Av Florian Hiss

Som tredje Språk og samfunn-blogger vil jeg ta opp tråden fra de to siste innleggene og nok en gang fokusere på språkdebatter og språkideologier. For bare noen måneder siden ble vi vitne til en livlig og heftig strid om innlemmelsen av Tromsø kommune i forvaltningsområdet for samisk språk. Men denne striden er bare en av de mest aktuelle i en lang rekke av språkdebatter om f.eks. nynorsk og bokmål, ulike dialekter, norsk og samisk, kvensk og finsk osv.

De fleste språkdebattene har til felles at mange er sterkt involvert og deltar med stort engasjement. Enkelte ganger har språkstrider blitt så alvorlige at de har ført til trusler mot enkeltpersoner eller grupper eller fysisk ødeleggelse av f.eks. samiske veiskilt. Jeg vil fundere litt på dette store engasjementet som mange folk viser når det gjelder språk, og diskutere et par teoretiske og praktiske synspunkter om språkets rolle(r) i samfunnet.

Språk som tema i debatten
Mange stemmer omtaler diskusjonen som pågikk i Tromsø i ca. ett år, som språkdebatten eller språkstriden. Valget av slike betegnelser vitner om en allmenn oppfatning om at debatten handlet sentralt om språk, først og fremst om samisk, men også om norsk. Dette er i utgangspunktet ikke overraskende. Likevel er det grunn til å diskutere språkets rolle i konflikten.

Språk spiller nemlig også en sentral rolle som det verktøyet som folk benytter seg av for å uttrykke sine holdninger i debatten, ta stilling til saken og forhandle synspunkt som står i konflikt med egne eller andres holdninger. Jeg har analysert denne evaluerende bruken av språket i en rekke tekster fra Tromsøs lokalaviser i tidsrommet mellom desember 2010 og mars 2011, som var en veldig het fase i begynnelsen av konflikten med et stort antall meningsytringer i leserinnlegg, innlegg på avisenes diskusjonssider og i internettfora. Analysen viser blant annet at en veldig stor del av evalueringene som folk uttrykker sin holdning i, formuleres som bedømmelser av andre personer, grupper og deres holdninger eller aktiviteter, som for eksempel i de følgende ytringene fra diskusjonssidene i avisene: Det slår ingen at det faktisk er samene og Hausberg [ordføreren] som tråkker tromsøværingen på tærne her? Eller: For når folk har mistet folkeskikken og handler med trusler og ukvemsord, skal det ikke tolereres. Langt færre evalueringer uttrykker holdninger om ting eller mer innholdsmessige aspekter, for eksempel: Det er helt absurd at det samiske skal stå foran det norske på veiskilt, eller det ville være til det beste dersom Tromsø ble innlemmet i forvaltningsområdet for samisk språk. Både språkdebatten og medienes representasjon av konflikten er sterkt fokusert på personer, grupper og konfliktforholdet mellom disse.

Dessuten viser analysen at språk, altså samisk eller norsk, bare i svært få tilfeller havner i fokus for disse evalueringene. Til tross for mange meningsytringer i konflikten, er det altså ganske sjelden at folk uttrykker positive eller negative holdninger om samisk eller norsk i seg selv. Det er god grunn til å stille spørsmål om (språk)debatten i Tromsø (og mange andre språkdebatter) virkelig handlet om språk, og hva som var språkets rolle i striden som foregikk med så høy intensitet.

Språklige tegn og betydning
Spørsmålet handler sentralt om forholdet mellom ulike språklige tegn (som ord, uttrykk, stiler, dialekter eller språk som samisk eller norsk) og sosiale betydninger. Saussure hevder at forholdet mellom det språklige tegnet og dets betydning er arbitrær. Det vil si at det er helt tilfeldig at vi f.eks. på norsk bruker ordet hus som betegnelse for bygningen vi bor i, og at ordet viessu brukes på samisk. På samme måte må det ansees som arbitrært at byen som ligger ved den norske kysten på ca. 69 breddegrader nord, heter Tromsø på norsk, Romsa på samisk og Tromssa på kvensk. Saussures hypotese gir altså ikke mye rom for at det skulle ligge sosial betydning i det faktum at norsk og samisk er forskjellige fra hverandre, altså en betydning som kunne være årsaken til en slik språkstrid som vi opplevde i Tromsø.

Også Chomsky, både en innflytelsesrik lingvist og intellektuell forkjemper for antiglobaliseringsbevegelsen, holder språk og det sosiale klart atskilt fra hverandre. I et intervju om språk og politikk påstår han at “there is no human significance, other than accidental, in speaking one language rather than another.” I sin forskning fokuserer Chomsky på språkevnen som en egenskap ved menneskesinnet, den mest sentrale egenskapen som utgjør forskjellen mellom menneske og dyr. Det ligger også et politisk budskap i dette perspektivet: Språkevnen forener og likestiller alle menneskene fordi et hvilket som helst menneske potensielt har evnen til å lære et hvilket som helst språk som morsmål.

Om vi bare vil bruke disse argumentene til å trekke en konklusjon, så er det nærliggende å si at a) (selv om det høres paradoksalt ut) språkdebatten i hovedsak ikke handlet om språk, og b) det ikke burde finnes noen grunn til store språkkonflikter. Men hvis språkvalget var helt arbitrært, så ville vel ingen brydd seg stort om symbolverdien med tospråklig skilting eller iTromsøs forside på samisk i anledning samefolkets dag den 6. februar i år.

Språkideologier
Her vil jeg ta opp et poeng fra Hilde Sollids innlegg på denne bloggen i januar: Språk, dialekter og andre språklige varieteter eksisterer ikke i et sosialt vakuum. Når vi ser på kommunikasjon og språklig praksis i og rundt debatten om samisk forvaltningsområde i Tromsø, ser vi at det for mange personer som ytrer sin mening, finnes en klar forbindelse mellom samisk eller norsk språk og visse sosiale verdier. Dette kommer til uttrykk for eksempel i ytringer om at samisk språk truer byens identitet, eller i fremstillingen av norsk språk som et vesentlig element av Norges nasjonale enhet. Om byen heter Tromsø eller Romsa, oppfattes av mange som alt annet enn arbitrært.

Irvine og Gal (2000) bygger i sin forskning på akkurat disse perspektivene som talere med en viss kulturell forankring har på språk og språklige forskjeller. De sier at folk flest vanligvis forstår og forklarer språklige forskjeller gjennom språkideologier. Språkideologier bygger på erfaringen av språklig forskjell og kan skape og forsterke grenser mellom ulike språk, sosiale grupper, personer eller nasjoner. Over tid og gjennom hverdagens språklige praksis bygges det opp semiotiske relasjoner mellom språklige tegn eller varieteter (språk, dialekter, stiler osv.) og sosiale verdier, slik at et språklig tegn eller et språk som samisk eller norsk blir til et ikonisk symbol for visse sosiale verdier. Tegnet blir dermed så nært knyttet til den sosiale betydningen (f.eks. samisk språk som et ikon for samisk identitet og de verdiene som ulike folk knytter til den), at denne symbolverdien fremstår som selvforklarende. Det er svært sjelden at det stilles spørsmål ved slike ikoniske relasjoner mellom språklige tegn og sosiale betydninger. Derfor er det vanlig at språkideologier uttrykkes implisitt i de fleste kontekstene.

Forhandling av posisjoner og ideologier
La oss komme tilbake til engasjementet og holdningene som folk viser i språkdebattene. Vi kan konkludere med at språk spiller en viktig rolle som utløser av debatten, som identitetsmarkør og ikon for sosiale verdier og som et verktøy for meningsytring, evaluering og forhandling av holdninger. Engasjementet, som i språkdebatten i Tromsø oftest ble uttrykt som dels kraftige bedømmelser av andre personer eller grupper, har sitt opphav i de sosiale betydningene som folk knytter til samisk språk som identitetsmarkør. Det som folk fokuserer mest på i sine meningsytringer, er de sosiale verdiene som språkene symboliserer for dem. Det kommer også til uttrykk i bedømmelsen av andre personer, som bestandig involverer et eller annet verdisystem. Selv om selve språket oftest ikke evalueres, er det som ikon og markør for sosiale identiteter fast knyttet til de ulike oppfatningene om byens identitet.

Dette perspektivet på språk og det sosiale står selvsagt i kontrast til Chomskys perspektiv. Men også i denne kontrasten ligger det et politisk budskap. Et perspektiv som ser språk utenom det sosiale og løsrevet fra sosiale verdier som kan føre til sosial ulikhet, kan relativere mange språkideologier. Ideologiske bilder om ulike språk og deres sosiale betydninger er nemlig ikke forutbestemt av naturen eller andre makter. De er oftest ganske fast forankret i våre kulturelle praksiser, men de kan forandres.

Til tross for all framheving av konflikten, er det også noe annet som skjer i språkdebatten. Når folk tar stilling til saken, søker de å knytte sosiale bånd og å forhandle sin posisjon for å forankre sitt eget standpunkt og egne verdier i samfunnet og hos resipientene eller samtalepartnerne. Hver eneste gang folk uttrykker sine holdninger, må de også forhandle sin posisjon med andre. Derfor er det viktig å understreke at den ikoniske symbolbetydningen som språk og varieteter har i samfunnet, har oppstått i sosial interaksjon og ut av personlige erfaringer. Den er verken gitt eller forutbestemt, og posisjoner kan forhandles. Selv om språkideologier er nokså dypt forankret i samfunnet, har de oppstått gjennom erfaringer og forandres gjennom erfaringer. Språkdebatten er ikke bare en manifestasjon av språkholdninger og -ideologier. Forhandling og sosial posisjonering spiller en veldig sentral rolle i konflikten. Derfor innebærer kommunikasjonspraksisen i debatten også et stort potensiale til både forsterking og endring av språkideologiene.

Referanse:
Irvine, Judith T. og Susan Gal (2000). Language ideology and linguistic differentiation. I Paul V. Kroskrity (red.). Regimes of language. Ideologies, polities, and identities. Santa Fe: School of American Research Press. 35–83.