Av Hilde Sollid

Dramatisering av språkroller
En gruppe lærerstudenter på Universitetet i Tromsø fikk høsten 2011 i oppgave å utforske holdninger til språklige varieteter og dialekter i Norge. Timen var et samarbeid mellom norsk og drama, og den foregikk i dramasalen på lærerutdanninga. Én del av opplegget denne timen gikk ut på at studentene fikk utdelt en post-it-lapp med en språkrolle som de skulle plassere i panna, slik at bare medstudentene kunne se lappen. Eksempler på språkroller var å snakke som en tromsøværing, bergenser, østlending, innvandrer, politiker, barneskolelærer, advokat, pluss noen flere. Først skulle studentene gå rundt i dramasalen med denne lappen i panna, og de skulle snakke sammen ved å bruke den rollen som sto på samtalepartners lapp. I løpet av myldresekvensen skulle de prøve å finne en som snakka likt dem selv, en partner, og de skulle alle ende opp i par av to som snakka som tromsøværing, to som snakka bergenser, østlending og så videre. Deretter skulle studentene uten verbal kommunikasjon, fingerspråk eller annet figurativt kroppsspråk rangere språkrollene fra lavest til høyest status ved å stille seg på en rekke, og rangeringa skulle de gjøre med utgangspunkt i hvilken lapp de trodde de hadde i panna.

Resultatet ble en ordna rekke av språkroller, et språkhierarki. Det er kanskje ikke overraskende for denne gruppa at barneskolelærerrollen trona øverst, foran østlendingen, advokaten og politikeren som kom lenger nede på rangstigen. Barneskolelæreren, advokaten og politikeren snakka for øvrig ikke en bestemt dialekt, men ordvalg, toneleie, tonehøyde, grammatikk var tydeligvis tilstrekkelig for å avsløre rollen for samtalepartneren. I den konteksten studentene befant seg i, var det imidlertid overraskende at bergenseren ble plassert foran tromsøværingen, og dét uten en eneste bergenser i studentgruppa. Nederst på rangstigen sto innvandrerne.
Dramatiseringa av språkroller og dialogen med studentene etterpå var interessant på mange måter. Her skal jeg se denne norsktimen i lys av språkideologier.

Dialekter eksisterer ikke i et sosialt vakuum
Ut fra et språklig ståsted har vi ikke grunnlag for å si at en dialekt eller et dialekttrekk er bedre enn andre. Det finnes for eksempel ingen gode argumenter for å si at bergensdialekten har bedre ord, konsonanter eller verbmorfologi enn dialekten i Tromsø. Rent språklig sett kan vi derfor bare beskrive dialekter og dialekttrekk som like eller forskjellige.

Samtidig er det en viktig erkjennelse at dialekter ikke eksisterer i et sosialt vakuum, noe som lærerstudentenes rangering i dramasalen viser. Dialekter og andre språkformer får sosiale konnotasjoner ved at de brukes av ulike mennesker i ulike situasjoner, og til ulik tid. Dette henger blant anna sammen med at vi som språkbrukere kan signalisere en ønska identitet ved hjelp av dialekten. Vi kan med andre ord kjenne igjen tromsøværingen og barneskolelæreren på måten de snakker på.

Det er likevel viktig å understreke at det ikke er noen forutbestemt kobling mellom språk og identitet; disse koblingene oppstår med ulik styrke og på ulikt vis i ulike samfunn og for ulike personer. Legger vi til tidsdimensjonen, blir det enda mer tydelig at koblinga mellom språk og identitet ikke er et enkelt regnestykke med to streker under et fasitsvar. Truls fra Tromsø illustrerer dette godt. Truls var 18 år da jeg intervjua han i 2007. Han har vokst opp med tromsødialekten, men en periode i barndommen bodde han på Sørlandet. I intervjuet fortalte Truls at han fikk tyn for tromsødialekten, og den ble en hemsko for hans sosiale liv på det nye stedet. Truls sier ikke noe om at tromsødialekten var viktig for han i denne situasjonen, men han forteller at han endra på dialekten sin ved å flette inn mye fra søringsdialekta. Truls forholdt seg med andre ord pragmatisk til tromsødialekten. Den var ikke det eneste språklige alternativet i den situasjonen Truls befant seg i, og han valgte altså å tilpasse seg de nye språklige omgivelsene. I dag (altså i 2007) er situasjonen en anna. Truls snakker tromsødialekt uten trekk fra søringsdialekta, og han kan ikke tenke seg å forandre på dialekten eller å skifte dialekt for den saks skyld. Han sier at det er kult å stå fast på di eiga dialækt, så du e jo- du vet kor du kommer fra. For Truls har med andre ord tromsødialekten blitt en viktig del av hans identitet.

Estetiske og funksjonelle vurderinger og språkideologier
Både den enkelte dialektbrukeren og andre rundt fortolker måten vi snakker på, og det er ikke uvanlig at vi bruker estetiske eller funksjonelle kriterier når vi vurderer språkbruk. Vi vurderer dialekter blant anna som fine, tydelige eller vanskelige. Truls for eksempel vurderer at han snakka utruli rart da han bodde sørpå, og dette må sies å være en estetisk vurdering. I Norge er vi forresten svært opptatt av disse sosiale konnotasjonene, og dette kommer til uttrykk i for eksempel Reiseradioens kåring av landets vakreste dialekt i 2005.

Men; det er på ingen måte slik at slike vurderinger og kåringer kommer med et svar som er gyldig for oss alle. Det er videre et poeng at den utkåra dialekten ikke trenger å være den samme om vi spør etter den fineste, mest funksjonelle eller den dialekten med høyest status. Svarene kommer altså an på både spørsmålet som stilles, når det stilles, på hvem som spør og hvem som svarer. Lærerstudentene kunne med andre ord ha rangert på en anna måte om settinga var en anna, for eksempel om de var inndelt i mindre grupper og om oppgaven var formulert annerledes.

Forskerens rolle i denne sammenheng er ikke å vurdere dialekter etter estetiske og funksjonelle kriterier, men å tolke og forstå vurderingene ut fra relevante teoretiske perspektiver. Og de rangeringene som lærerstudentene gjorde i dramasalen og de vurderingene som Truls forteller om, handler altså om språkideologier. Språkideologier er systemer av ideer, antakelser og holdninger til språk, og om forholdet mellom språk og samfunn. Ifølge den amerikanske sosiolingvisten Alexandra Jaffe (2009) forholder språkideologier seg til et spekter av fenomen som inkluderer (1) ideer om språkets natur; (2) de verdier og meninger som er knytta til bestemte språklige koder, sjangre, medier og diskurser; (3) hierarkier av språklige verdier; og også (4) hvordan spesifikke språklige koder eller språkformer er knytta til identiteter (både på individ-, gruppe- og samfunnsnivå) så vel som sosiokulturelle roller og posisjoner. Innbakt i disse punktene er det også at språkideologier er knytta til maktforhold i samfunnet.

Språkideologier kommer til uttrykk i alle sammenhenger der det er snakk om språk og indirekte gjennom språkbruk. Lærerstudentene rangerte språkrollene ut fra de meninger og verdier som de mente var knytta til de språkrollene de fikk utdelt. Språkrollene var kjente for dem, og studentenes meninger ble derfor ikke skapt i dramasalen denne norsktimen; det er rettere å si at rangeringene er refleksjoner av erfaringer og meninger som de hadde med seg inn i timen.

Hva er problemet?
I utgangspunktet er det ingen problemer med språkideologier. De hjelper oss og setter noen rammer for våre egne språkvalg og til å fortolke vår sosiale virkelighet, men de er ikke inherent problematiske. Likevel er det slik at språkideologier oppstår i en sosial kontekst, og i noen tilfeller har de sitt utspring i bestemte språklige praksiser som i sin tur kan representere asymmetriske maktforhold. For Truls kunne språkideologiene han møtte sørpå, rett og slett dreie seg om at de andre barna var på hjemmebane og i flertall. Barna kunne ha nøyd seg med å observere de språklige forskjellene mellom seg og Truls, men i tillegg definerte de sin egen språklige praksis som den beste og brukte forskjellene som argument for å utestenge Truls fra leken. Vi kan også si at lærerstudentenes rangering av innvandrerne nederst i språkhierarkiet reflekterer maktforhold i vårt samfunn. Problemet oppstår derfor når ideologiene blir brukt systematisk for å nedvurdere andres språkvalg, eller mer alvorlig – for å ekskludere andre fra å være med i det gode selskap.

For lærerstudentene ble det en ekstra tankevekker å se hvordan deres rangering uimotsagt plasserte innvandrerrollen nederst. Hva skjer om vi ubevisst tar våre språkideologier inn i møtet med elever i klasserommet eller i møte med andre mennesker på samfunnets ulike arenaer? Og mer generelt kan vi spørre om vi gir hverandre den språklige tryggheta vi alle trenger. Jeg er ikke så sikker på det. Slik jeg ser det blir derfor utfordringa framover at vi som samfunn må fortsette å arbeide for språklig trygghet og toleranse for alle.

Referanse:
Jaffe, Alexandra (2009): The Production and Reproduction of Language Ideologies in Practice. I: Nicolas Coupland & Adam Jaworsky (eds.): The New Sociolinguistic Reader, Hampshire, New York: Palgrave Macmillan, 390-404.