Tittelspørsmålet mitt er vel nesten som et lurespørsmål å regne. For jeg skal ikke komme med noen definisjon av buddhisme, ei heller noen påstander om hva denne religionen egentlig går ut på. Likevel stiller jeg spørsmålet, for det er det potensielle svaret jeg er interessert i, særlig når det svaret kommer fra en lærebok. Det innlegget skal handle om er altså: hvordan fremstiller lærebøker hva buddhisme er?

For noen dager siden postet min kollega Siv Ellen Kraft et blogginnlegg her på forskning.no, der hun skriver om hvordan det forventede bildet av buddhismen som en fredelig religion, gjør at vi ikke legger merke til sider ved religionen som kan oppfattes negativt. En viktig premissleverandør til dette positive bildet, er lærebøker fra den videregående skolen. I religionslærebøker av i dag fremstår buddhismen nettopp som en fredelig, empatisk og miljøvennlig religion, og et perspektiv på konflikter eller andre negative sider er så godt som fraværende. Det har imidlertid ikke alltid vært slik.

Fremstilling av buddhisme i lærebøker før 1970
Andre religioner enn kristendom ble satt på pensum i 1935, da en ny skolelov for den høyere skole ble innført. Bøkene fra denne perioden, fra 1935 til ca. 1970, er forholdsvis like alle sammen. I dem ble buddhisme fremstilt som en religion som var så langt borte fra det norske idealet som det gikk an å komme. Buddhister var passive og egoistiske, norske kristne var aktive og nestekjærlige. Buddhister hadde i prinsippet omsorg for sine medmennesker, men levde det ikke ut slik som kristne gjorde.

I forlaget Fabritius' bok fra 1941, kan vi lese det følgende:
“Da likegyldighet er målet for buddhismen, blir dens moral preget av passivitet. […] Selvbeherskelse og medynk, ikke aktiv kjærlighet, blir de høyeste av alle dyder.”

Hos Cappelen (1948) heter det:
“[D]en moral han [Buddha] forkynte, hadde et sterkt passivt drag. Det henger sammen med at det enkelte menneske skulle stanse karmastrømmen hos seg. Idealet er ikke å kjempe aktivt for det gode, men å søke å unngå det onde.”

Buddhisme i lærebøker fra 1970- og 1980-tallet
På begynnelsen av 70-tallet kom en ny type lærebøker på markedet. Før 1970 hadde lærebøkene fokusert mest på historiske religioner, samt historien til samtidens levende religioner. Mens buddhistisk praksis omtrent var helt fraværende i lærebøkene mellom 1935 og 1970, ble det nå et noe større fokus på levd buddhisme. Dette kom særlig frem gjennom fotografibruk, f.eks av unge munker som vandret i gatene eller leste i klostrene.

Det negative bildet av den passive buddhisme er i lærebøkene fra denne perioden fremdeles fremtredende, men det tydelig at det nå skjer en endring mot en mer positiv fremstilling. I Aschehougs bok fra 1970 bemerkes det at andre sider ved buddhismen finnes, selv om de er sekundære:

“[F]ramfor alt gjelder det for dem [munker og nonner] å arbeide på sin egen frelse ved å fordype seg i de buddhistiske sannheter og meditere. Vi må heller ikke glemme at munkene og nonnene svært ofte har vært sterkt politisk engasjert og har gjort sin innflytelse gjeldende både i innenriks- og utenrikspolitiske spørsmål.” (s. 135)

I 1989 kan vi lese i Gyldendals bok at:
“Den viktigaste oppgåva dei buddhistiske munkane har, er sjølvsagt å meditera. Men dessutan er klostra ofte viktige kultursentra. Her gjev munkane undervisning til folk, og dertil driv dei med ymse slag hjelpearbeid. Fram gjennom tidene har mange leiande munker hatt stor innverknad på dei politiske tilhøva i Søraust-Asia.” (s. 108).

Endringen mot et mer positivt bilde skjer i lærebøkene fra denne tiden gjennom at buddhister tillegges mer og mer aktivitet. Passivitet er altså fremdeles noe negativt.

Buddhisme i lærebøker fra 1990-tallet og frem til i dag
På 1990-tallet, og da spesielt etter innføringen av ny læreplan i 1996, blir fremstillingen av buddhisme i religionslærebøkene omtrent entydig positiv. Et aspekt som er interessant er at det som tidligere ble betegnet som passivitet nå får et positivt drag. Det er ikke lenger aktivitet som er avgjørende for om bildet av buddhisme og buddhister er positivt.

I Gyldendals utgave fra 1997, kommer dette tydelig frem:
“Det er viktig å presisere at å slokke begjæret ikke betyr å vende seg bort fra verden. Det er det rastløse begjæret etter nytelser som skal slokkes, sansenes usikre og forgjengelige nytelser. I stedet skal begjæret vendes mot det gode, mot gode handlinger og meditasjon. En må overvinne hat og fiendtlighet som holder en fast i utfrihet.” (S. 63).

Noe av det samme kan man lese i Aschehougs bok fra 2006, og her inkluderes også miljøvennlighet i bildet av buddhismen:
“Rett vilje begynner med at buddhisten må gi opp egoisme og selviskhet. Det selviske mennesket begjærer makt og eiendeler og kommer derfor i konkurranse med andre mennesker. Den rette viljen innebærer å sette hensynet til seg selv til side og først og fremst ta hensyn til andre og til miljøet.” (S. 53)

I de sist utgitte religionslærebøkene, alle fra 2008, kan det spores en endring i en ny retning, der det i bøkene gis opplysninger som kan gå imot bildet av buddhisme som fredelig, miljøvennlig osv. Det er likevel en grunnleggende forståelse av buddhisme som fredelig:

“For buddhister er pasifisme et ideal selv om ikke alle buddhister er pasifister. OGså buddhistiske land har før kriger, og mange mener at denne regelen [ikke drepe noe levende vesen] kan brytes når det er tale om selvforsvar. Men det heter et sted at en yrkessoldat som dør i kamp, vil bli gjenfødt i helvete eller som et dyr.” (Gyldendal 2008, s. 53).

Buddhismen som en “ren” størrelse
Felles for alle lærebøkene i hele perioden, er at buddhisme fremstilles som å ha en slags “ren” kjerne. All levende buddhisme forholder seg mer eller mindre til denne kjernen, og er derfor ikke “ekte” buddhisme. Den “rene” buddhismen er det som i lærebøkene fremstilles som Buddhas opprinnelige lære. Hvordan samtidens buddhister utfører sin religion, eller tenker om sin religion, blir mindre viktig i lærebøkene.

I læreboken utgitt av Tanum i 1941 står det f.eks at “Den ekte buddhisme har ingen gud og derfor ingen bønner.” (Min kursivering.) Siste sitat i avsnittet over, viser også hvordan det i lærebøkene skilles mellom en ideell buddhisme og buddhistisk praksis.

Det er antagelig på grunn av forestillingen om en “ren” buddhisme, uavhengig av dens følgere, lærebøkene kan fremstille religionen som enten negativ eller positiv. Når den “rene” buddhismen oppfattes som entydig negativ av de tidlige lærebøkene, spiller det ingen rolle om buddhister i praksis skulle ha “aktiv kjærlighet”. Det passer ikke inn i bildet, derfor blir det oversett.

Det omvendte gjelder for de nyere lærebøkene; når den “rene” buddhismen sees med positivt drag, er det likegyldig om buddhister i praksis driver med både krig, vold og forurensende aktiviteter.

Så hva er buddhisme?
Hva er buddhisme? Jo, ifølge lærebøkene av i dag er altså (den “rene”) buddhisme noe fredelig, noe miljøvennlig, noe omsorgsfullt. Det er den religionen vi skal like best av alle “ikke-kristne” religioner, og det er den religionen vi skal ta lærdom av.