Hvis noen har antipatier mot en særskilt religion, hvorfor skal det beskrives i lærebokskapitler om den gjeldende religionen?

Jeg holder på å finpusse på en artikkel om hvordan antisemittisme og Holocaust fremstilles i lærebøker for religionsfaget i videregående skole (Religion og etikk, RE), som skal inn i den kommende antologien Textbook Violence (Equinox). Kvalitetssikring er en viktig del av finpussingen, så jeg leser derfor i flere av lærebøkene som utgjør materialet mitt én gang til (det blir antagelig ikke den siste gangen).

Hver gang jeg leser er det stor sjanse for at jeg legger merke til noe nytt – eller tenker en tanke jeg ikke har tenkt før. Så også denne gangen. Selv om jeg har lest det flere ganger før bet jeg meg i dag ekstra merke i de følgende setninger i Samlagets Mennesket og mysteriet fra 1992:

«Innenfor den kristne kirken finner vi alle slags holdninger, fra toleranse til hatefull propaganda, men jødedommens historie i Europa er i sannhet dyster» (Christoffersen m.fl 1992, s. 97).

Hvorfor i jødedomskapitlet?

Dette står altså i jødedomskapitlet i læreboken, under overskriften «Antisemittisme og nye vandringer» (s. 97). I avsnittet for øvrig vises det til (blant annet) kristne forfølgelser av jøder, samt nytestamentlige evangelier og kristne teologiske forklaringer. Og det var da det slo meg – hvorfor står dette i jødedomskapitlet og ikke i kristendomskapitlet? Historien det vises til i sitatet er ikke nødvendigvis (bare) jødisk, men (også) kristen.

Samlagets utgivelse fra 1992 er hverken enestående eller helt lik andre religionslærebøker utgitt de siste 45 år, men i dette blogginnlegget tar jeg utgangspunkt i den for å reflektere over dette spørsmålet. For hvem er det som «eier» antisemittismen, eller antijudaismen i dette tilfellet? Er det jødene som var ofre for den eller er det de kristne som utførte den? Er det ikke på sin plass å tematisere antipatier ovenfor andre hos dem som har antipatiene, når man skriver om det i lærebøker?

Hva religiøse mener selv vs. hva andre mener om dem

Ifølge Barbara Wintersgill (2014: 110) ønsker jødiske grupper i England seg mer fokus på levende, religiøs praksis i lærebøkers jødedomskapitler, enn på de negative temaene antisemittisme og Holocaust. Og da spør jeg meg: er det ikke bare rimelig at plassen lærebøker har til rådighet til jødedomskapitler brukes på hva jøder gjør og mener, og ikke på hva andre måtte mene om eller gjøre mot dem?

Min lille refleksjon må ikke forstås dithen at det ikke skal være negativ tematikk i jødedomskapitler, men at det kanskje hadde vært mer fruktbart å tematisere kristne antipatier mot jøder (og andre religiøse) i kristendomskapitlene og jødiske antipatier mot andre i jødedomskapitlene.

Min refleksjon må heller ikke forstås dithen at alt om antisemittisme og Holocaust skal ut av jødedomskapitler. Wintersgill omtaler jødiske grupper i England, og meg bekjent er ingen forskning utført på hva norske jøder ønsker seg i lærebøker (tips tas imot med takk).

Et nyttig perspektiv

Perspektivet kan likevel være nyttig, ikke minst nå når kravet til «om lag halvparten» kristendom er innført i KRLE i grunnskolen. Jeg analyserer lærebøker for RE i videregående skole, men KRLE og RE er ikke mindre like hverandre enn at det er grunn til å tro at samme dynamikk opptrer både i lærebøkene og i undervisning i grunnskolen også.  

Å lære om antijudaisme/antisemittisme trenger altså ikke forstås som (kun) å lære om jødedom. Å lære om britenes kolonisering av India trenger ikke forstås som (kun) å lære om hinduisme. Å lære om fornorsking av den samiske befolkningen trenger ikke forstås som (kun) å lære om eldre, samisk religion. Og så videre.