«Religionsvitenskap – er ikke det en selvmotsigelse?» Dette spørsmålet, eller varianter av det, er ikke uvanlig å møte på når man er religionsviter. I dette blogginnlegget vil jeg prøve å gi et lite innblikk inn i fagfeltet religionsvitenskap.

Jeg vil ta utgangspunkt i ni av ti teser om islamforskning, formulert av Aaron W. Hughes i hans kapittel i den nylig utgitte antologien Writing Religion: The Case for the Critical Study of Religion (2015). Selv om Hughes skriver om islamforskning, er tesene hans like gyldige for hele feltet religionsvitenskap. Tesene hans er for det meste formulert som oppfordringer til hans kollegaer, fordi han kritiserer flere av dem for å bryte med religionsvitenskapelige fagprinsipper. Selv om han henvender seg til sine kollegaer, gir tesene samtidig en god beskrivelse av hva religionsvitenskap er og hvordan religionsvitere forholder seg til religion.

Religion er ikke noe spesielt

1. Hughes’ første tese går som følger: «We must cease treating Islam, Muslims, and Islamic data as if they are somehow special or privileged objects of study» (s. 185).

Der Hughes skriver islam, muslimer og islamske data, kan vi sette inn religion, religiøse og religiøse data.

Det en religionsviter forsker på, er det mennesker gjør og mener. Man forsker altså på religion som en vanlig del av folks liv. For religionsvitere er ikke religion bra eller dårlig, det er heller ikke «dumme påfunn» eller «gudegitt visdom». Religion kan ikke reduseres til hellige skrifter, læresetninger eller enkelte praksiser, men er en kompleks sammensetning av menneskelig handling og kommunikasjon, på samme måte som kultur er for kulturvitere og historie er for historikere. Og menneskelig handling og kommunikasjon kan analyseres og forskes på.

Forskning og religionskritikk er ikke det samme

2. Hughes’ andre tese: «It is time to call all those apporaches that masquerade as critical scholarships for what they are» (s. 186).

Islam skal av religionsvitere analyseres og studeres, det skal ikke forsvares, skriver Hughes. Det samme gjelder også alt annet vi kaller for religion. Å forske på religion, altså det mennesker gjør og sier, er ikke og skal ikke være å forsvare det, men det skal heller ikke være å avvise eller angripe det.

3. «We cannot make claims about the tradition that are false or distorted because we believe that this is what others want to hear» (s. 187).

Her kritiserer Hughes forskere som påstår hva som er «ordentlig islam» og hvem som er «ordentlige muslimer», alt ettersom hva disse muslimene gjør. Denne måten å forholde seg til religion på er enten å fremheve det man liker som religiøst, eller å fremheve det man ikke liker som religiøst. Religionsvitere skal imidlertid ikke definere noe som religion og noe annet som ikke-religion bare fordi det passer inn i noens foretrukne verdensbilde.

4. «Scholars of Islam must not bring the interfaith work they do in their private lives into the classrooms» (s. 187).

Hughes beskriver dette så fint ved å vise til slagord som «Islam er fred» og «Islam lærer bort likestilling mellom kjønn». Dette er politiske slagord, ikke forskningsfunn. På samme vis gjelder det motsatte påstander (hvor jeg bytter ut «islam» med «religion» for å understreke poenget): «Religion er voldelig», «Religion lærer bort ulikhet mellom kjønnene». Dette er ikke forskningsfunn, og påstandene blir ikke mer riktige etter en vitenskapelig standard selv om man repeterer dem mange ganger eller roper ekstra høyt. 

Formidling av forskningsfunn er ikke verdipåstander

5. «We can be critical of Islam and Islamic identity formations without somehow undermining Islam, having an ‘ax-grind’, or being neoconservative» (s. 187).

Å være kritisk forsker, som Hughes her mener med «critical of Islam», er å være redelig forsker. Når religionsvitere fremhever forskningsfunn som kan oppleves som negative for tilhengere av bestemte religiøse praksiser, betyr ikke det at man prøver å ødelegge noens religion. På samme vis prøver heller ikke religionsvitere å prakke religion på noen, eller å hevde at alle må bli eller føle seg religiøse. For en religionsviter er altså ikke religion noe godt eller noe ondt, men menneskelige handlinger og meninger man forsker på og får kunnskap om.

Religiøse kilder er data, ikke trosartikler

6. «Islams and the Muslim sources that produce them are our data, not our faith commitments” (s. 188).

Uttrykk som vi kaller religiøse er ikke evige og tidløse sannheter for religionsvitere. Dette betyr at religion, altså menneskers handlinger og meninger, alltid forstås i forhold til de tider og steder handlingene ble utført og meningene uttalt. Hughes skriver nettopp derfor «Islams» i flertall.

7. «We must ask of Islamic data what we would of any data» (s. 188).

En religionsviter skal analysere, ikke bare beskrive religion. Man skal ikke overta innside-perspektivet til «de religiøse», men på samme vis skal man heller ikke overta perspektivet til «de anti-religiøse». Religionsvitenskapelig forskning er vitenskapelig analyse av menneskelig aktivitet. Analysene er ikke for eller imot hverken aktiviteten som analyseres eller begrunnelsen folk måtte ha for den.

Religion er ikke et stabilt fenomen

8.  «As a social formation, Islam – like any such formation – is not a stable entity defined by readily ascertainable or accessible boundaries that effortlessly move throughout history» (s. 188).

Det vi kaller religion, og som religionsvitere forsker på, er komplekse fenomener som stadig er i endring. Når man forsker på religion, igjen altså det mennesker gjør og mener, skal man ikke gå i fellen og anta at religion der og da er det samme som religion her og nå. At noe ligner på noe annet, at mennesker tilsynelatende gjør det samme og sier det samme, betyr ikke at det er det samme.

Tverrfaglighet som motgift mot enkle forklaringer

9. «Islamic studies must appeal to the theoretical framework of other diciplines” (s. 189).

Her kan vi erstatte «Islamic studies» med religionsvitenskap. Tverrfaglighet er en motgift mot essensialisering, skriver Hughes. Han trekker spesielt frem tverrfaglig samarbeid med historikere, fordi nettopp historisk kunnskap er velegnet til å nyansere antagelser man lett kan gjøre når man bare arbeider med nåtiden.

(Hughes' tiende tese handler om hvordan forskere på islam skal forholde seg til det generelle fagfeltet religionsvitenskap, så den er ikke relevant her.)

Religionsvitenskap kjapt oppsummert

Denne gjennomgangen er ikke ment å være en uttømmende beskrivelse av fagfeltet, men jeg håper at det for nysgjerrige har gitt et lite innblikk i hva religionsvitere driver med. Kjapt oppsummert:

-Religionsvitere forsker på mennesker, ikke på guder.

-Å være religionsviter er ikke å være religiøs.

-Religionsvitere forsker etter vitenskapelige prinsipper, og skal ikke la sine personlige preferanser for eller imot «religion» styre analysene.

-Religionsvitenskap er i seg selv kritisk tenkning.

-Religionsvitere vet veldig mye om folks religiøse handlinger og meninger.