At “bilder aldri lyver” er et kjent ordtak, men som de fleste har erfart er det meget enkelt å lyve med nettopp bilder. Litt retusjering i Photoshop - og vips ser man 20 år yngre ut eller man har funnet opp et nytt fantastidyr. Det er imidlertid ikke slike typer “løgn” jeg skal skrive om i dette blogginnlegget, men om hvordan bilder gjennom plassering, bildetekster og lignende er med på å forme leserens (eller seerens) forståelse av hva bildet viser.

Under skrivingen av masteroppgaven min kom jeg ved en tilfeldighet over noe som kan fungere som et godt eksempel på hvordan både plassering og bildetekst former bildet; et fotografi brukt i to forskjellige bøker, som illustrasjon til to forskjellige religioner. Bøkene det er snakk om er læreboken Mening og mangfold (Aschehoug 1. utg. 1997, 2. utg. 2006)  og den populærvitenskapelige boken Buddhistisk visdom (Cappelen 2001).

Og det vi ser på bildet er…. hinduisme!

I læreboken Mening og mangfold er det i hinduismekapitlet brukt et fotografi av et likbål som holder på å bli klargjort i Katmandu, Nepal. I forgrunnen ser vi et lik med et orange klede over, som ligger på oppstablet ved. En mann står ved siden av og har begynt å legge mer ved oppå liket. Vi ser at det er på en elvebredd, og bakerst i bildet, på andre siden av elven, sees flere menneskeskikkelser som enten står eller går.

Fotografiet er altså trykket i et kapittel om hinduisme, rett under avsnittet “Sjelevandring” (kalt “Gjenfødsel” i andreutgaven). I avsnittet er det skrevet at “Når kroppen dør, må sjelen ta bolig i en ny kropp. Hver enkelt sjel kan ha en uendelig rekke av tilværelser. For en hindu er denne endeløse rekken av sjelevandringer eller gjenfødsler (reinkarnasjoner) selve fortapelsen som en prøver å bli løst fra” (s. 51, parentes og kursiv i original). Selve bildeteksten fokuserer i tillegg på den mundane handlingen som foregår etter døden: “Når er en person er død, går sjelen videre til en ny kropp. Den gamle kroppen brennes, og asken strøs gjerne ut over en hellig elv. Denne scenen er fra Katmandu i Nepal.”

Det uttales altså aldri direkte noen steder i tilknytning til fotografiet at det er et hinduisk ritual som er avbildet. Likevel vil man som leser anta at det er det, i og med at det en illustrasjon i hinduismekapitlet. Man antar også at beskrivelsen i bildeteksten, at “kroppen brennes, og asken strøs gjerne ut over en hellig elv”, er en beskrivelse av et hinduisk ritual. Tekst og bilde knyttes sammen til en helhet, slik at ikke bare teksten forklarer bildet, men at bildet også fungerer som bevis for opplysningene i teksten. Vi ser det på bildet, derfor er det sant.

Og det vi ser på bildet er…. buddhisme!

Imidlertid er fotografiers betydninger vilkårlige, noe som blir tydelig idet man ser akkurat samme bilde i en populærvitenskapelig bok om buddhisme. I boken Buddhistisk visdom (originaltittel The Illustrated Encyclopedia of Buddhist Wisdom) er det plassert i kapitlet “Buddhismens prinsipper: Døden”. Bildeteksten er som følger: “Likbål i Katmandu, Nepal. Døden er like sikker som at vi er født, og den er bare et åndedrag unna. Buddhister ser hvor skrøpelig og verdifullt livet er, og forsøker å leve livet så våkent og bevisst som mulig” (s. 58).

Det er altså samme fotografi, men konteksten er en annen. I sistnevnte bok “beviser” det buddhisters forståelse av døden, ikke et hinduisk ritual. Som leser vil man da anta at både den avdøde og mannen som bygger bålet er buddhister og derfor del av et buddhistisk ritual.

Og hva så?

Det kan godt være at både hinduer og buddhister i Katmandu ville gjennomført et dødsritual som så akkurat ut som det gjør på bildet brukt i de to bøkene, og det kan også være at de etterlatte som gjennomførte ritualet både var buddhister og hinduer. Det behøver sånn sett ikke være feil bruk i noen av bøkene (jeg har aldri vært i Katmandu, så jeg kan ikke uttale meg om det). Poenget mitt er imidlertid ikke at noen gjør noe feil, men at bilder vi ser i f.eks bøker ikke bare er bilder. Fotografier er forholdsvis “tomme” helt til man legger en mening inn i dem, og avhengig av kontekst og tilleggsopplysninger endres både vår oppfatning og bildenes “bevisstatus”. Og det er akkurat det som gjør bildeanalyse så spennende.