En sammenligning kan virke uskyldig, men har alltid et formål. Hvilket formål sammenligningen tjener, kan være både eksplisitt og implisitt uttalt av den eller de som foretar den. Ikke minst kan sammenligninger resultere i noe annet enn det som var det intenderte. I dette innlegget vil jeg ta utgangspunkt i saken om Danielsen barne- og ungdomsskole på Sotra, som delte ut til elever i 7. klasse et ark der Muhammad og Jesus ble sammenlignet.

Arket med sammenligningen som 12-åringene fikk delt ut, inneholdt blant annet disse punktene:

• «Begge møtte en blind mann og en kvinne grepet i hor. MEN: Jesus helbredet mannen og tilga kvinnen. Muhammed overså mannen og fikk kvinnen drept.»
• «Muhammed sa at kvinner var mindre verdt enn menn, og at bønner gjort av menn mens en kvinne gikk forbi var verdiløs. Jesus roste kvinner for deres tro og helbredet dem hvis de var syke.» (1)

I det følgende vil jeg prøve å belyse sammenligningers kompleksitet, og hvordan sammenligning lett kan bli hierarkisering i skolens religionsfag.

Sammenligninger vanlige i skolens religionsfag

Mitt forskningsområde er religionsfaget i videregående skole, nærmere bestemt fagets lærebøker, men det er ikke større forskjell på grunnskolens og den videregående skolens religionsfag enn at jeg ikke lot meg overraske av saken nevnt over. Min mangel på overraskelse skyldtes ikke det mange har hengt seg opp i både i media og i sosiale medier: at saken er fra en kristen privatskole. Grunnen til at jeg egentlig ikke hevet noe øyenbryn da jeg så arket med sammenligningen av Jesus og Muhammad er heller den at dette er en type sammenligning jeg har sett så mange ganger før i det materialet jeg forsker på; nemlig i lærebøker brukt i den offentlige skolen.

Sammenligning av religioner, religiøse figurer og praksiser er helt vanlig i skolen, og har vært det i hvert fall siden 1930-tallet som er tiåret «mine» tidligste lærebøker er fra. Da målet for skolen var «kristen oppseding» av elevene hadde sammenligninger i religionslærebøkene som eksplisitt mål å hierarkisere. Kristendom var best, «ingen protest», og andre religioner skulle presenteres som dårligere alternativ. Dette var ikke noe kontroversielt eller særlig spesielt for skoleverket, for sånn var det også ellers i samfunnet.

Senere, da konfesjonsbindingen ble fjernet(2) gikk sammenligning fra å være en metode for å vise hva som var best, til å bli en «objektiv» metode for kunnskapstilegnelse om religioner. Sammenligning er så viktig i religionsfaget også i dag, at selve ordet brukes i to av kompetansemålene i læreplanen for videregående. Leser man kompetansemålene for grunnskolen ser man at sammenligning også der ligger innbakt i mange av dem.

Hva er galt med sammenligning?

Det er ikke noe galt med sammenligning i seg selv. Professor i religionsvitenskap Michael Stausberg skriver at «[å] sammenligne er nemlig en ‘naturlig’ kognitiv strategi som vi har med oss i vår genetisk-kognitive ‘bagasje’. Hvis vi møter et ukjent fenomen, sammenligner vi det med noe som vi allerede kjenner.» (3)

Sammenligning i skolens religionsfag er derfor i utgangspunktet heller ikke noe problem, men religionsfagene har en betydelig arv som legger føringer på hvordan sammenligningene gjøres. Det er rett og slett sånn man har vært vant til å tenke om religioner, at de skal rangeres fra god til dårlig.

Samtidig handler ikke faren for hierarkisering i religionsfaget bare om hva vi er vant til, men også om hva som er formålet med skolen i dag. I skolens formålsparagraf tydeliggjøres hvilke verdier elever i den norske skole skal lære seg. Noen verdier anses som bedre enn andre i Norge i dag, og de aller fleste ønsker antagelig også at det skal være sånn. «[R]espekt for menneskeverdet og naturen, […] åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet»(4) er eksempler fra dagens formålsparagraf i opplæringsloven. Disse verdiene, som de fleste vil si seg helt enige i, knyttes imidlertid i paragrafen eksplisitt til «kristen og humanistisk arv», mens andre religioner kun nevnes som samlekategorien «ulike religionar og livssyn». Allerede der, før man trer inn i religionsfags-klasserommet, opptrer altså en hierarkisering av religioner.

Religionshierarkiet

I de lærebøkene jeg analyserer er innholdet i formålsparagrafen lett å se speilingen av i måten ulike religioner fremstilles på. Som nevnt er man vant til å tenke på religioner i et hierarki, og den måten «passer så godt» til å eksemplifisere verdiene i formålsparagrafen. Det er ikke nødvendigvis en hierarkisering man er seg bevisst. Slik dette gjøres, som jeg ser i lærebøkene jeg analyserer, er at noen religioner brukes som eksempler på gode verdier (kristendom og buddhisme), mens andre fungerer som kontraster (hinduisme og islam). Dette betyr imidlertid ikke at kristendom anses som det aller beste i dag. Som jeg har skrevet om før, er kristendom i dag en god nummer 2 etter en noe mer diffus, sekulær ideologi. Det er altså en betydelig vridning fra «kristen» til «humanistisk», slik det nevnes i formålsparagrafen.

I tillegg til religionsfagets og skolens interne tradisjoner og føringer, påvirker f.eks media og sosiale medier også hvordan religioner blir tematisert i skolen. Skolen er jo ingen isolert øy fra resten av samfunnet. Religionsfaget, som andre fag, skal tematisere det dagsaktuelle. Når det er mye om islam og konflikter i media, mens det er mindre om buddhisme og konflikter, betyr det større tematisering av det førstnevnte i skolen. Det vil bidra til et visst bilde av religioner, om enn så «uskyldig» intensjonen om å vise det dagsaktuelle er.

«Men det er jo sant!»

Mange har kommentert saken fra Danielsen barneskole med nettopp denne frasen. Hvordan kan en sammenligning være problematisk hvis faktaene som sammenlignes er sanne? Denne innstillingen til sammenligninger er i beste fall naiv. Selv om sammenligning er en kognitiv strategi er det også en retorisk strategi. Det som gjør sammenligningen av Muhammad og Jesus ekstra problematisk, etter mitt syn, er at 12-åringene som fikk den presentert ikke har samme grunnlag som eldre elever for å oppdage det retoriske og se på det med kritisk blikk.

Jeg forsker som nevnt på lærebøker for den videregående skole, og det er problematisk nok når slike sammenligninger opptrer på skolens aller siste trinn. At sammenligningen er gjort i 7. klasse tydeliggjør det problematiske. Hvilke religions- og lesekunnskaper er det man behøver for å se at sammenligningen er forkynnelsesretorikk, som førsteamanuensis Sissel Undheim beskrev det som? For å nevne noe, så må man legge merke til at:

• Negative og positive karakteristikker er bemerkelsesverdig skjevfordelt.
• Hva som fremstår som negative og positive karakteristikker er avhengig av kulturelle føringer.
• Skjevfordelingen går i favør av den religionen som tradisjonelt sett har vært ansett som best «her hos oss».
• Utvalget av «fakta» er satt sammen for å gjøre kontrastene størst mulig.
• Det finnes mange andre momenter fra både islam og kristendom som kunne snudd sammenligningen på hodet.

Noen vil nok fremdeles innvende at «det er jo sant», men til det er det å si at man kan innvende mye mot faktaene og måten de er formulert på, også helt uten å tenke på at de opptrer i sammenligninger. Punktet «Jesus var aldri gift. Muhammed var gift med flere kvinner, og en av dem var et barn da de giftet seg» (1) burde, hvis man skulle hatt en religionsvitenskapelig behandling av temaet, etterfølges av en grundig utdyping. Uten utdypning står man igjen med «fakta» som er mer egnet til å sjokkere og stemple, enn å belyse. Da spiller det liten rolle at det på et eller annet nivå kan sies å være sant.

Fra den gang da til hver gang når

I skolens religionsfag, men også i religionsvitenskapen, har man lenge vært særlig opptatt av såkalte stiftere. Derfor har religionslærebøkenes kapitler om buddhisme handlet mye om Buddha, kapitlene om islam om Muhammad og kristendomskapitlene om Jesus. Dette henger sammen med forestillingen om «egentlig religion» - altså at den mest kristne kristendommen kan finnes i Jesus, den mest muslimske islam i Muhammad, og den mest buddhistiske buddhisme i Buddha.

«Selvfølgelig,» vil kanskje mange tenke når de leser det, men dette er først og fremst et religiøst perspektiv. I religionsvitenskapsfaget er det en avleggs måte å forstå religion på. For å si det enkelt er buddhisme det buddhister gjør, hinduisme det hinduer gjør, sikhisme det sikher gjør osv. Og det er på denne måten eleven i skolen skal lære om religion også, de skal ikke lære hva som egentlig er religion («nei, Fatima, det som du gjør er ikke islam, det er sånn og sånn og sånn som er islam») og de skal heller ikke lære hva som er best religion («nei, Helge, islam er ikke riktig, det er Jesus du skal følge»).

Når elevene får servert sammenligninger slik som den gjort på Danielsen barneskole, kommer det en dynamikk i spill. For det første sammenlignes to såkalte stiftere, selv om det er diskutabelt fra et religionsvitenskapelig perspektiv hvor «naturlig» det er å sammenligne dem. Disse stifterne blir stående som eksempler på hele religionene kristendom og islam, altså som oppsummering av alle som kaller seg kristne og alle som kaller seg muslimer. Dermed blir punktlisten en slags fasit på hva som er egentlig kristendom og egentlig islam, i tillegg til at det som er valgt ut som sammenligningsgrunnlag gjør den ene til en mer tiltalende (bedre) religion enn den andre.

Når elevene interagerer med andre, og møter andre kristne og muslimer, vil sammenligningen kunne få følger. Det elevene har lært om Jesus og Muhammad, det som tilsynelatende skjedde den gang da i fortiden, kan og sannsynligvis vil brukes til å bedømme hver gang når elevene møter (andre) kristne og muslimer. Hvis Fatima sier at hun er imot vold og drap, vil hun kunne bli møtt med enten mistro eller med en holdning om at hun ikke er «ekte muslim». Hvis Helge velger å bli muslim, vil han kunne bli møtt med bekymringer om at han nå har blitt voldsforherligende.

Makt i dårlige sammenligninger

Det ligger altså en makt i dårlige sammenligninger i religionsfaget, og det er makten til å få retorikk og holdninger til å fremstå som sannheter om religioner. Det er en balansekunst å unngå det, blant annet på grunn av det jeg har nevnt over. Å bli bevisst på det er imidlertid en god begynnelse, og et godt steg nummer 2 er å innse at dette er et problem som ikke er begrenset til kristne privatskoler (eller til skoleverket for den saks skyld). 

Noter

1. Fra arket delt ut ved Danielsen barneskoler.

2. Dette skjedde mye tidligere i den videregående skole enn i grunnskolen.

3. Michael Stausberg (2006). «Sammenligning». I Kraft og Natvig (red.). Metode i religionsvitenskap.

4. Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova).