Verdensreligioner uten verdenskart

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Fra Religionsboka, s. 35. (Foto: Gyldendal 1989.)

Begrepet «verdensreligioner» er velkjent og i utstrakt bruk. I lærebøker har det siden 1970-tallet blitt brukt som en egen legitimering for utvalget av hvilke religioner som behandles og representeres. Det er gjerne «de fem store»; buddhisme, hinduisme, islam, jødedom og kristendom, som i lærebøker har vært betegnet og stadig betegnes som «verdensreligioner».¹

Samtidig er det elementer ved lærebøkene som «regionaliserer» disse religionene, som i motsetning til å gjøre dem til «verdensreligioner» fester dem til visse deler av verden. Ett av disse elementene, som jeg forsker på, er kart.

Fra en spe start til standarisert bruk

Kartlige representasjoner av religioner har vært en del av lærebøker i religionsfaget for gymnas/videregående skole siden overgangen til 70-tallet, og bruken har blitt mer og mer utbredt jo nærmere vår tid man kommer.

Etter en famlende begynnelse, hvor det var tilfeldig hvilke typer kart som ble trykket i bøker fra ulike forlag, ble det etter hvert vanlig å ha minst ett verdenskart som ga en samlet oversikt over religioner i verden, samt ett eller flere kart i hvert kapittel som illustrerte den spesifikke religionen kapitlet omhandlet.

En av flere på verdenskartet

I denne prosessen har det oppstått en diskurs der noen religioner gjennom kartbruken i større grad blir gjort til «verdensreligioner» enn andre, uavhengig av hvordan religionene blir beskrevet tekstlig. På oversiktskartene, som gjerne er trykket i begynnelsen av bøkene, gjøres alle religionene som er avmerket der til verdensreligioner, gjennom sin tilstedeværelse på et verdenskart. Kartet i  Religionsboka fra 1989 kan tjene som eksempel her.

På dette verdenskartet er det tegnet inn åtte religionskategorier: kristendom, islam, buddhisme, hinduisme, jødedom, kinesiske religioner, japanske religioner og naturreligioner. At disse er plassert nettopp på et verdenskart, konstruerer dem som verdensreligioner. De religionene som ikke er markert på kartet, blir heller ikke kartografisk gjort til verdensreligioner.

Samtidig er kartet korokromatisk, altså et kart der ulike farger signaliserer at det er en betydelig, kvalitativ forskjell på områdene.  Dermed avgrenses de ulike religionskategoriene til visse deler av verden, der det er klare grenser for hvor de hører hjemme. Religionene «regionaliseres», slik at de på en og samme tid fremstilles som både verdensreligioner og som regionale religioner.²

Mer eller mindre verdensreligion

På kartene som benyttes for å illustrere enkeltreligioner, forsterkes den kartografiske representasjonen av religionene enten i retning verdensreligion eller i retning regional/lokal religion.

Gjennom perioden fra 1970 til i dag har buddhisme, selv om den er av de tidligste som blir betegnet som «verdensreligion» i lærebøkene,³ kun blitt representert på regionale kart med ulike utstnitt av Øst-Asia, aldri på verdenskart. Hinduisme har gjennom kartbruken i store deler av perioden blitt eksklusivt knyttet til India/Sør-Asia, men med større bruk av verdenskart i yngre bøker.

Også islam representeres i noen av de yngre bøkene på verdenskart, men som oftest på regionale kart sentrert rundt Midtøsten og Nord-Afrika. Kristendom er den religionen som både tidligst og hyppigst vises på verdenskart. Kartrepresentasjonene av jødedom skiller seg ut fra de øvrige. Den er den eneste som blir fremstilt som en lokal religion, slik som på f.eks kartet i Logos (1992):

Fra Logos, s. 55. Cappelen 1992. (Foto: Cappelen 1992.)

På den ene siden benyttes gjerne verdenskart når jødedom skal representeres, på den annen side er det gjennom avmerking av byer i stedet for gjennom fargelegging av større områder.

Regionalisering og hierarkisering

Selv om religioner betegnes som «verdensreligioner» i lærebøkene, understreker kartbruken: a) at alle anses som å høre hjemme i avgrensede områder, og b) at noen er «mer» verdensreligioner enn andre.

––––––––––––—

¹ I begynnelsen av perioden var det flere enn disse fem som ble behandlet i egne kapitler i lærebøkene for religionsfaget i gymnaset, i to av de tre siste utgitte bøkene er det færre. Likevel utgjør disse fem en slags «kjerne» i religionsrepresentasjonen i lærebøkene helt siden 70-tallet.
² Interessant ved dette kartet er også bruken av kategoriene «Kinesiske rel.» og «Japanse rel.», betegnelser som i seg selv avgrenser religion geografisk. Kartet er avbildet fra en brukt bok, der den tidligere eieren har skrevet «shinto» ved siden av «Japanske rel.».
³ I hvert fall siden 30-tallet.

Powered by Labrador CMS