Romsenterets eget band spilte ”The Mighty Quinn (Quinn The Eskimo)” på årets julebord. Og etter at jeg nå har lest meg igjennom all infoen på årets julegave-CD ”Bob Dylan & The Band: The Basement Tapes Raw”, så er det på tide å skrive litt om is. Sjøis.  

Vi bør selvsagt vente til hele 2014 er unnagjort før vi gjør opp de fleste geofysiske statistikkene for året. Men en ting kan vi fastslå allerede nå: Sjøisen i Arktis har gjort et skikkelig comeback etter å ha vært nede for telling for et par år siden.

Sjøisens utbredelse kan fjernmåles på en rekke forskjellige måter:

• Daglig grovkartlegging med ca. 10 km detaljoppløsning fra satellitt, tvers igjennom skydekket, med passive mikrobølger (DMSP, Shizuku).
• Værsatellittbilder med ca 1 km oppløsning, avhengig av klarvær (NOAA, METOP).
• Miljøsatellitter med ca 0,3 km oppløsning (Terra og Aqua MODIS, kun i klarvær)
• Radarsatellittbilder med ca 0,1 km oppløsning (Radarsat-2, Sentinel-1A).

I tillegg flyr for tiden ESAs CryoSat med en radar-høydemåler som klarer å estimere isens tykkelse i en tynn stripe rett under satellitten. Ved å samle opp mange slike passeringer kan man beregne midlere istykkelse hver måned.

Nedtur og opptur i Arktis

Det er vel kjent at sjøisens utbredelse i nord satte en minimumsrekord i 2007, og fulgte opp med enda en ny rekord i 2012. Naturlig nok var spenningen stor om hva som ville skje deretter. Det var ingen klimamodeller som spådde noen rask kollaps av sommerisdekket i Arktis, og det skjedde da heller ikke. Sjøisen har hentet seg inn betydelig i 2013 og 2014.

CryoSat ble skutt opp våren 2010 og har nå fem høstsesonger bak seg. De to siste årene har estimert isvolum for oktober/november ligget godt over nivået fra 2012.  

Dataene fra CryoSat sammenliknes med PIOMAS-modellen for istykkelse og isvolum, som kjøres i nær sann tid (og bakover i tid) i Seattle, WA. Satellitten bidrar altså med meget verdifull verifisering av modellen, som kan estimere isens tykkelse og volum tilbake til 1979:

Kloden sett under ett

Globalt (nord + syd) lå sjøisdekket ganske lavt i årene 2005-2012. Med comeback for isen i nord, og nye maksimumsrekorder for sjøisen utenfor Antarktis, har bildet vært helt annerledes i 2013 og 2014: Det er for tiden litt mer isdekket areal på havet globalt enn gjennomsnittet for de 35 årene med globale satellittmålinger av sjøisen:

Ingen vet med sikkerhet hvordan sjøisen vil være om et år. Det vi derimot kan si, er at sjøis neppe kan ha vært noen årsak til at 2014 blir et meget varmt år. For det har altså vært litt mindre åpent hav enn normalt dette året.

Og ellers?

2014 blir, med klar margin, det varmeste året som er målt i Norge.

Globalt sett vil jeg tro at årets desember ender blant de fem varmeste globalt. Og at noen av de globale temperaturseriene dermed vil sette årsrekord. Vi får se når resultatene kommer i januar.  

God nyttårshelg til leserne. Husk å ta hensyn til satellittene når dere skyter opp raketter!