Det er tid for årsrapportering, både i forvaltningens etater og i forskningsinstituttene. Hvor mange publikasjoner ble utgitt? Hvor mange norske prosjekter i EUs rammeprogram? Hvor mange og hvor store norske kontrakter i ESAs satellittbygging?

Men for en som jobber med å sikre klimaforskere, værvarslere, kystvakt og redningstjeneste observasjoner, så er det en ting som virkelig teller i årsrapporten, nemlig antall nye satellitter i bane. Og 2012 ble et godt år:

• Meteosat-10 ble skutt opp til geostasjonær bane i juli, og er nå operativ.
• Europeiske Metop-B og japanske Shizuku ble skutt opp til polar bane, og begge er snart ferdig uttestet.
• Amerikanske Suomi NPP, som ble skutt opp på slutten av 2011, ble ferdig uttestet i bane i 2012.

Norge er deleier i de to første, og en god medhjelper for de to andre.

Største nedturen i 2012? At ENVISAT plutselig døde, så klart.

Her hjemme og der ute

Denne uken kom met.no med den definitive oppsummeringen her hjemme, og der var jammen den globale temperaturen fra Hadley, også. 2012 ble offisielt det niende varmeste året globalt.

For fastlands-Norge ble 2012 et år på det jevne, temperaturmessig. For Svalbard ble 2012 det nest varmeste året hittil.

Svalbard er vel nærmest i ferd med å flytte seg fra en klimasone til en annen, pga den krympende sjøisen i nord.

Ellers framhever met.no at økt bygeintensitet om sommeren blir en del av vår nye klima-hverdag. Og ja - 2012 vil for meg alltid være året da jeg plutselig hadde 4 cm vann i hele kjelleren. Ikke på grunn av flom i Øyeren, men på grunn av regn på Nerdrum. The times they are a-changing. 

Se hele den fine 2012-brosjyren fra met.no:

http://www.met.no/Oppsummerte+2012.b7C_xdfI3t.ips

Og kommenter gjerne hva dere tror om temperaturprognosen for Norge fra den klimamodellen som er vist der … 

Varmere hav, nok en gang

Nå er 2012 komplett også når det gjelder bøyemålingene av varmen i havet. Og det gikk som jeg antydet for et par blogger siden: Kloden vår har fortsatt å samle energi i 2011 og 2012. Ingen tegn til noe vesentlig avvik fra en oppvarmingstrend på snaut 0,5 W/m2 for de øverste 2000 m i havet.

I tillegg kommer litt oppvarming i dyphavet og litt energi observert som issmelting og varmere permafrost og sånt. Tilsynelatende dekoblet fra naturlige svingninger, i hvert fall foreløpig.

Her er flere tilsvarende kurver:

http://www.nodc.noaa.gov/OC5/3M_HEAT_CONTENT/

AMO, ENSO, sol og måne

Det ble en del reaksjoner på mandagen blogg. Alle er enige om at det er en vakker tanke med AMO (60 år) og ENSO (5 år) som beat-frekvenser mellom solsyklusen (11 år) og omrøringen i havet ved midlere breddegrader (9,3 år) fra månens knutevandring. Men det er et stykke derfra til en overbevisende geofysisk forklaring. Jeg sitter ikke med noe komplett bilde av hva som foregår der. 

Det er alltid lærerikt å finne opp hjulet på nytt, men man har selvsagt ikke godt av å tro at man fant det opp først. Så jeg har googlet litt i etterkant. Og selvsagt er det andre som har sett at 60-års syklusen kan framkomme på denne måten, og at det bør kunne ha noe innvirkning på været.

Når det gjelder ENSO, så trenger jeg faktisk hjelp fra leserne: Hvor er det diskutert i faglitteraturen eller i blogger at den midlere hyppigheten av ENSO-episoder i vår tid kan ha en sammenheng med samspillet mellom solsyklusen og månens knutevandring?

På den annen side sier paleo-forskerne at Stillehavet stort sett var i La Nina tilstand under hele Middelalderens varmeperiode. Så der røyk 5-års kvasi-syklusen for ENSO. Men kanskje den ble overkjørt av en lengre sol-variasjon? He-he. 

Hvor sterk er AMO?

En ting er at det finnes skvulping i havet, men noe annet er hvor mye det skvulper. Det er ikke mange AMO-sykluser som er godt dokumentert, og man skal huske at den siste “dumpa” på 1960-1970 tallet hadde bidrag både fra vulkanutbruddet Mt Agung (1963), de store svovelutslippene fra tungindustrien, og at den solflekksyklusen som toppet seg vinteren 1968/69 ikke var av de sterkeste. Så her er det mer ute og går enn bare fasediagrammer for solflekker og lange tidevannsbølger. 

Berkeley Earth konkluderer i sin nyeste artikkel (om temperaturen målt på land) at den naturlige variabiliteten på dekadisk tidsskala ikke kan være mer enn +/- 0,17 grader C. Dette sier de er lite, men ikke trivielt, sett i forhold til økningen på 0,90 grader C som er målt  i global temperatur på land siden 1950-tallet. 

“Lite, men ikke trivielt”. Der kan man finne et kompromiss. Verden blir varmere, men ikke så raskt som man trodde da IPCC4 ble framlagt i 2006/2007. Og de regionale variasjonene kan være store. 

Og ellers?

Litt is, og litt åpent vann, på innsjøene i Telemark da NASAs satellitt Terra tok dette bildet 23. januar:

Men nå er det mildere vær på gang. For hvor lenge? 

God helg.