Jeg hadde egentlig tenkt å skrive mye om isen på Grønland i dag, men så kom det altså et ”Discussion Paper” i tidsskriftet Earth System Dynamics:

Skeie, Berntsen, Aldrin, Holden, Myhre: ”A lower and more constrained estimate of climate sensitivity using updated observations and detailed radiative forcing time series”

Og da må det jo være lov å diskutere litt …?

Et godt stykke under IPCC4

Rett på sak: Dette er flinke folk, med kompetanse både på statistikk, aerosoler, klimagasser og meteorologi. De har kjørt meget tunge beregninger, og har oversikt over nesten alt som fins av målinger fram til 2010. Siden alle målinger har usikkerhet, kommer regnekverna deres ut med hva som er det beste kompromisset mellom målinger, forhåndsantakelser, modell og ukjente faktorer.

Aller viktigst er målinger av energi (varme i havet), men her har man dessverre de korteste globale måleseriene. Så også denne artikkelen er kun et steg på veien mot mer klarhet, men den snevrer inn mulighetsrommet for noen viktige parametre, der hvor IPCC4 hadde svært stor usikkerhet. Her er noen av de foreløpige konklusjonene:

- Nedkjølingen fra aerosoler synes å være noe mindre enn man tidligere har trodd.

- Temperaturfallet på 1960/1970-tallet var i hovedsak naturlig, ikke menneskeskapt.

- Klimafølsomhet: ECS = 1,8 grader (1,9 grader når den meget korte måleserien for havdyp under 700 m også tas med i beregningen).

- Løpende (transient) klimarespons: TCR = 1,4 grader.

- Planetær ubalanse i perioden 2005 – 2010:  0,46 W/m2 (+/- 0,16), som er litt under James Hansens estimat på 0,58 W/m2.
 
- I begge de to oppvarmingsperiodene 1910-1940 og 1970-2000 kan 0,2 grader av temperaturøkningen tilskrives intern variabilitet i klimasystemet. Denne ”svingningen” er på vei nedover nå.

Hva mangler?

Det understrekes av forfatterne at dette estimatet for ECS ikke inkluderer meget langsiktige effekter som albedoendringer fra nedsmelting av iskappen på Grønland, eller metanutslipp i stor skala fra permafrost eller havbunn i Arktis.

Selv om jeg er en ivrig forkjemper for satellittmålinger, så er det bare å innrømme at det verden virkelig mangler i klima-sammenheng nå, er lange måleserier av varmen i havet. Men satellittene bidrar i hvert fall med å kryss-sjekke in-situ varmemålingene, ved å måle havnivå og endringer i masse.

Ellers er aerosolenes virkning på is-skyer oppe i atmosfæren fortsatt et usikkert punkt, iflg Skeie et al. Der kan jeg trøste folket med at det kommer en Ice Cloud Imager på den neste serien av europeiske polare værsatellitter, litt etter år 2020 …

Merk at det også i denne artikkelen er et betydelig usikkerhetsspenn rundt estimatet for klimafølsomhet. Intervallet for 90 prosent konfidens går fra 0,9 til 3,2 grader. Dette er mye smalere, og lengre ned, enn i IPCC4.  

Artikkelen bruker målinger t.o.m. 2010. Hva så med de siste årene? Global temperatur i 2011, 2012 og 2013 kan nok forklares med dobbel La Nina og synkende havsyklus, mens ARGO-målingene fra havet synes å bekrefte hav-varmetrenden som er brukt i artikkelen. Så artikkelens konklusjoner motsies neppe vesentlig av hva som er målt etter 2010.

I tillegg til at estimatet for klimafølsomhet er lavt, har det allerede vært kommentert at artikkelens verdier for ECS og TCR ligger mye nærmere hverandre enn hva som er vanlig oppfatning. Klimamodellene har langt større forskjell, mens Otto et al (2013) nylig konkluderte med ECS = 2,0 grader og TCR = 1,3 grader.

Min konklusjon

Den målte temperaturutviklingen i luft og hav gjør det nødvendig å senke estimatet for klimafølsomhet for CO2 i forhold til IPCC4. De verste skrekkscenariene kan trolig avskrives, eller skyves mye lenger ut i tid.

Naturlige svingninger kommer og går. Kloden suser for tiden videre med en planetær ubalanse på ca 0,5 W/m2, mens temperaturen ved overflaten øker i rykk og napp. Verden blir varmere, om ikke så brått.

Kepler 2.0

NASA har fullført den tekniske gjennomgangen av gyro-problemene hos planetjeger-romteleskopet Kepler. Den dårlige nyheten: To av de fire gyroene er erklært ubrukelige. Det planlagte observasjonsprogrammet for planetjakt kan ikke videreføres.

Den gode nyheten: Kepler kan kanskje gjøre en brukbar jobb for andre typer astronomiske observasjoner som ikke krever samme langtidsstabilitet, med bruk av to gyroer + små rakettmotorer.

NASA har derfor nylig invitert til idedugnad om et helt nytt observasjonsprogram for Kepler. Dersom prosjektforslagene har tilstrekkelig høy vitenskapelig nytte, vil man operere teleskopet videre noen år (det er fortsatt penger i driftsbudsjettet). Alternativt vil man avslutte Kepler-prosjektet for å spare penger. Avgjørelsen skal tas tidlig neste år, med eventuell oppstart av et nytt observasjonsprogram fra neste sommer.  

Dermed er begge de to dedikerte romteleskopene for exoplanet-jakt (Kepler og Corot) ute av spill. Vi må anta at det styrker mulighetene for at ESAs neste vitenskapelige ferd vil bli en planetjeger, men foreløpig er intet avgjort om den saken.

Stillehavet

Både hos NOAA og ECMWF har modellene mest tro på at ENSO skal bevege seg noe oppover mot positive verdier utover høsten, mens ESSIC-modellen mener at det fortsatt vil stå et minustegn foran første siffer. Det blir nok en ENSO-nøytral høst i Stillehavet.

Grønland

Og her kommer et par interessante figurer fra Grønland. Først albedo-utviklingen denne sommeren, basert på MODIS-data: 

Og her er antall smeltedager rundt om på Grønland:

Blåfargen i den siste figuren viser forresten også hvor iskappen på Grønland kanskje kommer til å bli delt i en liten sydlig bre og en stor nordlig bre, en gang langt inn i fremtiden. Hvis vi skal tro på en klimafølsomhet på 1,8 eller 1,9 grader, altså.

I mellomtiden: God helg.