"Jeg vil uansett si at jeg sover bedre enn jeg gjorde før, fordi jeg vet at vi har kartlagt så mange objekter, og jeg vet at ingen av dem er på kollisjonskurs med jorden i nær fremtid"

(T. Wahl: VG, 26 jan 2018)

Det har liksom blitt en av mine oppgaver her i livet å berolige folk litte grann. Overskriften på VGs 3-siders story "Kometer, asteroider og en døende sol. Her er farene som truer jorden" kunne nok virke skremmende, og da er det jo greit å bidra med en slags happy ending.

Slik trodde jeg det skulle være her på bloggen også - at etter katastrofescenariene som flommet over folket etter framleggelsen av IPCC4, så var det behov for litt mer nøkternhet om hvor stor klimafølsomheten egentlig ser ut til å være, i lys av hvordan kloden faktisk utvikler seg. Det rare er at jeg i så stor grad konfronteres av debattanter som påstår at CO2-utslippene er helt uten betydning, at sola styrer alt, og at jeg uttrykker meg spydig når jeg påpeker at noen har skrevet et faglig svakt innlegg. 

Utgangspunktet

Det var interessant å se opptaket av "Karbondebatten" som CICERO arrangerte sist mandag. Som det ble sagt der, så har noen av de siste vitenskapelige publikasjonene om klimafølsomheten flyttet Paris-avtalens ideelle målsetting om å stanse den globale oppvarmingen ved 1,5 grader, fra å være "umulig" til å være "nesten umulig". Men togradersmålet synes noe mer oppnåelig nå, dersom omfattende tiltak settes i verk.

Det var også klargjørende å høre hva 1,5 gradersmålet egentlig er. Politikerne i Paris diskuterte selvsagt ikke hva global temperatur var i før-industriell tid. Det lå derimot som et ekspert-premiss i forberedelsene til konferansen at oppvarmingen hadde vært 0,85 grader, og etter Paris gjenstår nå 0,6 grader - per definisjon! Dette er egentlig helt greit, synes jeg. Vi slipper en politisk diskusjon om hva temperaturen var i før-industriell tid, vi har 0,6 grader igjen fra Paris til den ideelle målsettingen på 1,5 grader, og vi har 1,1 grader igjen fra Paris til det gode, gamle togradersmålet - slik politikerne ser det. Eller rettere sagt - vi hadde 1,1 grader igjen til togradersmålet. Som kjent ble Paris-avtalen signert i desember 2015, og etter det har 2015, 2016 og 2017 tikket inn som de tre varmeste årene.    

Global temperatur

Også Berkeley Earth har kommet med sin oppsummering av 2017, og jeg synes det er vel verdt å ta med noen figurer derfra. Først en figur som tar hensyn til usikkerheten i det globale temperaturestimatet: 

Den neste figuren viser hvordan takten i den globale oppvarmingen er forskjellig over land (rødt) og over hav (blått) - hvilket synes å stemme bra med teorien: 

Jeg synes også at figuren for oppvarmingen nord for 60 grader nord er veldig interessant (vennligst ikke spor av her med en debatt om dette er riktig definisjon av "Arktis"). Denne figuren viser at for folk som tok del i klimadebatten rundt årtusenskiftet, så var det fortsatt legitimt å framheve at "det var like varmt i Arktis på 1940-tallet". I dag er ikke dette lenger noe holdbart argument, og jeg håper at debattantene tar dette inn over seg. Arktis har nemlig blitt mye varmere etter år 2000: 

Stillehavet

Det har blåst heftig passatvind ved datolinjen de seneste ukene. Vindstyrke sterkere enn normalt er angitt med blått i denne figuren: 

Som et resultat av passatvinden, er nå svært mye varmt vann stuvet opp helt vest i Stillehavet. Og dersom passaten svekkes kraftig - eller det kommer et vestavindsutbrudd - så vil noe av dette varme vannet begynne å skvulpe tilbake mot øst, og vi får en kelvinbølge som i praksis kan frakte varmt vann hele veien til kysten av Sør-Amerika - med fare for at det etter hvert trigges en ny El Ninjo. La meg i forbifarten nevne at det allerede går en kelvinbølge østover i Stillehavet etter et lite vestavindsutbrudd midt i desember, men denne er ganske svak. 

Årsaken til at jeg skriver dette, er at langtidsprognosen fra den amerikanske værvarslingen tilsier et kraftig vestavindsutbrudd ved datolinjen. Som en av debattantene skrev i kommentarfeltet:  "Det aller mest spennende akkurat nå, holder MJO varselet seg oppe eller er det bare GFS modellen som har sporet av?"

Og ellers?

I artikkelen "Solar activity-climate relations: A different approach" (J Atm Solar-Terrestrial Phys) fra 2011 - som jeg har sitert mange ganger her på bloggen - viste P. Stauning at han fikk best korrelasjon mellom solaktiviteten (solflekktallet) og global temperatur ved en forsinkelse ("lag") på tre år. At responsen i et tregt system med et syklisk pådriv med periode på ca 11 år skal henge etter med to-tre år, det følger fra standard systemteori, som vi også har beskrevet tidligere her på bloggen. 

Så nå er vi altså i en situasjon der vi hadde et rekordvarmt 2016 og et temmelig varmt 2017, og vi får et noe kjøligere 2018 pga La Nina. Og så får vi minimum i den svakeste solflekksyklusen på hundre år eller mer. Grunnen er med andre ord nå lagt for en midlertidig "pause" i global temperatur - i fullt samsvar med CO2-hypotesen.

Såfremt vi ikke får en ny El Ninjo allerede i høst, da. Det er ikke alt vi har kontroll over ...

God helg!