Så var ESAs ministerkonferanse unnagjort, denne gang i Luzern i Sveits. Det var den tredje for min del.

Norsk Romsenter sendte allerede høsten 2015 inn forslaget om hvor mye, og på hva, Norge burde satse i de frivillige programmene på denne ministerkonferansen. Grovt sett var vår anbefaling å delta i henhold til landets økonomiske styrke (NNI-nivå = Netto Nasjonalinntekt), med et noe høyere deltakelsesnivå på programmer for næring og nytte, og et forholdsvist lavt nivå for mer eksotiske programmer som Romstasjonen, Mars og Månen.  

Som noen av leserne husker, så var det forslaget til statsbudsjett som Regjeringen kom med i oktober i år, en kalddusj for romsektoren. Statsbudsjettet foreslo et nivå i ESAs frivillige programmer som tilsvarte bare 1/4 av hva vi hadde anbefalt. Det kom høylydte protester fra dem det angikk i rombedrifter, forskningsinstitutter og universiteter, og ESA ble et tema for politisk debatt i Stortinget. Samme kveld som vi reiste til Sveits, så gjorde Stortinget det endelige vedtaket om at Norge skulle bidra med 150 millioner euro på denne ministerkonferansen. Dette gjelder programmer med innbetalinger til et godt stykke ut på 2020-tallet. 

Dermed kunne statssekretær L. J. Hiim i Nærings- og fiskeridepartementet sette seg på flyet neste dag, og i en fin tale på torsdagen meddelte han sine europeiske kolleger at Norge kommer med et solid bidrag til ESA også denne gangen. Vi endte opp med litt over 3/4 NNI-nivå i de frivillige programmene. Som ESA-medlem deltar Norge dessuten på eksakt NNI-nivå i den obligatoriske delen av ESA, der mye av grunnforskningen og basisteknologien ligger.  

Vel og bra, men hva skjer under den formelle overflaten på slike ESA-konferanser? Det var drakamp - mellom ESA og viktige medlemsland, og mellom europeiske stormakter. Noen land måtte fortvilet fastslå at deres favorittprogram ikke fikk nok penger til å kunne bli igangsatt. Andre jublet over at ExoMars2020 og Romstasjonen fikk nok penger til å fortsette den planlagte aktiviteten.    

Blant norske forskere blir det kanskje mest jubel over at vi gikk inn med et solid beløp i ESAs PRODEX-program (PRogramme for DEvelopment of EXperiments). Og det kommer vel neppe som noen overraskelse at Norge bidrar brukbart til ESAs program for beregning av essensielle klimavariabler. Satellitter er som kjent nyttig til denslags.  

Klima 

November er allerede unnagjort, og vi får ta med de første satellitt-tallene derfra.

Satellittmålt global temperatur i nedre troposfære endte som den varmeste november hittil hos UAH, mens det ble den nest varmeste (etter 2015) november hos RSS. Med forbehold for et voldsomt vulkanutbrudd kommende uke, så kommer 2016 til å sette ny global varmerekord både ved overflaten og i troposfæren. Som forventet, i et kraftig El Ninjo-år. 

Sjøisen i Arktis fortsetter å krympe, år om annet. Slik ser november-kurven ut, med den nye rekorden inkludert:

I områdene rundt Antarktis har det skjedd rare ting i år. Det er ikke ofte satellittene kommer med så store endringer: 

Og dermed kan vi snart begynne å rette blikket mot årsoppgjøret, for å se hvilke tips for 2016 som slo til, og hvor det ble skivebom: 

http://forskning.no/blogg/terje-wahls-blogg/global-temperatur-tippetips-2016

God søndagskveld.