Så gikk det bra denne gangen også. Og vi visste det på forhånd: De to små asteroidene ”2010 RX30” og ”2010 RF12” (diameter henholdsvis 15 m og 9 m) ville suse forbi i stor fart onsdag uten å treffe hverken Jorda eller Månen. Men uvanlig nærme, det var de. RF12 passerte bare dobbelt så langt unna som der fjernsynssatellittene går.

Det er få ting vitenskapen kan predikere mer nøyaktig enn slike objekter på himmelen, bare man oppdager dem tidlig og kan observere dem jevnlig. Men det er også et faktum at jo mer vi leter, jo flere asteroider finner vi der ute. Og selv om de fleste befinner seg et sted mellom Mars og Jupiter, så er det noen av dem som har en bane som krysser Jordas bane.

Asteroider overalt

Pr i dag er det 1144 asteroider som bærer den eksklusive tittelen ”Potentially Hazardous Asteroid”, i følge NASA. Hvor eksklusiv denne tittelen faktisk er, gikk for alvor opp for meg da jeg nylig så den fine asteroidebane-videoen som Scott Manley har laget og lagt ut på YouTube:

http://www.youtube.com/watch?v­S_d-gs0WoUw

Her ser man virkelig hvordan vårt verdensbilde er utvidet ved astronomenes hjelp de siste årene. Anbefales! Videoen viser alt som er observert ut til Jupiters bane. Naturen hadde nok i sin tid tenkt å lage en fin planet i den ”ledige” banen mellom Mars og Jupiter, men tyngdekraften fra slemme Jupiter ville det ikke slik.

I et slikt mylder av bevegelse, er det nok grenser for hvor langt fram i tid vi kan ”garantere” at Jorda ikke vil bli truffet av en stor steinklump på ”naturlig” vis. Jeg er temmelig sikker på at innen år 2100 har vi (Verden) en solid beredskap for flytting av løpske asteroider.

Varmt der oppe

Jeg antydet det for en uke siden, men nå er det helt tydelig: Temperaturen i troposfæren er nå klart høyere enn på samme tidspunkt i 1998. Aldri tidligere har satellittene målt så varm luft de første ti dagene i september – og det til tross for at en kald La Nina nå har festet sitt grep i Stillehavet. Det er mulig dette er det varmeste året hittil i mitt liv, selv om det ikke akkurat kjennes slik ut i Oslos gater. FNs klimapanel sanker faktisk noen plusspoeng fra satellittene nå, selv om det ellers er mye kjeft å få.

Is eller åpent vann?

Drivisen nærmer seg også rekordnivåer, både i Arktis og globalt, og i skrivende stund minsker den fortsatt. Og det passer Børge Ousland & Co utmerket, der de nå har forlatt Point Barrow i Alaska og er på vei inn i Roald Amundsens sørlige Nordvest-passasje, om enn i motsatt retning av originalen. De er fire mann om bord nå, de lyse sommernettene er vekke, og det kreves to mann på vakt for å seile om natten. De har også litt trøbbel med utstyret, og må innom en havn helt nord i Canada for å reparere litt. Men jeg tror de klarer det.

Oppover går det …

Mens det er rekord-spenning hvert eneste år om både temperatur og is, så kan ikke det samme sies om CO2-innholdet i atmosfæren. Her settes det nemlig rekord hvert eneste år. Kurven fra Mauna Loa på Hawaii klatrer nådeløst oppover mot 400 ppm, for tiden med en økning på ca 2 ppm pr år. Det er nylig rapportert at Europa, på grunn av finanskrisen, slapp ut noe mindre CO2 i 2009 enn året før, men det monnet tydeligvis lite. Her er det foreløpig bare å håpe på at eventuell feedback i klimasystemet på CO2-økningen ikke er positiv. Vi får se om Naturen gir noe hint om hva svaret er på det spørsmålet ved årets slutt.