Jeg var på møte i Brussel i uken som gikk. Med statsråden for EØS- og EU-saker i spissen overbrakte Forskningsrådet, Romsenteret og Universitetet i Tromsø (Norges arktiske universitet) synspunkter på Arktis, forskning og romvirksomhet. Mitt eget foredrag var kalt "Satellites as enablers for Arctic activities: What is coming and what is missing?". 

Det er bare å fastslå at satellitter er særdeles viktige for mange slags aktivitet i nordområdene: Navigasjon, værvarsling, klimastatistikk, oljesølovervåkning, fiskerioppsyn, osv. Av mangler, så kommenterte jeg bl. a. at mens ESAs forskningssatellitt CryoSat nå måler sjøisens tykkelse helt opp til 88 grader nord, så vil den operative satellitten Sentinel-3, som skytes opp senere i år, bare vil kunne måle istykkelse opp til 82 grader nord.

Dog må det nevnes her at CryoSat tar seg sommerferie når det gjelder istykkelsen i Arktis. Om sommeren er det nemlig mye smeltevannsdammer oppå sjøisen, og dette klarer foreløpig ikke algoritmene for beregning av sjøisens tykkelse å håndtere. Til gjengjeld gir sommersesongen mulighet for satellitten til å måle havnivåhøyden i isfrie områder i Polhavet. Det er verdifullt. 

En annen ting jeg påpekte, var de begrensningene som det europeiske navigasjonssystemet EGNOS har i nordområdene. EGNOS er - kort fortalt - et overbyggingssystem for GPS i Europa, som gir GPS-brukerne bedre nøyaktighet og informasjon om variasjoner i posisjonsnøyaktigheten. Referansestasjonene for EGNOS på fastlands- Norge, på Svalbard og Jan Mayen er særdeles viktig for nøyaktigheten langt nord. Men de nordiske landene skulle gjerne sett noe bedre EGNOS-ytelse i Nord-Finnland, Lappland og Finnmark. Det er flyplasser der som ønsker å kunne stole enda mer på satellittnavigasjonen. Her ser dere kartet over EGNOS-ytelsen:

Ellers så venter jeg selvsagt spent på oppskytningen av den optiske europeiske jordobservasjonssatellitten Sentinel-2A fra Kourou i Sør-Amerika. Den vil dere kunne lese mer om i dagene som kommer. 

Der olja flyter

Vi drar videre ut i solsystemet: Allerede i 2005 landet ESA den lille farkosten Huygens på Saturns store måne Titan. Huygens avslørte en slags "parallell" verden på Titan, der den rollen vannet spiller på Jorda er erstattet med metan (temperaturen ved overflaten på Titan er ca 180 kuldegrader ...). Moderfartøyet Cassini har flydd runde etter runde i Saturn-systemet siden den gang, og dokumentert årstider, "tørke" og "flom" på Titan gjennom disse årene. Og for de som er på jakt etter mer hydrokarboner, så er altså Titan stedet. Man trenger ikke en gang bore etter olje der - for det er store sjøer med hydrokarboner: 

Hjem igjen

Tillbake til vår egen klode. De tre måleseriene for global temperatur ved overflaten som har kommet med sine mai-verdier, har alle årets mai måned på første eller andreplass. Og alle synes enige om at 2015 så langt ligger an til å bli det varmeste året. Sist måned viste jeg kurven fra japanske JMA. Denne gangen kan vi se på kurven fra amerikanske NOAA, slik den er plottet på Climate4you: 

Så, kommer 2015 til å bli det varmeste året hittil? Ja, jeg synes at mye tyder på det nå, målt ved overflaten. Satellittmålingene er nok også på vei opp nå, men jeg tviler på at 2015 blir et rekordvarmt år der. 

Og deretter - kommer 2016 til å bli enda varmere? Hmmm, dersom vi får en sterk El Ninjo i høst - slik de fleste ENSO-modellene nå antyder - så kommer 2016 til å bli enda varmere, ja. Men fortsatt er det noen modeller som synes å indikere at denne El Ninjo ikke kommer til å gå så mye høyere. 

Det er mange av oss som i noen år har sagt at det pågår en undeliggende CO2-drevet global oppvarming, og at gjeldende globale varmerekorder vil bli slått når det kommer en El Ninjo av passe styrke. Jeg ser ingen grunn til å endre den oppfatningen. 

Men la oss ikke fortape oss i global gjennomsnittsvarme. Det har vært kaldt i Norge denne forsommeren. Men la oss ikke glemme at 2014 - med klar margin - var det varmeste året som er registrert i Norge. Og det fins steder som har vært enda kaldere i år:

God helg!