Naturen sender oss noen tvetydige signaler i disse dager. Mens global temperatur famler rundt på nivåer langt unna både max- og min-rekorder, settes det kanskje nok en månedsrekord for lite sjøisdekke i Arktis. Men i dagens blogg skal det handle mest om CO2 i atmosfæren. Kjør debatt!

På vei mot nok et isminimum?

Som nevnt, mye tyder på at januar blir nok en rekordmåned (minimum) for sjøisen i Arktis. Både ved Labrador og nordøst i Barentshavet og mellom Sakhalin og Kamtsjatka er det mindre is enn vanlig for årstiden. Det spørs selvsagt litt hvilken algoritme og satellitt man bruker. Men la oss ta utgangspunkt i de “offisielle” tallene fra amerikanske NSIDC. Og da er det kanskje noen som er interessert i hvilke år ble de forskjellige måneds-minimumsrekordene for sjøis i Arktis satt? Her er listen, før resultatene tikker inn for 2011:

• Jan: 2006
• Feb: 2005
• Mars: 2006
• April: 2007
• Mai: 2004
• Juni: 2010
• Juli: 2007
• Aug: 2007
• Sept: 2007
• Okt: 2007
• Nov: 2006
• Des: 2010

Vil vi få et nytt rekordras for isdekke i år a la 2007? Jeg vet ikke. Modellestimatene for sjøisvolum i Arktis tilsier en reell sjanse for flere månedsrekorder enn januar, men globalt er både troposfære- og havoverflatetemperatur på det jevne i år. Global varmemengde i havets øverste 700 meter har ligget omtrent på samme nivå de siste 6 årene, etter rask stigning i årene før det. Jeg tror jeg satser på en rekord eller to til utover i 2011.

CO2 i atmosfæren

Det har vært noe debatt i det siste på disse web-sidene om CO2-nivået i atmosfæren, og årsaksforklaringer for opp- og nedturer. Først, la oss bare repetere hvordan utviklingen har vært, og spesielt sjekke det såkalte ”hvileskjæret” i årene da Sovjetunionen klappet sammen (og mye annet skjedde i verden) rundt 1990. Den offisielle fasiten er målingene fra Hawaii, som er gjort i over 3000 meters høyde.

Hvileskjæret tidlig på 1990-tallet var ikke bare et lokalt fenomen i Stillehavet, man ser det tydelig også i målingene som Stockholms Universitet gjorde på Zeppelin-stasjonen på Svalbard. Som er et helt annet sted i verden, og i en helt annen høyde.

Satellitter og CO2

Satellitter var ikke i stand til å fjernmåle CO2 rundt 1990. ESAs miljøsatellitt ENVISAT (skutt opp i 2002) er anerkjent som den første som klarte å måle CO2 i nedre del av troposfæren. I dag er det både japanske, europeiske og amerikanske satellitter som rapporterer om CO2-verdier, men med noe forskjellige målemetoder, og med følsomhet i ulike høydelag av atmosfæren. Og det er bare japanske GOSAT som er ”skreddersydd” for drivhusgassene CO2 og metan.

Det viktigste resultatet foreløpig er at satellittene synes å bekrefte at de offisielle bakkemålingene er ganske så representative, og at CO2 er godt blandet oppover i atmosfæren. Nede ved bakkenivå er det imidlertid stor romlig variasjon og mer dynamikk gjennom året. Dette må man ta med i betraktningen når man leser om CO2-målinger tilbake i kjemiens barndom eller i forrige århundre.

MACC med kullsyre

Det beste ”bildet” av hvor mye CO2 og metan som befinner seg i atmosfæren i disse dager, har man trolig i prosjektet MACC (Monitoring Atmospheric Composition and Climate). Dette er et stort europeisk forskningsprosjekt i EUs syvende rammeprogram (FP7), som nå er i ferd med å gå over i en mer operativ fase i regi av Europas nystartete miljøsatellittovervåkningsprogram GMES – Global Monitoring for Environment and Security.

Med noen måneders etterslep integrerer MACC in-situ målinger og satellittmålinger sammen med modellkjøringer, og danner seg et bilde av atmosfærens kjemi i de ulike høydelag. Resultater fra MACC kommer nok til å ha en svært sentral rolle i neste rapport fra FNs klimapanel – IPCC5. Norske NILU og met.no er viktige deltakere i MACC.

I det følgende presenteres noen kart for CO2-nivået på den østlige halvkule i April 2010. Jeg skulle gjerne vist hele verden, men det er noe begrenset spaltebredde her på forskning.no. Leserne oppfordres til å utforske MACC i mer detalj på følgende web-adresse:

www.gmes-atmosphere.eu/

Langtidsværvarsel - i etterkant

Ikke noe astronomi/kosmologi her i dag. Men vi kan runde av med NAO-indeksen, som etter hvert har blitt litt av en media-kjendis. Som mange sikkert har fått med seg, så gir negativ NAO kaldt fint vintervær i Sør-Norge, mens positiv NAO kan skape trøbbel for ski-VM i Oslo. Her er de siste månedenes NAO-indeks. Og dermed kan leserne komme med sine egne langtidsvarsler for februar og mars …