Tida går. I disse dager er det 20 år siden norske forskere føyk rundt omkring for å dokumentere og prøve å forstå bildene fra Europas første radarsatellitt - ERS-1. Norge var blitt ESA-medlem, data rant ned fra himmelen, hypoteser ble testet og planer ble endret. Det var en herlig tid, for på FFI stod vi midt i datastrømmen fra satellitten. I anledning tyveårsjubileet har jeg dukket litt ned i arkivet mitt. Det er nemlig ikke alt man finner på Internett … 

 ERS-1

Europas første radarsatellitt, ERS-1, ble skutt opp sommeren 1991. Dette var det første frivillige programmet i ESA med full norsk deltakelse (Norge ble fullt medlem i ESA i 1987).

Fra norsk side var det lagt ambisiøse planer for rask norsk utforskning, og deretter praktisk bruk, av ERS-1. Det nylig opprettede Norsk Romsenter stod sentralt i det planarbeidet. Verdens raskeste kjede for nedlesing, prosessering og distribusjon av radarbilder var blitt implementert på daværende Tromsø Satellittstasjon. I Tromsø stod en meget kraftig (den gang …) supercomputer kalt CESAR, som var utviklet ved FFI i samarbeid med norsk industri.

Forskere i Oslo, Bergen, Trondheim, Tromsø og på Kjeller stod klare til å bruke satellittbildene fra ERS-1, som kunne ”se” gjennom skyene og om natten. Og jeg jobbet altså ved FFI på Kjeller den gangen.

“Hva ser vi, egentlig?”

Så der stod vi med et helt nytt ”øye” vendt mot Jorda. Men hva ville satellittbildene egentlig vise? Dette var jo ikke vanlige bilder – for radarbølgelengden til ERS-1 var 6 cm, og vi mennesker er som kjent ikke født med mikrobølgesyn. De fleste av oss hadde, for å si det enkelt, noe mangelfull ”ryggmargsfølelse” når det gjaldt radarbilder tatt fra oven.

Noen målekampanjer var selvsagt planlagt i detalj. Et par store oljeflak ble f. eks. sluppet ut fra båt på Haltenbanken like etter oppskytningen for at forskere i Trondheim skulle få sjekket om satellitten kunne ”se” oljen. Oseanografer og isforskere fra Bergen dro til sjøs for å dokumentere hva satellitten kunne måle av strømvirvler og sjøis. Meteorologene i Oslo kjørte sine modeller både med og uten vind-og bølgemålinger fra ERS-1, for å se om satellitten utgjorde noen forskjell for kvaliteten på værvarselet.

I et forsvarsperspektiv var vi mest spent på hva satellitten kunne se av skip, og hvor små detaljer på land som kunne observeres gjennom skyene. Vi var selvsagt i dialog med Kystvakten om hvor deres fartøyer befant seg. Og vi fulgte med på fergetrafikken som gikk i Oslofjorden. Men det var mye annen moro også.

Hit og dit på Romerike

Vi jobbet som i rus. Satellitten passerte over Oslo-området rundt kl ti om kvelden hver tredje dag. Vi hadde derfor ferske satellittbilder oppe på skjermen for analyse ved FFIs satellittlab litt før midnatt. Det er ikke alltid normal arbeidstid og innsats ved forskningsfronten lar seg kombinere …

Det var FFI-forskere rundt om på Romerike med reflektorer og kameraer, vi noterte parkeringsplasser med og uten biler, søppelcontainere, badebassenger og gamle tømmerbåter ved kai.

Selv kjørte jeg også rundt på Øyeren med kamera og mine foreldres båt for å se og lære mer om hvordan bølgene og kjølvannet fra båten vekselvirket med strømskjær og blomsterstøv på vannet. Og hvordan regnet dempet de bølgene på vannet som kunne gi resonant refleksjon for radaren på satellitten.

Det var mye nytt å lære. En FFI-kollega rapporterte f. eks. om en potetåker som ga sterk refleks pga nylig hypping vinkelrett på radarstrålen. Og på bondegårdene så vi også åkre som vekslet mellom sterk og svak refleksjon, avhengig av høstpløying, fuktighet og frost gjennom høsten og vinteren.

Fysikk på fotballbanen

Best husker jeg imidlertid en høstkveld på fotballbanen på Fetsund. Det var bare satellitten og meg (med en kikkert og en hjørnereflektor) der ute på fotballbanen, under en stjerneklar himmel. Jeg så faktisk ERS-1 der oppe på himmelen, i bane til fastsatt tid. Men satellitten så ikke meg. Greit nok, men den så jo ikke hjørnereflektoren min, heller??!

Forundringen var derfor stor rundt midnatt på FFI. Men man kunne jo ikke dra hjem med uoppklart sak – så her var det bare å dukke ned i radar-likningen igjen for å se hva som hadde gått galt. Og visst - nye beregninger viste at jeg hadde tatt med meg en altfor liten hjørnereflektor. Man skal nemlig ikke undervurdere radarrefleksjonen fra et pixel på 25m x 25m på en norsk fotballbane, når innfallsvinkelen er såpass bratt som 23 grader fra loddrett …

Slik ble det etter hvert bygget opp økt innsikt i, og ryggmargsfølelse for, radarsatellittbilder. Og - som kjent - man lærer av sine feil. 
 

Og ellers …

Tilbake til 2011. Her er noe av det nyeste:

Det ble andreplass (nedenfra) for sjøisdekket i Arktis i august måned.

Global temperatur i nedre troposfære, målt fra satellitt, holdt seg vesentlig høyere i august i år enn i tilsvarende måned for det forrige store la Nina-året, 2008.  

Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) har nettopp gått ut med en offisiell prognose for Stillehavet (ENSO-syklusen) for resten av året. Den er formulert i meget diplomatiske termer, slik seg hør og bør for et varsel som kan innvirke både på globale kornpriser, turisttrafikk, aksjekurser og behovet for matvarehjelp til tørkerammete land:

• “Observations during recent weeks indicate a drift towards the cool side of neutral …”
• “Together, these changes indicate a  shift in the odds of a weak La Nina forming …”

Så her er det bare å følge med. Tyve år etter at satellitten ERS-1 brøytet ny mark innen jordobservasjon.