Jeg var på et møte i Tromsø i uken som gikk. Før avgang tilbake til Oslo måtte SAS bytte et hjul på flyet. Og dermed fikk jeg anledning til å lese igjennom ESAs tohundre siders rapport til COSPAR-møtet tidligere i år.

ESAs vitenskapsprogram

Og du verden – nå begynner virkelig Europa å telle tungt på romforskningshimmelen. SOHO, Integral, Ulysses, Mars og Venus Express, Cluster, Rosetta, Herschel og Planck, for å nevne noen. Listen over vellykkete vitenskapelige romsonder eller romteleskoper fra ESAs obligatoriske vitenskapsprogram er lang, og flere av ferdene nekter å dø. Dataene strømmer ned til Jorda og videre ut til grunnforskere innen astronomi, kosmologi eller sol/jord-fysikk. Og nordmenn er involvert, enten de nå jobber for ESA et sted ute i Europa, eller de sitter på Blindern og kjører et av verdens mest vellykkete datasentre for solforskningsdata.

Herschel

Jeg ble spesielt fascinert når jeg leste om de første resultatene fra det nye romteleskopet Herschel, som ble skutt opp i mai 2009. Herschels spesialitet er observasjoner i meget langbølget infrarødt og sub-millimeterbølge-området. Jeg har aldri observert der selv, og har derfor ikke de bølgelengdene i ”ryggmargen”. Men når man setter seg ned og leser og ser på bildene fra Herschel, så åpner en ny verden seg.

Fødestuer / kokonger

Nye stjerner fødes i områder med stor tetthet av (stjerne-)støv og gasser. Men nettopp nærværet av denne materien har tidligere gjort det umulig å ”se inn” i støv-kokongene der stjernene fødes. Gløden fra ytterveggen i disse enorme støvskyene har dominert signalene i de IR-målinger som er gjort tidligere. Med Herschels ekstra lange bølgelengder klarer man å trenge inn i det indre av fødestuene. Og for første gang ser man stjerne-fostrene der de er i ferd med å klekkes ut – i tusentall. Og for nesten hver slik ny stjerne blir det etter hvert trolig også dannet noen planeter. Og kanskje vil noen av disse planetene ligge i den ”beboelige” sonen rundt stjernen sin, hvor vann vil kunne flyte, regn falle ned fra skyene og liv trives. Men det er noen milliarder år til. Man kan jo undres over hva Darwin har gjort med oss mennesker innen den tid …

ESAs vitenskapsprogram favner i dag fra oppmåling av dagens nære planeter Mars og Venus, til studiet av vår egen sol og andre stjerner, til de galaktiske og de kosmologiske skalaer. Og kunnskapsfronten flyttes framover på alle skalaene. Er det tilstrekkelig mange nordmenn involvert i utnyttelsen av disse spennende dataene som renner ned fra himmelen? Jeg er redd svaret er nei. På den annen side, grunnforskning er beinhard konkurranseidrett, og fokusering er et must for å kunne hevde seg. Våre hjemlige toppforskere er i spissen innen solforskning, kosmologi og nordlyset. Da får vi akseptere at det er forskere andre steder i verden som trenger inn i stjernenes fødestuer og høster de faglige triumfer der. Vi har i hvert fall vært med på å betale vår del av Herschel.

Hard kamp i temperaturtoppen

Av mer jordnære ting fra nettet der ute kan nevnes at NOAA nylig presenterte sine globale temperaturtall for oktober måned. 2010 ligger etter ti måneder likt med 1998 i kampen om å bli det varmeste året, med 2005 hakk i hæl, iflg NOAA.

AISSat-1

Men ukas høydepunkt var likevel overleveringen på Norsk Romsenter onsdag av AISSat-1 ferdig ”innflydd” i bane. Leverandørene av satellittens forskjellige delsystemer (gyro, GPS, solpanel, datamaskin, osv. …) har hengt over skuldrene på FFIs ingeniører siden oppskytningen i sommer, i et felles forsøk på å forstå alle nyansene i hvordan satellittens forskjellige delsystemer fungerer i bane. Det er dette som på engelsk kalles ”Commissioning Phase”, og den er nå fullført.

Herfra og ut resten av satellittens aktive liv ligger det operative ansvaret fullt og helt i Norge. Siden AIS-instrumentet på satellitten har levert nyttige data allerede fra første dag i bane, har det i disse månedene vært en drakamp på hver eneste passering over Svalbard om hva slags data som skulle leses ned – nyttedata for Kystverket og Kystvakta, eller ”system-helsedata” for satellittingeniørene selv. Men dette har jo vært et luksusproblem – at hovednyttelasten som ble laget i Norge har vært i toppform allerede fra første dag. Kjempestore Herschel hadde mye mer trøbbel med å komme i form etter oppskytningen, men det gikk bra det også. Uten sammenlikning for øvrig – lille AISSat-1 veier og koster bare noen promille av Herschel.

Avslutningsvis: Noen som ikke har avgitt sin stemme enda i Teknisk Ukeblads konkurranse om Årets ingeniørbragd …?