Der var Global Precipitation Measurement Core Observatory på plass oppe i bane rundt Jorda. Denne amerikansk-japanske satellitten med et passivt mikrobølge-instrument fra NASA og en 2-frekvent regn-radar fra JAXA har en banehelning (inklinasjon) på 65 grader, og vil dermed krysse banene til alle de polare værsatellittene. Og dette er nettopp noe av poenget - GPM-Core skal “spille de andre værsatellittene gode” på regnvær, for å bruke fotballspråket. I tillegg til at denne nye satellitten selv vil bidra direkte til forskning og værvarsling.

Men folk i Troms, Finnmark og på Svalbard kan altså ikke forvente å få besøk av GPM-Core. De vanlige værsatellittene får duge der. Til gjengjeld observerer værsatellittene mye oftere så langt nord. 

Januar 2014

Vi får gjøre oss ferdig med januar først. Her kom nemlig (omsider) januar-verdien fra HadCRUT4 for global temperatur. Skjønt - “global” er vel å overdrive, for det er mange hvite flekker på dette kartet: 

Det ble den 7. varmeste januar-måned på den statistikken. Alle estimatene for global temperatur har altså januar 2014 inne blant de ti varmeste. Og der havner nok februar også.  

Februar 2014

Som varslet tidligere her på bloggen - månedsrekordene for februar ble knust på Svalbard i år. Svalbard Lufthavn slo den gamle februar-rekorden (fra 2012) med hele 3,9 grader!  

Såvidt jeg kan se, så ble det satt ny februar-rekord også på Hopen, om enn knepent.  

En varm vinter

Mange målestasjoner på Svalbard og i fastlands-Norge har også satt varmerekord for hele vinteren (des-jan-feb). Detaljrapporten som snart kommer fra Meteorologisk institutt får ta detaljene der, men steder som Svalbard, Stjørdal, Molde, Bergen, Sauda, Notodden, Lillehammer og Trysil er allerede nevnt på yr.no. Vi ses i kommentarfeltet her på bloggen i dagene framover, etter hvert som mer info kommer på yr.no og met.no.

Her er, i skrivende stund, den nyeste 90-dagers reanalysen for temperaturen rundt om på kloden:

Varmest i verden (målt i avvik fra normalen) var området mellom Svalbard og Franz Josef Land. Blant de kaldeste stedene denne vinteren finner vi Winnipeg (der Neil Young vokste opp) og Minneapolis (hjembyen til Prince). Så kan man jo lete etter vær-omtale i sangtekstene deres.    

Sola i sentrum

Sola lå definitivt ikke på latsiden i februar. Radiostøyen F10.7 fra sola toppet faktisk januar-målingene, og satte dermed ny månedsrekord for denne solsyklusen med klar margin. Også solflekktallet var ganske høyt - det finregnes på om det ble ny maksverdi for denne syklusen. Det kan i den anledning nevnes at planetene IKKE stod på linje i februar …

I det store perspektivet har dette blitt en svak solsyklus, men veldig svak er den ikke. Og noe nytt Maunder Minimum tror jeg man må vente flere hundre år på.

Men når det er sagt: I Nordsjø-området så kom de kalde vintrene 2010 og 2011 rett etter et langt solminimum, mens de varme vintrene 2012 og 2014 kom nær solflekkmaksimum. Dette beviser ikke noe som helst, men vi får ta det med i statistikken om solaktivitetens mulige påvirkning på NAO-indeksen og vintertemperaturen her vest i Europa.  

Men når det gjelder Svalbard, så sitter solaktiviteten i baksetet. Tidligere var Svalbard et stykke land frosset inn i Arktis. Nå likner Svalbard mer på en øygruppe i et åpent hav. Big difference. 

Reviderte solflekktall?

Når vi først snakker om sola: En internasjonal arbeidsgruppe er i sving for å lage en bedre, og mer omforent, rekonstruksjon av solaktiviteten for de siste 400 årene.  Både teleskoper, tellemåter og dokumentasjon har endret seg opp gjennom århundrene. 

Gruppen mener så langt å ha påvist diskontinuiteter i 1885 og 1945 som trolig skyldes endringer i teknologi, personell og tellemåte, ikke reelle variasjoner i solaktiviteten.

Resultatet synes å bli en ny solflekkkurve som fastholder at Maunder Minimum var en svært dyp “dump”, men at det moderne Grand Maximum i andre halvdel av 1900-tallet ikke var så sterkt som man har trodd. Det ser ut til at solaktiviteten var nesten like høy rundt 1775 og midt på 1800-tallet.

Dere kan lese mer i Cliver, Clette & Svalgaard: “Recalibrating the sunspot number (SSN): The SSN workshops”:

http://www.leif.org/research/CEAB-Cliver-et-al-2013.pdf

Og ellers?

Nokså lite sjøis i Arktis, men ikke rekordlite: 

Isen er trolig temmelig så tykk i Nordvestpassasjen og Hudson Bay denne vinteren. På russisk side og sentralt i Polhavet er nok isen vesentlig mer sårbar for et “smelteangrep” i sommeren som kommer. Vi får se.  

Der kom forresten et nytt estimat for klimfølsomheten: C. Loehle konkluderer, på basis av målinger i årene 1959-2013, med en transient klimarespons (TCR) på ca 1,1 grader og en klimafølsomhet (ECS) på ca 2,0 grader. Det begynner å bli mange publikasjoner nå med denslags verdier for TCR og ECS.   

God helg til leserne, enten de sitter hjemme, jakter etter meteoritter på bakken eller filmer trær som brenner i vinterskogen.