Romsenterets forskningssjef gjør mer enn å feire Bob Dylan-jubileum og følge med på Jordas globale temperatur. Mesteparten av denne uka har vært tilbrakt utenlands på ESA-møter.

Møter og pengekrise

ESAs programstyre for bemannet romfart og robotisert utforskning av solsystemet møttes i slutten av uken for å diskutere planer og penger. Eller omvendt. Statsfinansene i mange europeiske land er som kjent i en sørgelig forfatning. Noen av de hardest rammete nasjonene har ikke engang råd til å reise på ESA-møter nå. Driften av Romstasjonen er heldigvis reddet i denne omgang. Men hva skal være Europas langsiktige planer på dette feltet?

Liv på Mars?

ExoMars-programmet i ESA startet ut for noen år siden som et ambisiøst prosjekt for å landsette en europeisk ”rover” på Mars, utstyrt med drill og analyseinstrumenter for å undersøke om det er spor etter utdødd eller aktivt liv noen meter nede i Mars-overflaten. (Oppe på selve bakken der antas stråledosene fra verdensrommet å være for sterke). Men prosjektets kompleksitet og budsjettrealitetene i ESA har etter hvert tvunget fram et behov for et tettere Mars-samarbeid med NASA, som på sin side også har pengeproblemer.

Slik planene er nå, skal det sendes en felles europeisk/amerikansk romsonde dit i 2016 som skal gå i bane for å måle sporgasser i Mars-atmosfæren og fungere som data-rele for senere ferder, samt droppe noe måleutstyr ned gjennom atmosfæren. Deretter skal det i 2018 sendes en felles rover med det beste av vitenskapelig utstyr fra Europa og USA (og den norsk-utviklete geo-radaren er fortsatt med i planene her).

Men – i øyeblikket har ESA “bare” 850 millioner euro til denne samarbeidsversjonen av ExoMars, og alle er enige om at det behøves totalt 1 milliard euro for å fullføre løpet. De resterende 150 millionene skal etter planen bevilges på ESAs ministerkonferanse høsten 2012. Men vil pengene komme? Har nasjonene råd? Og i lys av dette - er det best å nedskalere ExoMars igjen allerede nå, eller å sloss hardt for mer penger fram mot 2012? Her er det risiko-avveininger mellom hva som er realistisk mulig og faglig ønskelig. Nasjonene bak ExoMars har fortsattt ikke noe omforent syn på dette. Det blir nok flere møter …

I mellomtiden – et stille farvel til lille ”Spirit”, som NASA nå har erklært tapt på Mars. Mens Spirit og tvillingen Opportunity bokstavelig talt bare har skrapet i Marsoverflaten, så behøves ExoMars for å grave dypere.

Astronaut i ledelsen

Ellers var dette det første komitemøtet for ESAs nye direktør for bemannet romfart og operasjoner – den tyske ex-astronauten Thomas Reiter. Med seg i teamet har han også ex-astronaut Christer Fuglesang. Det er interessant å se at nå kommer tidligere astronauter inn i maktposisjoner i ESA. Det gjenstår å se om bemannet romvirksomhet vil bli opp-prioritert på den europeisk rom-agendaen. Eller om matnyttige systemer for navigasjon, miljøovervåkning og telekommunikasjon vil settes enda mer i fokus. Det naturlige europeiske kompromisset er selvsagt et prinsippvedtak om å gape over alt – men det er det altså ikke penger til.

Is og sånt

Og når det gjelder satellittmålinger av isen i Arktis framover – våre venner på Nansensenteret i Bergen har nylig gjort en betydelig oppgradering av sine web-sider. Der presenteres mye fin sjøis-informasjon om både utstrekning, areal og råker i Arktis. Se selv på følgende link:

www.nersc.no/

Kosmisk stråling og klima

Det kommer stadig flere publikasjoner, uttalelser og diskusjoner om våre danske venners hypotese om at solas regulering av mengden kosmisk stråling som når fram til Jorda, er en viktig klima-faktor. Den bakenforliggende fysikken er definitivt i ferd med å bli bedre forstått. Lab-eksperimenter i liten skala i Danmark har gitt interessante resultater, og det går rykter om at svært interessante publikasjoner er underveis fra storskala-eksperimentene i CERN.

Men fortsatt spriker det mye i oppfatningene rundt om i verden når det gjelder viktigheten for klimaet. Representanter for Indias regjering gikk i vinter ut med et utsagn (begrunnet i resultater fra indiske forskere) om at kosmisk stråling har æren for 40 % av temperaturstigningen i perioden 1960-2005. Mens Erlykin et al (2011) nylig publiserte en artikkel hvor de konkluderer at kosmisk stråling knapt kan ha hatt noen betydning for temperaturstigningen de siste 50 årene. Roy Spencer har nylig omfavnet kosmisk stråling på sin blogg, mens Rasmus Benestad forblir noe skeptisk på RealClimate.org.

Interessant i denne sammenheng er at mengden galaktisk kosmisk stråling målt her på jorda i årene 2006 – 2010 har vært høyere enn på lenge, som en konsekvens av det lave solminimumet. Det burde i følge Svensmarks hypotese ha gitt oss noe mer skyer og litt lavere temperatur nå.

Og ja – oppvarmingen målt i atmosfæren og havet har faktisk gått saktere de siste årene. Men verden synes likevel  fortsatt å bli varmere, og dette setter klare grenser for hvor stor summen av det direkte bidraget (TSI) og det indirekte bidraget (kosmisk stråling) fra sola kan være. Slik det ser ut nå – for meg – synes drivhusgassene å vinne denne drakampen mot sola, den kosmiske strålingen og naturlige havsykluser som skal ha snudd. Og drivhusgassene har som kjent ingen planer om å gi seg de neste hundre årene.

Men jeg er ikke i tvil om at den kosmiske strålingen vil bli grundig omtalt - og få en rettferdig behandling ut fra de tilgjengelige publiserte artikler - i den kommende IPCC5-rapporten.