• "Sibir-kulde"
• "Krøll på jetstrømmen"
• Stratospheric breakdown"
• "Splitting av polarvirvelen" 
• "The Beast from the East"

Kjært problembarn har mange navn, og dette kuldeutbruddet i Europa har satt noen spor etter seg. Men egentlig var altså kloden ganske varm mens vi hutret og frøs i Europa. Slik så kartet ut den siste dagen i februar:

Lokal temperatur

For å avslutte den helt lokale diskusjonen som jeg startet for to uker siden: Min barndoms tommelfingerregel om at "vinterens kaldeste dag kommer aldri senere enn 15. februar", erklæres hermed død og maktesløs. Etter at den offisielle gradestokken på Kjeller bare hadde nådd ned til 19 kuldegrader i desember og 20 kuldegrader i januar, så klinket værgudene til med -25,8 så sent som den 26. februar. Og dermed var den saken avgjort. 

I tilfelle noen har lurt på om dette var ny kulderekord på mine trakter, så er svaret et klart nei. Dessverre finnes det ikke en kontinuerlig serie siden de startet temperaturmålinger på Kjeller Flyplass i 1923. Såvidt jeg vet, så er det to perioder med historiske målinger der, og her er de laveste temperaturene som ble målt den gangen:

• Kjeller I: 1923 – 1931: -32,0 registrert 18. januar 1928
• Kjeller II: 1961 – 1963: -33,0 registrert 9. januar 1963.

God margin ned til rekorden, altså.

Global temperatur

Når det gjelder globalt temperaturanomali for februar, så sier den amerikanske reanalysen at anomaliet var litt høyere enn i januar. På mandag får vi trolig se hva Copernicus/ECMWF mener om den saken. 

Satellittmålingene i nedre troposfære fra UAH og RSS snek seg begge inn blant de ti varmeste februarene. Mest interessant i denne figuren fra UAH er vel at denne februar-noteringen, med en La Nina på -1,0, ligger like høyt som den røde kurven gjorde tidlig på 2000-tallet, da vi hadde ENSO-verdier over null mesteparten av tiden i årene 2002-2005. Min konklusjon er klar: Kloden har blitt grunnleggende varmere siden den gang, og det ser man nå når det er blitt en La Nina igjen.

Her er kartet over temperaturanomaliet for februar i nedre troposfære, i følge RSS: 

Trenden

Jeg reiste forrige gang spørsmålet om hva som er den mest representative trenden for global temperatur (HadCRUT4): Den lange trenden på 0,051 grader/tiår siden 1850, eller den korte trenden på 0,175 grader/tiår siden 1970? Som jeg nevnte forrige gang, så har El Ninjoer og La Ninaer så langt plassert seg ganske symmetrisk om den trendlinjen siden 1970, og noe som tyder på at dette er en troverdig trend. På den annen side er alle enige om at den naturlige svingningen i temperaturkurven nådde et minimum på 1970-tallet, hvilket tilsier at trenden siden 1970 er urealistisk høy. Og så vet vi at solaktiviteten er på vei nedover, at luftkvaliteten i Vesten har blitt bedre, at det har pågått en storstilt industrialisering i India og Kina, osv.

Men 0,175 grader/tiår er nok i overkant av hva vi skal forvente de nærmeste årtiene, ja. Hvis ikke blir jeg virkelig skremt av den globale oppvarmingen. 

Den enkleste modellen

Det finnes avanserte klimamodeller som prøver å ta hensyn til hvordan kloden ser ut, og det finnes enkle temperaturmodeller som bare tar hensyn til de helt elementære delene av klimasystemet. Roy Spencer presenterte en ny slik superenkel modell nylig på bloggen sin. I denne modellen består kloden vår bare av en atmosfære og et hav med to lag. Tykkelsen på det øvre laget er satt noe grunnere enn i det virkelige havet, for å kompensere for at det ikke finnes noe land i modellen.

Spencer foret sin modell med noen pådriv fra IPCC5, målinger fra ARGO og CERES, finstemte modellen med global temperatur fra HadCRUT4, og regnet i vei. Han endte da med en klimafølsomhet for CO2 på 1,54 grader (dette er ECS i følge Spencer, og vi får vel tro at han har regnet seg omtrent helt fram til likevekt).  

De av leserne som mener at CO2 ikke har noen innvirkning på global temperatur, får notere seg at UAH-Spencer er deres meningsmotstander. Og de som mener at klimafølsomheten ved likevekt (ECS) ikke er så lav som 1,54 grader, kan "trøste" seg med at Spencers modell hverken inneholder sjøis eller snø.

Spencers pedagogiske poeng er imidlertid et annet – ENSO-prosessen med El Ninjo og La Nina er et så stort og kraftig fenomen, at det påvirker klodens strålingspådriv utover akkurat oppbyggingen eller utluftingen i La Nina/El Ninjo-året. Kloden kan ha langvarige indre svingninger i skydekke og vindretning - det er fortsatt en utfordring å skille mellom pådriv og tilbakekobling (forcing vs. feedback).

IPCC5 skrev, såvidt jeg husker, at det ytre naturlige pådrivet siden 1950 ikke synes å ha vært positivt, og tilskrev mennesket skylden for minst 50 % av temperaturøkningen siden den gang. I dette ligger en erkjennelse av at det er naturlige indre svinginger i klimasystemet. 

For øvrig: Jeg tror fortsatt at Spencer undervurderer likevektsklimafølsomheten (ECS) for CO2.  

Sjøisen i nord

De offisielle tallene er ikke inne enda, men såvidt jeg kan se så ble det ny minumsrekord for sjøisens utbredelse i Arktis. Når det gjelder istykkelsen der, så har ESAs satellitt Cryosat flydd i noen år nå. Den store reduksjonen i istykkelsen kom egentlig like før Crysat startet sin ferd, og satellitten har så langt ikke sett noen voldsom trend. Her er målingene til og med januar. Merk at Cryosat ikke estimerer istykkelse om sommeren (fordi satellitten lett blir forvirret av smeltedammer på isen).  

God helg!