FFI jobbet mye med baneberegning for satellitter på 1980-tallet. Posisjoneringsnøyaktighet på ca en kilometer var greit nok for lokalisering av nødpeilesendere langt ute på havet, men ambisjonsnivået var høyere enn som så.

En oppgave som jeg fikk på den tiden, var å implementere en mer avansert modell for luftmotstanden som satellitter opplever der oppe. Og det var slik jeg første gang møtte F10.7 …

Radiostøyen fra sola

Luftmotstanden avhenger selvsagt av atmosfærens tetthet. Og den avhenger av F10.7. Eller, for å si det mer korrekt, den har vist seg å kunne beskrives ganske bra ved hjelp av F10.7.

Det fantes nemlig ingen SOHO-satellitt den gangen som kunne måle sola i sann tid, uforstyrret av skyer og jordatmosfære. Nei, skulle man måle aktiviteten på sola, så hadde man bare to parametere tilgjengelig: Enten antall solflekker, eller radiostøyen på en frekvens som i praksis ikke blir påvirket verken av ionosfæren eller av fuktigheten i troposfæren. Og det er her F10.7 kommer inn. Dette er nemlig betegnelsen på radiostøyen fra sola (Solar Flux) målt på 10,7 cm bølgelengde. Denne lar seg greit måle her nede ved Jordas overflate.

I dag er både satellitteiere og klimaforskere interessert i F10.7. Enkelt sagt, så er det den som bestemmer om en satellitt vil ramle ned tidligere eller senere enn planlagt. Og i klimasammenheng representerer F10.7 en lengre måleserie enn både Total Solar Irradians (TSI – som bare kan måles utenfor jordatmosfæren) og CO2.

Men hvorfor blogger jeg om F10.7 i dag? Jo, fordi det nesten gnistrer av sola nå om dagen, etter noen veldig slappe år. Og mens strålingen på 10,7 cm bølgelengde slipper igjennom atmosfæren slik at vi lett kan måle den, så herjer dens “usynlige halvbror” UV-strålingen fra sola kraftig der oppe i de høyere luftlagene i atmosfæren vår.

Sol, vær, klima

De siste vintrene har vært kalde i Norge og Storbritannia. En teori som har fått mye støtte det seneste året, er – veldig forenklet - at når sola er veldig svak, så skjer det endringer i stratosfæren som ender opp med å plassere et blokkerende høytrykk i Norskehavet. Kjært barn har mange navn: Den Arktiske oscillasjonen skifter fortegn. NAO-indeksen blir negativ. Vinterstormene går lengre sør, og kald arktisk luft renner inn over Skandinavia og Storbritannia fra nord-øst. Vi får en midlertidig regional klimaendring.

Som sagt, F10.7 har gått kraftig oppover i det siste. Og met.no’s sesongvarsel, som kom for et par dager siden, har varslet mildere vær enn vanlig i Norge for de neste tre månedene (nov, des, jan). Skal vi gjette at met.no treffer blink med sesongvarslet i år?

met.no/Sesongvarsel+november-januar.b7C_w7DK59.ips

GOCE på stø kurs gjennom solstormen

Den satellitten som er mest følsom for F10.7, er ESAs tyngdefeltsatellitt GOCE, som går snaut 260 km over hodet på oss, langt under Den internasjonale romstasjonen. Så ser da også GOCE ut nesten som en rakett, med styrefinner og ione-motor for å holde stø kurs og stabil høyde.

I den nyeste kvartalsrapporten melder ESA at luftmotstanden i GOCEs banehøyde har fordoblet seg siden ferden startet våren 2009. Ingen tvil om at endringer i solaktiviteten påvirker Jorda!

GOCE er et teknologisk mesterverk. Den var lenge et ingeniørmessig mareritt for ESA å bygge, men nå går satellitten som en klokke. Siste kvartalsrapporten fra ESA forteller om 100 % oppetid både for målesystemene ombord og nedlesing til bakkestasjon. Det er sjelden kost.

Foreløpig klarer GOCE å holde sin lave banehøyde ved å gi mer gass med ionemotoren. Siden sola var særdeles slapp det første året av ferden, er det fortsatt mye drivstoff igjen. Og jo lengre tid GOCE klarer å fly så lavt, jo bedre blir tyngdefeltet (eeeh … jeg mener - målingene av tyngdefeltet.)

Neste versjon av Jordas tyngdefelt (nr 3 fra GOCE) kommer i desember. Det blir årets julegave til alle geodeter. Vi andre får nøye oss med noen fine bilder fra ENVISAT til jul.

September-tallene:

Alle måleseriene unntatt britiske Hadley har nå meldt inn sine tall for global temperatur i september. Rankingen for september 2011 er som følger:

• UAH: 5 / 33
• RSS: 8 / 33
• NASA GISS: 9 / 132
• NOAA NCDC: 8 / 132

For året så langt (jan - sept) er tallene:

• UAH: 6 / 33
• RSS: 11 / 33
• NASA GISS: 9 / 132
• NOAA: 11 / 132
• Værballonger: 9 / 54 , trend +0,15 grader pr tiår

For årets ni første måneder er temperaturtrenden siden satellittmålingene startet i nedre troposfære henholdsvis +0,13 (UAH) og +0,14 (RSS) grader C pr tiår.

I stratosfæren er tilsvarende temperaturtrend henholdsvis -0,36 (UAH) og -0,29 (RSS) grader C pr tiår.

Denne kombinasjonen av vedvarende temperaturøkning i troposfæren og temperaturnedgang i stratosfæren regnes for å være et av de sikreste bevisene for økt drivhuseffekt her på Jorda. Jeg har til gode å se noen overbevisende alternativ forklaring på dette observerte fenomenet.

Noen andre figurer

In-situ målingene i havet viser at varmemengden i de øverste 700 m av verdenshavene ligger temmelig flatt, mens det fortsatt pågår noe oppvarming lengre ned i havet. Enheten i figuren er 10**22 J.

Temperaturen i havoverflaten har også ligget temmelig flatt i noen år nå. (Bortsett fra at jeg ikke tror denne kurven inkluderer de nye isfrie områdene i Arktis).

Havnivåstigningen har fått seg noen nedturer de siste årene på grunn av sterke La Nina’er og svak sol. Men merk at minimumsnivået for 2011 like fullt ligger godt over minimumsnivået for det forrige store La Nina året 2008. Så det er fortsatt en underliggende havnivåstigning der. Is-smelting på land anses nå som en noe større bidragsyter til denne underliggende havnivåstigningen enn den termiske utvidelsen av dyphavet.

Uansett, havnivået har nå lagt vinterens La Nina bak seg, og krabber tappert oppover igjen. Men hvor sterk kommer den nye La Nina til å bli? Følg med på forskning.no!

Og ellers? Jo, pr 21 oktober fortsetter global temperatur i troposfæren å være varmere i 2011 enn i 2008 på samme dato.  Om enn ikke like stor forskjell som i perioden mai – september.

Ukens tabloide budskap

Nå er kurven for global sjøis (Arktis + Antarktis) på vei nedover igjen. Årlig gjennomsnittlig globalt sjøisdekke er i ferd med å sette en dramatisk ny minimumsrekord i 2011. Pussig at massemedia ikke har oppdaget det enda. Du leste det først på forskning.no …