Det ble Birkelandmiddag torsdag kveld, Researchers’ Night i Bergen på fredagskvelden, og Forskningstorget på Karl Johan lørdag formiddag. Innimellom kom en styrtende satellitt og noen nøytrinoer som påstås å gå raskere enn lyset. Så det drøyde litt med skrivingen av denne bloggen …

De virkelig viktige spørsmålene

Man lærer mye ved å holde faglige foredrag for barn. Og noe som går igjen, er at astronauter og rom-hunden Laika er såååå mye mer interessant stoff enn selv verdens beste jordobservasjonssatellitt. Og her er spørsmålene som kom denne helgen i Bergen og Oslo:

• Sorte hull – kan de komme og ta oss?
• Hvordan kan vi unngå at sola sveller ut og sluker/griller oss?
• Vet forskerne noe mer om ”ansiktet på Mars”?
• Kommer det en asteroide eller komet for å utrydde oss slik som dinosaurene?
• Vil Pluto snart bli en planet igjen?
• Blir Mars-robotene bedre hvis de får to ben, eller bør de fortsatt bruke hjul?

Noen av disse er dypt eksistensielle spørsmål, hvor barna i utgangspunktet allerede har forstått både naturfenomenet og (den mulige) konsekvensen. Den lærdommen som gjenstår å få på plass, er forståelsen av avstand, tid og sannsynlighet. Her ligger utfordringen for skoleverket.

På veien hjem fra Birkelandmiddagen (og videre over til Bergen) leste jeg det nye heftet fra Det Norske Vitenskapsakademi – ”Status i klimaforskningen: Kunnskap og usikkerhet, vitenskapelige og politiske utfordringer”. Og der dukket jammen opp ferske artikler fra to av de foreleserne som ga meg mest ballast under ExPhil høsten 1976: Dagfinn Føllesdal og Lars Walløe, denne gang med klimadebatten som innfallsvinkel. Anbefales!

Passaten, havnivået og satellittene

Den artikkelen jeg har prioritert denne uken, er:

”A shift in western tropical Pacific sea-level trends during the 1990s”,

av Mark A Merrifield, Univ of Hawaii, Honolulu (Journal of Climate, Vol 24, August 2011).

Bakgrunnen for min interesse nettopp her, er at jeg lenge har sagt (litt sleivete) at vannet i Stillehavet “skvulper” – for altimetersatellittene har jo vist en voldsom havnivåstigning vest i Stillehavet, mens havet ikke har steget ved Galapagos eller den nordamerikanske vestkysten. Men er det en skvulping, eller har det skjedd en mer permanent endring i Stillehavets værsystemer? Og har menneskene noe med det å gjøre?

Merrifields artikkel ser på kombinasjonen av satellittmålinger (som startet tidlig på 1990-tallet) og tidevannsmålere. Hans konklusjoner er, for å si det enkelt:

• Det skjedde en kraftig økning i Passatvindens styrke i Stillehavet på 1990-tallet.
• Passaten har blåst mer vann over til den vestlige delen av Stillehavet.
• Dette er hovedårsaken til at det har blitt rekordhøye vannstandsnivåer like nord og sør for ekvator vest i Stillehavet, nær Ny Guinea og Filippinene. (Og så har har selvsagt økt globalt havnivå kommet på toppen).

Er dette bare en langperiodisk naturlig skvulping, eller en mer permanent endring av sirkulasjonsmønsteret i atmosfæren som funksjon av global oppvarming? Forfatteren feller ingen endelige konklusjoner her. De tidlige tidevannsmålingene gir hint om en oscillasjon, men er ikke presise nok til med sikkerhet å fastslå en langperiodisk skvulping.
 

En eventuell permanent endring i retning mer La Nina-aktig tilstand i Stillehavet og kraftigere Hadley-sirkulasjon i atmosfæren, er i konflikt med de fleste klimamodellenes respons på global oppvarming. Der ser man oftest en svakere tropisk sirkulasjon i Stillehavet, altså mer El Ninjo-tendenser.

Så vidt jeg kan se, så er det en parallell her til den ”kinesiske” artikkelen jeg omtalte forrige uke. Der skrev forfatterne at det er grunnleggende faglig uenighet om hvordan forholdene i Stillehavet var under Lille istid og tidligere varmeperioder.

Uansett, man har bra med observasjonsdata for naturfenomener som ENSO og PDO i den perioden Merrifield studerer. Hans konklusjon på akkurat dette er klar:

• Den observerte endringen i Passaten (og havnivå) kan ikke forklares av Pacific Decadal Oscillation (PDO).
• Dermot synes havnivået vest i Stillehavet å korrelere godt med ”North Pacific Gyre Oscillation (NPGO)”.

Så får vi se hvor populær NPGO blir framover som forklaringsmodell. Ung må verden ennå være …

Og ellers:
 

Global temperatur i troposfæren fortsetter å ligge ca midt i mellom september-nivået for kalde 2008 og varme 2010, iflg nær sann tids satellittdataene.

Isen i Polhavet er nå langt unna minimumsnivå. Men det blir nok en andreplass for september måned.

De første tallene er kommet for antall smeltedøgn på Grønland i 2011. Ingen rekord, men en plass blant Top 10. For det er (fortsatt) (ganske) varmt i verden.

Varmemengden i havets øverste 700 meter ligger fortsatt temmelig flatt, i hvert fall sammenliknet med den kraftige økningen på 1990-tallet. Men de tingene der tror jeg vi skal komme mer tilbake til i en senere blogg. Jeg fant nemlig nettopp artikkelen ”Revisiting the Earth’s sea-level and energy budgets from 1961 to 2008” (GRL, september 2011), med en forfatterliste som inneholder nesten alt som kan krype og gå av altimeter- og tyngdefeltspesialister. Jeg snakker om den neste gang. Men hvis noen der ute allerede har lest den artikkelen og har lyst til å gi oss essensen her i kommentarfeltet, så bare sett i gang!

Salt of the Ocean

NASA slapp nylig de første bildene av verdenshavenes saltholdighet, målt fra den nye satellitten Aquarius (USA/Argentina). I jubelen over de fine bildene, glemte NASA å si at akkurat denne geofysiske parameteren har ESAs satellitt SMOS målt i et par år allerede. Men SMOS har hatt mye trøbbel med ”ulovlig” utsendte signaler på et frekvensområde som i utgangspunktet skal være reservert for forskning. Med amerikanerne i bane også med et tilsvarende måleinstrument, vil det nok bli noe lettere å få ryddet opp i all radiostøyen.

Gamle hemmeligheter blir som nye

USAs superhemmelige etterretningsbyrå National Reconnaissance Office (NRO) har sluppet en ny bunke med nedgradert informasjon om hine hårde dagers spionsatelitter – KH-9. Og Tidsskriftet Nature har denne uken en interessant artikkel om ”Shared intelligence” – bruk av militære informasjonskilder i geofysisk og astronomisk forskning.

www.nature.com/news/2011/110920/full/477388a.html