Etter å ha spist sesongens siste Sol-is, er det på tide å fullføre ukens blogg. Og midten av september er en god tid for statistikk: Det er nå man kan summere opp hvor mye eller lite is som smeltet, og hvordan var egentlig den globale temperaturen denne (nordlige) sommeren? Og hvor er forresten Børge Ousland?

Kan fortsatt klare det

Ousland har nå forlatt Cambridge Bay, og er på vei inn i de trangeste delene av Nordvest-passasjen. Det er fortsatt isfritt i Roald Amundsens gamle rute, men drivis lurer rundt flere gatehjørner, og satellittbildene viser mer snø på bakken.

Hva er et areal?

”Isdekket areal” er ikke et entydig begrep når man måler fra satellitt. En ting er at forskjellige forskergrupper har hver sin algoritme for å regne ut denne verdien, og må gjøre noen valg hvorvidt et gitt pixel i bildet skal klassifiseres som ”is” eller ikke. Men det avhenger også av hvilken satellitt man bruker, og hvor god detaljoppløsning denne har. En svært grovkornet værsatellitt som viser nesten hele Arktis i et jafs med detaljer på noen titalls kilometer, vil ikke vise mange åpne råker i det indre av isen. Men send inn en satellitt som kan se nyanser i meter-skala, og plutselig framtrer massevis av råker med åpent vann inne i det indre av Arktis. Og estimert is-areal blir forskjellig enn hva man trodde ut fra værsatellittbildet.

Dette minner oss om den gamle debatten om hvor lang er norskekysten. Jeg møter fortsatt folk som med stor sikkerhet forteller akkurat hvor lang kysten vår er. De har glemt, eller sannsynligvis aldri lest, Benoit Mandelbrots klassiske artikkel i Science fra 1967: ”How long is the coast of Britain?”. Her påviste Mandelbrot at svaret på dette spørsmålet er helt avhengig av hvor fin målestav man bruker. Noen år senere introduserte han begrepet ”fraktal geometri”, og resten er historie.

http://www.math.yale.edu/mandelbrot/web_pdfs/howLongIsTheCoastOfBritain.pdf

En is-relatert anvendelse av denne type matematikk ble gjort i Reinert Korsnes sin doktoravhandling fra tidlig på 1990-tallet. Her viste Korsnes at sannsynligheten for at et drivende isfjell skal treffe en fast oljeplattform er mye større enn folk flest hadde trodd. Dette fordi vær, vind, havstrøm og tidevann får isfjellets bevegelse til å følge en langt mer komplisert kurve enn man kanskje skulle tro – kurven begynner å fylle opp en del av arealet. Isfjell-ferden har dimensjon et sted mellom 1 (kurve) og 2 (areal).

Men nok teori – det ble ikke rekordlite is i år. 2007 troner fortsatt på toppen (eeeh … bunnen). Og så får valg av algoritme, satellitt og sensor avgjøre om det ble andre- eller tredjeplass for 2010.

Varm atmosfære

Selv om ikke alle har rapportert sine analyser enda, så er bildet rimelig klart: Målt globalt fra satellitt var det enten den varmeste (RSS) eller nest varmeste (UAH) august-måneden hittil. Målt på bakkenivå melder amerikanske NOAA at det var tidenes tredje varmeste august siden målingene startet. NASA GISS er mer beskjeden, og rangerer august bare som den åttende varmeste. Uansett – det var en varm ”sommer” for kloden vår. Og året hittil er globalt sett det nest varmeste målt fra satellitt (bak 1998), det varmeste målt fra værballong, og det varmeste hittil målt ved bakken/havnivå, i følge NOAA.

Et lite bevis?

Som jeg skrev i bloggen 1. januar i år: Dersom 2010, tross svakere El Ninjo og svakere sol, ender opp med å bli et varmere år enn rekordåret 1998, så vil det være en ganske sterk indikasjon på at vi har en merkbar global oppvarming drevet av økningen i klimagasser. Ikke noe bevis – men en sterk indikasjon. Ikke noe bevis – men det vil være den enkleste mulige forklaringen, slik jeg ser det. Og enkle forklaringer skal man ha respekt for.

www.forskning.no/blog/terjewahl/238872

Men vi får vente til årets slutt før vi feller noen endelig dom om 2010 kontra 1998. For sett fra satellitt er 2005 ganske uinteressant. Men det året har tydeligvis gjort inntrykk på bakkemålerne …