Dagens blogg går med rakettfart fra Orion til Troms. Med diverse avstikkere til Mars, det nære verdensrom, Grønland og Stillehavet underveis.

Orions skulder

Den gang da jeg var guttunge og slukte bøker som  ”Astronomi som hobby” og ”Stjerner” (begge fra Det lille universitet, Fredhøis forlag, 1965), så var Antares og Betelgeuse de tøffeste stjernene i klassen. Antares så jeg knapt nok noe til der jeg scannet horisonten med min prismekikkert, men Betelgeuse fulgte jeg vinter etter vinter. ”Når kommer Betelgeuse til å eksplodere?”

Vel, Betelgeuse er der enda. Men akkurat den stjernen fortsetter å fascinere både amatører og fagastronomer. Og nylig tok ESAs store infrarøde romteleskop Herschel noen veldig fine bilder av dramaet som utspiller seg der:

Betelgeuse’s diameter er omtrent tusen ganger større en vår sol, og den har allerede kastet av seg mye masse, som man ser på bildet. Denne røde kjempestjernen har ikke lenge igjen, målt i stjernetid. Men den holder nok lengre enn de fleste av oss. Med romteleskoper som Herschel og det kommende James Webb Space Telescope har vi i hvert fall orkesterplass til hva som skjer med Betelgeuse.

Mars

Vi fortsetter til Mars. Det eneste jeg var sikker på før Curiosity landet der, var at NASA ville servere oss noen utrolig bra bilder fra Mars-landskapet. Og her er et av de bedre nærbildene:

Romsøppel i lange baner

På programstyremøtet i ESAs romovervåkningsprogram sist uke fikk vi en oppdatering om tilstanden der ute i bane rundt Jorda. Totalt er det nå drøyt 6000 tonn satellitter og romsøppel som fyker rundt der oppe.

Det er nå drøyt 20 000 objekter større enn 10 cm i bane rundt Jorda. Disse utgjør hele 99,9 % av den totale massen som går i bane.

Det er drøyt 200 000 objekter med diameter mellom 1 og 10 cm. Tross sitt store antall, utgjør disse bare ca 0,035 % av den totale massen.

Dessuten er det minst 35 millioner objekter mindre enn 1 cm. Disse utgjør også ca 0,035% av den totale massen.

Mer utstyr på Romstasjonen

Romstasjonen er ferdig bygget, og nå gjelder det å bruke den for nyttige ting. Det sitter allerede instrumenter der både for å følge med på spektrale variasjoner i solas utstråling og skipstrafikken på havet. Denne uken meldte NASA at de skal låne litt plass på ytterveggen av den europeiske lab-modulen Columbus for å montere et vind-scatterometer. Dette er en radar som måler vindhastighet ved havoverflaten.

Det befinner seg allerede vind-scatterometer på de to europeiske Metop-satellittene og på en indisk værsatellitt, men alle disse går i solsynkrone baner. Romstasjonen går i enhelt annen bane, og vil derfor kunne spre sine observajonstidspunkter mer utover døgnet. Fra et forskningsperspektiv vil derfor RapidScat på Romstasjonen bidra til bedre forståelse av døgnvariasjonene i vindfeltet, sier NASA. I tillegg hjelper det nok litt på den amerikanske rom-stoltheten at de har en vindmåler oppe i bane, de også. 

Her er forresten vind-målingene som Metop-A gjorde utenfor Nord-Norge 31. januar:

Vi fortsetter til tidsskriftet Nature. To artikler har vakt oppsikt der den siste uken:

Nature I: Grønland

I artikkelen ”Eemian interglacial reconstructed from a Greenland folded ice core” viser et dansk-ledet forskerteam at de har klart å hente opp en komplett iskjerneprøve nord på Grønland som viser hvordan isen og været der har utviklet seg helt siden den forrige mellomistiden Eemian (126 000 år siden). Slik jeg forstår reaksjonene, så er dette nesten som paleo-klimaforskernes hellige gral. Og gjennombruddet kom ikke uten kamp: Isen hadde nemlig vridd og foldet seg noe, men man har altså klart å analysere seg fram til en rett tidslinje.

Det var ca 8 grader varmere lufttemperatur der enn hva tilfellet har vært det siste årtusenet. Og overflatesmelting, slik man opplevde på hele Grønland i juli 2012, foregikk ofte på den tiden.

Et av de viktigste resultatene fra artikkelen er at Grønlandsisen er temmelig robust. Riktignok krympet iskappen betydelig under Eemian-mellomistiden, men det var fortsatt mye igjen da en ny istid overtok.

Ut fra hva man mener å vite om havnivået under forrige mellomistid, så tyder de nye resultatene fra Grønland på at ca halvparten av havnivåstigningen den gang kom fra Grønland og halvparten fra smelting i Antarktis. Det kan være greit å huske på i århundrene framover. Grønland har foreløpig startet smeltingen raskere enn Antarktis i den antropocene tidsalder.

Nature II: Sol vs CO2

En annen Nature-artikkel som det går gjetord om i disse dager, er Liu, Wang, Cane, Yim & Lee: ”Divergent global precipitation changes induced by natural versus anthropogenic forcing”. Her utdypes hvordan signaturen (i Stillehavet) fra oppvarming ved økt solstråling skal skille seg fra oppvarming ved økt klimagass-innhold.

Ved økt solaktivitet skal det bli en større gradient i havoverflatetemperaturen i Stillehavet: Varmt i vest, kaldere i øst. Men dersom verden i stedet varmes opp med CO2 og den slags, så skal forskjellen mellom øst og vest i Stillehavet bli mindre. Dette er for øvrig en kjent signatur-prognose allerede fra IPCC4.

En viktig forskjell mellom soldrevet og CO2-drevet oppvarming, er at mens sola først øker oppvarmingen av bakken/havet, og således gir mer ustabil skiktning (bakken blir varmere enn lufta), så skal økt innhold av drivhusgasser varme lufta først, og altså bidra til mer stabil skiktning. (Dette er også en årsak til at man etter hvert har konkludert at i en varmere CO2-drevet verden vil det kunne bli mindre turbulens ved havoverflaten, og dermed mindre bølger på havet). 

Trådene samles i Austin, TX

Dette minner meg også om rapporten ”Solar Variability and Terrestrial Climate”, som ble sluppet i Austin, Texas for noen uker siden (og hvor en ikke ukjent Romsenter-kollega av meg var til stede). I den rapporten framholder Gerald Meehl fra NCAR at når solsyklusen topper seg, så er det det helst en La Nina-aktig tilstand i Stillehavet. Slik man mener det var under varmeperioden i middelalderen.

Hvilket leder oss til Soon & Legates ferske (2013) artikkel i Journal of Atmospheric and Solar-Terrestrial Physics om sammenhengen mellom solaktiviteten og forskjellen mellom temperaturen i tropene og i Arktis. Selv om jeg ikke er overbevist om TSI-rekonstruksjonen som brukes der, så er budskapet greit nok: Når sola er aktiv, så sendes mer varmt vann og varmere luft opp mot høye breddegrader.

Jeg mener imidlertid at Soon & Legates får et problem: Kurven deres viser at temperaturforskjellen mellom ekvator og Arktis responderer raskt på solaktiviteten, hvilket bl a vises på 1960-1970-tallet. Men siden solflekkaktiviteten (og sannsynligvis TSI) i flere år nå allerede har vært lavere enn den gang, så burde Arktis nå vært betydelig kaldere enn hva som faktisk er tilfellet. Så det er nok noe annet også som varmer opp i nord enn bare sola som var, ja.     

Hjem igjen

Hvilket til slutt bringer oss hjem til Norge. For det som virkelig har preget siste uke både hjemme og ute, er nyheten på Forskningsrådets web-side om at et team med norske forskere har fullført sitt prosjekt i NORKLIMA-programmet med en konklusjon om nokså lav klimasensitivitet. Vi får jo inderlig håpe at det er riktig. Men her tror jeg uansett at vi skal unne oss en hel 60 års periode med økende CO2-pådriv, fallende solaktivitet og gode målinger før vi konkluderer.

Nå skal vi se – jeg er født i 1957, samme året som sola var på sitt sterkeste, og blir 60 år i 2017, når CO2-innholdet definitivt har passert 400 ppm. Jo da, dette finner vi ut av, i god tid før både Betelgeuse og jeg pakker sammen. 

Mot lysere tider

Vips, så var januar unnagjort. Ved Kjeller flyplass (hvor temperaturen har vært målt siden 1923) ble dette en helt normal januar, iflg y.r.no. Den offisielle gradestokken der dukket såvidt under minus 20 tre-fire dager, men nådde aldri -24. Konklusjon: Det var kaldere i den tiden da jeg gikk på skolen og leste astronomibøker på fritida. 

God helg.