Det er mange slags satellitter og målinger man gjerne skulle skrevet litt om, men vips er pinsen snart over, og jeg har knapt kommet i gang med ukens blogg.

Den som imponerte meg mest sist uke, var NASAs nye satellitt SMAP. Den har, enkelt forklart, i oppgave å måle fuktigheten i bakken, og det gjør den ved vekselvis å måle bakkens egenutstråling av mikrobølger, og bakkens refleksjon av radarsignaler sendt fra satellitten.

Vi vet fra alle skoleatlas sånn cirka hvor i verden det er tørt og hvor det er mye regn. Det som SMAP (og dens europeiske satellitt-kollega SMOS) gir, er konkrete tall for jordfuktigheten, her midlet over uken 4 - 11 mai.    

Se det mye mer detaljerte bildet her:

http://www.nasa.gov/press-release/nasa-soil-moisture-mission-begins-science-operations

SMOS og SMAP er selvsagt interessante for de som studerer klima, tørke og storskala værmønstre. Men også de operative meteorologene har nå fattet interesse. Fuktighet i bakken kan i neste omgang gi fordampning, og er derfor en ønsket input til værvarslingsmodellene. Grovt sett beveger værvarslingen seg nå fra å bruke klimatologiske verdier for jordfuktigheten, til å bruke observasjoner. 

Jeg vil anta at de store værsentrene som ECMWF og NOAA, og også noen regionale sentre som her i Skandinavia, kommer til å prøvekjøre sine varslingsmodeller både med og uten SMOS og SMAP i årene framover. Deretter kan man konkludere hvor mye slike satellittobservasjoner forbedrer værvarselet. Og da kommer neste spørsmål: Siden både SMOS og SMAP er forskningssatellitter uten planlagte etterfølgere, hvordan skal verden sikre seg videreføring av slike data når disse pioner-satellittene har gått sin siste runde?

Det blir primært et kost/nytte- og teknologispørsmål. Dersom slike data anses som svært nyttige , så må vi anta at jordfuktighetssatellitter settes på meteorologenes operative ønskeliste, men det vil ta noen år å finansiere og produsere operative satellitter. Hvis nytten viser seg liten, så var det uansett forsøket verdt med forskningssatellittene. Og så fins det en tredje mulighet: Kanskje dedikerte forskningstokt som SMOS og SMAP vil lære oss såpass mye om hvordan andre operative satellitters aktive og passive mikrobølgeinstrumenter påvirkes av jordfuktigheten, at vi i fremtiden kan klare oss med de operative/planlagte satellittene. 

I syklonens indre

Vet du hvordan det ser ut inne i en tropisk syklon? Nå har NASAs satellitter dissekert stormen Dolphin. Litt skyradar fra CloudSat, og litt vindhastighet ved havoverflaten fra scatterometeret på Romstasjonen:

http://earthobservatory.nasa.gov/IOTD/view.php?id=85924&src=iotdrss

Vulkanen og stratosfæren

For noen dager siden ble det på nytt rapportert om vulkanrød himmel over Brasil. Det er støvet fra vulkanutbruddet i Chile som har gjort en hel runde rundt kloden. Ingen tvil om at det fortsatt er ”noe” der oppe som påvirker solstrålene, og det skal i følge læreboka dra mai-temperaturen på den sydlige halvkule litt ned i mai. Altså: Dersom det ikke blir global varmerekord i mai måned, så vet vi hva vi skal skylde på, he-he.

http://spaceweathergallery.com/indiv_upload.php?upload_id=112805

Varmen i havet Q1/2015

Nytt kvartal med (nesten) global (ARGO-)måling av varmemengden i havet. Og oppover går det. Men i sluttfasen av denne El Ninjoen får vi trolig se at havet slipper ut mer varme enn det tar imot. Når kommer varmestupet  - i Q2, Q3 eller Q4?

Midlet over kalenderår pleier El Ninjo-år å gå omtrent i null, mens kloden samler varme i ENSO-nøytrale år og La Nina-år. I følge satellittmålingene fra CERES-instrumentene, altså. Men denne El Ninjoen er litt sær. Vi får vente og se om både 2015 og 2016 må utropes til El Ninjo-år?

Og ellers?

Det er noe der nede på dvergplaneten Ceres, og nå har romsonden Dawn skaffet bilder med litt bedre oppløsning, denne gang tatt 16. mai fra ca 7200 km avstand:

En gårdbruker jeg kjente sa en gang til meg at ”det kan aldri komme for mye regn i mai”. Så vidt jeg kan bedømme, så ligger det an til god avling på Østlandet i år. Slik så det ut gjennom et hull i skydekket 23. mai:

Til slutt ser vi på status for sjøisen i Arktis. Etter rekordåret 2012 var det betydelig mer sjøis ved september-minimum i 2013 og 2014. Sjøisen i 2015 følger så langt kurven fra 2011:

Når det gjelder sjøisen i Antarktis, så blir det nok ny maksimumsrekord der i mai, også. Interessante saker. 

God arbeidsuke både til de som bare leser, og til de som debatterer.