Verden blir varmere. Men hvor fort blir verden varmere? Naturen selv har nemlig noen knep i bakhånd, som gjør at marsjen mot katastrofetemperaturer og de store havhøyder går saktere enn hva folk ble skremt med da IPCC4 ble fremlagt.

Når Naturen holder igjen

I oktober 2008 skrev jeg kronikken ”Kan sola redde oss?” her på forskning.no. Bakgrunnen var at IPCC4 ikke hadde lagt inn noen redusert solaktivitet i de prognosene som ble gitt til myndigheter og politikere i ”Summary for policymakers”. Mens sola selv hadde andre planer: Det ble et meget langt minimum gjennom 2007-2009, nesten to år lengre enn hva som har vært vanlig i vår tid. Og det synes å ha satt noen spor etter seg.

I tillegg må vi selvsagt nevne Stillehavets ENSO, som virkelig har jobbet hardt for å holde igjen siden IPCC4 ble fremlagt. Det ble ganske dype La Niñaer i 2007/2008 og 2010/2011, etterfulgt av små La Niñaer i 2008/2009 og 2011/2012. Mens det bare har vært en skikkelig varm El Niñjo (2009/2010) i denne perioden.

Naturen hadde et par andre knep i bakhånd, også, for å bremse på oppvarming og havnivåstigning. Vi har tidligere omtalt forskningsresultater fra Norsk Polarinstitutt, som har vist at albedo-effekten av smeltende sjøis blir noe mindre enn man kanskje skulle tro når mørkt hav erstatter hvit is i Arktis. Dette fordi det åpne vannet gir økt luftfuktighet, som resulterer i mer tåke og skyer i sommerhalvåret.

Nylig kom en ny artikkel om hvordan tilbakekoblinger i nord trolig også forsinker havnivåøkningen. Mer luftfuktighet pga mindre sjøis vil gi økt snøfall på Svalbard. Og dermed vil neppe isbreene på Svalbard krympe så raskt som enkelte har antatt/fryktet.

Temperatur-tallene for 2011

Men til saken. De offisielle tallene for hele 2011 er nå kommet både fra NASA GISS, fra NOAA NCDC og fra værballongene. Og der kom faktisk den siste havvarme-rapporten for 2011 også. Tallene for global temperatur i atmosfæren er (ranking / antall år med målinger):

• NASA GISS: 9 / 132
• NOAA NCDC: 11 / 132
• UAH: 9 / 33
• RSS: 12 / 33
• Værballonger: 9 / 54

Tallene fra britiske Hadley mangler fortsatt, men tar vi snittet av de fem som allerede er innmeldt, så ender altså 2011 på 10.plass på listen over de varmeste årene.

I den bloggen som jeg skrev i nyttårshelgen for et drøyt år siden, tippet jeg at 2011 ville havne et sted mellom nr 10 og nr 15, fordi en solid La Niña da var på gang. Ikke så dårlig tippet, og når vi får med Hadley-tallene også, så er vi nok der.

Trenden i troposfæren

Når det gjelder temperatur-trenden, så er de forskjellige målemetodene og målehøydene ganske enige. Både UAH og RSS melder at trenden over de 33 årene med satellittmålinger i nedre troposfære er +0,14 grader pr tiår.

I løpet av de 54 årene som har gått med værballongmålinger, er trenden + 0,15 grader pr tiår, mens bakkemålingene fra NOAA i samme periode viser + 0,13 grader pr tiår.

Man kan selvsagt lage kortere trend-estimater, men med de store naturlige variasjonene som forekommer i atmosfæren, som jo holder en svært liten del av varmemengden i klimasystemet, så er ikke det like interessant.

Det som derimot har økt jevnt og trutt i disse årene, er (det logaritmiske) pådrivet fra CO2. Den årlige økningen i atmosfærens CO2-innhold var ca 0,8 ppm på 1960-tallet, 1,5 ppm på 1980-tallet og 2 ppm det siste tiåret. CO2 har hatt staying power i romalderen, mens sola har svingt og eventuelle naturlige sykluser på 9, 20 eller 60 år nå er i ferd med å midles ut i temperatur-trenden. Den sterkeste solflekksyklusen som er registrert, toppet seg forresten omtrent på den tiden da gamle Sputnik-1 ble skutt opp.

IPCC4 skrev dessverre i Summary for Policymakers at klimamodellene som var kjørt, tilsa en oppvarming på 0,2 grader pr tiår i de neste to tiårene. I øyeblikket er det lite som tyder på at det vil slå til. Men som sagt – IPCC4 forutså ikke den reduserte solaktiviteten, og ikke de mange La Niñaene. Og derfor burde de heller ikke ha uttalt seg på presist på kort sikt. Det har utvilsomt svekket tilliten til IPCC4 i folks øyne.

Det interessante nå er hvordan IPCC5 vil forholde seg til den reduserte oppvarmingstakten. Og til solas videre planer.

Varmere vann?

Når det gjelder varmen i havet, så meldte jeg for et par måneder siden at kurven som viser varmemengden i havets øvre 700 meter, hadde gjort et kraftig hopp i perioden juli- september. La Niñaen dro kurven ned igjen i årets siste måneder. For begge målepunktene må man huske at det er betydelig støy i de kvartalsvise varmeverdiene. Men konklusjonen må uansett bli at årsverdien for 2011 er den høyeste som noen gang er målt for varmemengden i havet. Så verden blir varmere, men ikke så brått eller bratt.

Veien videre

Hvor går så veien videre, på veldig kort sikt? Januar- og februar-målingene for global temperatur kan nok bli temmelig lave, men derfra går det nok bare oppover. Det er to viktige grunner til det:

• Vinterens La Nina har passert bunnpunktet, så havvarmen i Stillehavet vil nok krabbe oppover mot nøytralt nivå til sommeren.
• Det påstås av fagfolk at global temperatur vanligvis ligger ca halvannet år etter solas TSI-verdi, som har krabbet betydelig oppover i 2011.

Et ganske varmt 2012, altså. Ting som nå skjer på sola indikerer imidlertid at også neste solsyklus kan bli temmelig svak. Og siden Jordas strålingsubalanse i øyeblikket synes å være såpass lav som ca 0,5 W/m2 i følge NASA-Hansen, så vil en ny svak solflekksyklus også monne en del når det gjelder å bremse på oppvarmingen vår.

Det finnes ingen omforent modell for hvordan pådrivet fra sola vil utvikle seg i tiårene framover. Men det fins mange gode spekulasjoner og hypoteser. Fysisk baserte modeller vil nok komme, om ikke så brått. Inntil da er det lov å studere historien og gjette litt på basis av hva man måtte finne av sykluser. Men man bør ikke overse våre utslipp av drivhusgasser underveis.

Og global temperatur i år 2100? Nei, den får vi ta en annen gang. Nå er det ut for å måke snø …