Mens vinterkulda ligger over landet, har de siste dagenes hete klimadebatt varmet godt. Først tro skeptikertrioen Ellestad/Humlum/Solheim til i Dagbladet lille nyttårsaften, med kronikken ”Naturlige klimasvingninger”. På selveste nyttårsaften lanserte så Åsne Seierstad og en rekke andre kulturpersoner forumet ”Norsk klimanettverk” gjennom en artikkel i Aftenposten. Kristoffer Rypdal fikk en mengde klima-kommentarer på årets siste blogg her på forskning.no. Og jammen fant jeg noen sitater fra meg selv også i Finansavisens nyttårsmagasin om Energi og Miljø.

Hvilke hint gir så satellittene nå ved årsskiftet til avklaring av den langvarige striden mellom ”klimaskeptikere” og ”klima-alarmister” her hjemme?

Sola har snudd!

For det første – sola har snudd, på mer enn ett vis. Se figur 1 og 2.

Etter et meget langt solflekkminimum, er det forholdsvis klare tegn nå til økt solflekkaktivitet, og dermed økt innstråling av energi fra sola til jorda.

Sola har vært svært slapp i de siste tre årene, og et så langt solflekkminimum har ikke solforskerne sett på rundt hundre år. Hvem av debattantene kan så påberope seg å ha fått styrket sitt standpunkt i lys av dette?

2008 mot 2009

Året 2008 var en gudegave til klimaskeptikerne: Temperaturmessig klarte 2008 knapt å karre seg inn blant de ti varmeste årene, og sammenfallet med solflekkminimum virket overbevisende. Men Naturen er mer komplisert enn som så. 2009 har nemlig vist seg å være et meget varmt år, globalt sett. Ja, når fasit er oppgjort om en uke eller to har vi nok 2009 inne blant de fem varmeste årene. I løpet av året 2009 ble det faktisk satt et par månedsvarmerekorder, både når det gjelder global havoverflatetemperatur og global atmosfæretemperatur. Ikke dårlig med en så slapp sol!

Sola kan altså ikke forklare den store forskjellen mellom 2008 og 2009. Temperaturmessig har nemlig disse to årene ble dominert av henholdsvis den kalde La Nina (2008) og den varme El Ninjo (2009) i Stillehavet. Og da er vi ved sakens kjerne: En ganske sterk El Ninjo er nå i full aksjon i Stillehavet (se figur 3) og sender varme opp i atmosfæren, like etter et solflekkminimum. Slik var situasjonen også ved årsskiftet 1997/1998. Og 1998 ble som kjent det varmeste året hittil, i hvert fall målt fra satellitt.

Klimakampen avgjøres i 2010?

En enkel hverdagstest på teorien om menneskeskapt CO2-basert global oppvarming blir derfor som følger:

Vil en moderat sterk El Ninjo i 2010, etter tre år med meget slapp sol, klare å gi en varmere atmosfære enn den supersterke El Ninjo’en i 1998?

I utgangspunktet ser oddsene dårlige ut for 2010:
- El Ninjo’en i disse dager er ikke like sterk som den i 1997/1998
- Solaktiviteten de siste to årene har vært enda lavere enn den var i 1996-1997

Dersom året 2010 likevel klarer å banke varmerekorden fra 1998, så må vi velge den enkleste mulige forklaringen, nemlig virkningen av tolv år med intense CO2-utslipp.

Men dersom vi ikke får noe rekordvarmt år i 2010, så har skeptikerne all rett til å fortsette sin kamp for et mer nyansert bilde av hva som påvirker klimaet vårt.

Her hjemme …

Klimaspørsmålet må enhver norsk samfunnsborger få danne seg sin egen oppfatning om, siden det er blitt så politisert. Og figur 4 bør gi solid grunnlag for egne meninger. Her ser vi hvordan temperaturen i verden har utviklet seg de seneste årene i forhold til prognosene fra FNs siste klimapanel IPCC4. Kanskje vi skal starte med å avblåse faren for 6 graders global temperaturøkning i år 2100? Det ville nok bidra til et bedre debattklima.

… og der ute

Ute i den store verden har også noen av klima-tungvekterne vært på banen etter alt ”Climategate”-bråket i høst.

NASAs Jim Hansen fastholder sitt syn om at 2010 kan bli et rekordvarmt år, og at den kalde perioden rundt 1960-tallet kan skyldes mye skitten luftforurensing fra industrien før miljøbølgen rullet inn utover på 1970-tallet. Hansen innrømmer ærlig at denne hypotesen ikke kan testes, fordi ingen gjorde globale luftforurensingsmålinger i den perioden. Men i årene framover har vi gode satellittdata av luftforurensning som vil bidra til faglige avklaringer.

En av Hansens motpoler, professor Roy Spencer ved universitetet i Huntsville, Alabama, var nylig på talerstolen i USA med et foredrag om skyer og klima. Tusenkronersspørsmålet er jo om en CO2-relatert temperaturstigning vil bli forsterket av økt vanndampinnhold i atmosfæren, eller dempet av et tettere skydekke. Spencers hovedbudskap nå er at det er for tidlig å konkludere. Forskningen har foreløpig et stort problem med å skille årsak og virkning når det gjelder skyer og global oppvarming.

Det er altså spede tegn til en viss faglig forsoning der ute. Men skyer og luftforurensning får vi skrive mer om en annen gang. Godt nytt klimadebattår!