Grunn til bekymring

Mars-rekorder for global temperatur har rent inn de siste ukene, både fra satellitter og fra målinger ved overflaten. Her er f eks global mars-temperatur fra JMA: 

En solid ny global varmerekord for mars måned, i følge japanske JMA. (Bilde: JMA)
En solid ny global varmerekord for mars måned, i følge japanske JMA. (Bilde: JMA)

NOAA har noen fine on-line verktøy for å plotte sine data. Her er en kurve jeg laget for 3-måneders globalt temperaturanomali jan/feb/mars for årene 1950 - 2016: 

Global temperatur for årets tre første måneder, med tilhørende trend-kurve, for årene 1950-2016, i følge NOAA. (Bilde: NOAA)
Global temperatur for årets tre første måneder, med tilhørende trend-kurve, for årene 1950-2016, i følge NOAA. (Bilde: NOAA)

Den siste kurven er spesielt relevant fordi det nylig kom en ny publikasjon kalt "A new statistical approach to climate change detection and attribution" (Ribes et al, Climate Dynamics, 2016). Her har forfatterne sett på perioden 1951-2010 med nye statistiske øyne. Artikkelen konkluderer imidlertid, i likhet med IPCC5, med at det meste av den globale oppvarmingen i denne perioden må skyldes antropogene effekter. Og selv om artikkelens dataserie stopper med 2010, så ser vi av NOAA-kurven her at årene deretter ikke har forandret mye på trenden. 

Klimaresponsen

Som nevnt i kommentarfeltet på forrige blogg, så ligger global temperatur så langt i år ca 0,45 grader høyere enn i samme periode under den forrige store El Ninjoen i 1998. Dette tilsvarer en trend på hele 0,25 grader pr tiår hvis vi på enkleste vis sammenlikner 1998 med 2016, målt ved overflaten. Dette er mye mer enn jeg ville ha tippet. Hvilket gir grunn til bekymring - for jeg liker ikke å bomme. 

I en annen blogg nylig viderebrakte jeg nyheten fra det europeiske miljøbyrået EEA om at den såkalte "CO2-ekvivalenten" ikke øker så raskt som 1% årlig. Det vil si at den observerte trenden i global temperatur underestimerer den transiente klimaresponsen TCR (parameteren som angir hvor raskt global temperatur vil øke hvis CO2-ekvivalenten øker med 1% årlig).    

Dere har gjennom de senere årene sett meg argumentere for en transient klimarespons TCR på 1,3 eller 1,4 grader pr tiår. I lys av det som har kommet inn av data nå, så vil jeg nok bli nødt til å heve mitt estimat for TCR med noen tideler. Dette gir grunn til bekymring - for jeg liker jo ikke å bomme. Dessuten er det ikke bra for verden dersom TCR er større enn 1,5 grader. 

Så vil kanskje noen klamre seg til håpet om at det noe feil med måleseriene ved overflaten. Men det gir jo også grunn til bekymring - for forskningen. 

Hvorfor har så noen mistanke om feil ved temperatur-seriene målt ved overflaten? En ofte framført grunn blant skeptikere er at trenden i satellittmålt global temperatur i nedre troposfære er betydelig lavere enn i bakkemålingene - hvilket vi ser fra denne figuren: 

Global temperatur i nedre troposfære, målt fra værsatellitter. (Data: RSS. Grafikk: Climate4you)
Global temperatur i nedre troposfære, målt fra værsatellitter. (Data: RSS. Grafikk: Climate4you)

Vel, vi får nå se hvordan satellittmålt global temperatur utvikler seg gjennom de neste månedene. Foreløpig klarer jeg nemlig ikke å forklare den store forskjellen mellom trenden ved overflaten og trenden i troposfæren - hvilket gir grunn til bekymring, for jeg liker jo å ha peiling. Jeg vil imidlertid her gjenta noe jeg har hintet om noen ganger tidligere: Årets El Ninjo og den El Ninjoen som vi hadde i 1998, er ikke identiske - selv om de rangerer temmelig likt på ONI-indeksen. 

Og ellers?

Noen så kanskje oppslaget på yr.no i forrige uke om satellittbildene av snøbyger i Barentshavet?

http://www.yr.no/artikkel/her-angriper-vinteren-1.12898951

Hvis man zoomer inn på Finnmarkskysten med radarsatellitt den dagen, så ser man følgende: 

Havoverflaten utenfor Finnmarkskysten på morgenkvisten 13. april, sett fra radarsatellitten Sentinel-1A. (Bilde: Copernicus Sentinel data 2016, prosessert ved KSAT i Tromsø).
Havoverflaten utenfor Finnmarkskysten på morgenkvisten 13. april, sett fra radarsatellitten Sentinel-1A. (Bilde: Copernicus Sentinel data 2016, prosessert ved KSAT i Tromsø).

Det ligger altså enormt mye informasjon om konveksjon og vind i atmosfæren i radarbildene - til tross for at det eneste de viser er radarrefleksjonen fra selve havoverflaten.

Vi avslutter med et fint bilde fra dvergplaneten Ceres, tatt fra NASAs romsonde Dawn. Litt av mystikken med de hvite flekkene på Ceres er nok i ferd med å forsvinne nå. Men fine bilder - det er det. Og astro-geologene har massevis å jobbe med. 

Stadig bedre bilder fra dvergplaneten Ceres. Her er Haulani-krateret sett fra NASA's romsonde Dawn. (Bilde: NASA/JPL-Caltech/UCLA/MPS/DLR/IDA)
Stadig bedre bilder fra dvergplaneten Ceres. Her er Haulani-krateret sett fra NASA's romsonde Dawn. (Bilde: NASA/JPL-Caltech/UCLA/MPS/DLR/IDA)

God ... eeh ... bekymring.