Det gnistrer på sola nå. Massevis av solflekker den siste uken. Og solflekk 1748, som allerede har levert 4 store utbrudd, har nå siktet seg inn mot Jorda. Vi får håpe det går bra med elektronikken i rommet og her nede i pinsen.

Prognosene om at solflekkaktiviteten for denne syklusen skulle toppe seg i løpet av 2013, ser ut til å stemme bra, ja.

Her er for øvrig en tøff video av de fire flare-utbruddene på solas rand:

http://www.youtube.com/watch?v­t7DW_XCJo3o

Trøbbel der oppe

Ikke alle satellittene og romteleskopene er i toppform om dagen. NASAs exoplanet-jeger Kepler sjangler p.g.a. gyro-problemer, og har bare delvis kontakt med Jorda nå.

Høydemåler-satellitten Jason-2 hadde trøbbel i april, og har nå skiftet til B-siden (satellitten har to identiske elektronikk-systemer for å være robust mot solstormer og uhell). 

Klimasensitiviteten på vei ned?

Tauet strammer seg rundt halsen på de høyeste estimatene for CO2-klimasensitivitet nå. Jeg har snublet over tre artikler i løpet av uken som, hver på sitt vis, peker i retning av en noe lavere stigningstakt for global temperatur. Det dreier seg om direkte aerosol-effekt, indirekte aerosoleffekt, og (manglende) utslipp av karbon fra tinende tundra. 

Direkte aerosol-effekt

Interessant artikkel fra D M Murphy: ”Little net clear-sky radiative forcing from recent regional redistribution of aerosols” (Nature Geoscience 2013).
Murphy har brukt målinger fra instrumentet MISR (Multi-angle imaging spectroradiometer) på NASAs satellitt Terra til å se på hvordan mengden aerosoler i perioden fra 2000 til 2012 har avtatt i Vesten og økt i atmosfæren over Midt-Østen og det fjerne Østen. Videre har Murphy regnet på konsekvensen av dette for strålingspådrivet fra sola.

Regnestykket går omtrent i null når det tas hensyn til både observert aerosol-mengde og breddegrad (innfallsvinkel).

Beregningene gjelder kun for den ”direkte” aerosol-effekten. Denne effekten har altså ikke endret seg det siste tiåret, mens pådrivet fra CO2 har økt.

Indirekte aerosol-effekt

Den indirekte effekten gjelder svovel-aerosolenes evne til å gjøre skyene større eller hvitere. Her kommer følgende artikkel med ny info:

E. Harris et al: ”Enhanced Role of Transition Metal Ion Catalysis During In-Cloud Oxidation of SO2” (Science 2013).

Dette er atmosfærekjemi laaangt utenfor min komfort-sone, men essensen er interessant: Man har målt (in-situ!) hva som foregår inne i skyene, og funnet at metall-ioner spiller en viktigere rolle enn antatt i oksydering av SO2. Mye av dette sulfatet dannes på store mineralstøv-partikler, og faller dermed raskere til bakken. Hovedforfatteren mener at tidligere modeller kan ha overvurdert nedkjølingsbidraget fra svovelaerosoler.  

Ingen endring mens tundraen tiner?

Et annet abstract jeg snublet over, fjernt fra satellittenes verden, var Sistla et al: ”Long-term warming restructures Arctic tundra without changing net soil carbon storage” (Nature 2013). Her har forfatterne fulgt et stykke tundra i Alaska gjennom to tiår med oppvarming. I stedet for at CO2 og metan slippes ut i takt med opptiningen, så har økt biologisk aktivitet i bakken bidratt til å holde karbonet i bakken. Interessant, uten at vi skal dra altfor generelle konklusjoner her.    

Men det minner oss om at NASA håper å skyte opp OCO-2 (Orbiting Carbon Observatory) neste år. Den første OCO ramlet som kjent ned under oppskytningen i 2009. Det nærmer seg den definitive avsløring av hva som er netto kilder og sluk for CO2, på nasjonal og regional skala. 

Over til dagspressen

Det var interessante artikler både i Aftenposten og Teknisk Ukeblad på torsdagen. Mens Martin Wolf (fra Financial Times) sukket i Aftenposten over hvor tafatt verden opptrer stilt overfor trusselen om global oppvarming, så penslet Kristin Straumsheim Grønli ut et nyansert og lærerikt bilde i TU av hvordan og hvorfor prognosene for havnivåstigning langs norskekysten har utviklet seg. Vi har bra kontroll med hvordan landet vårt stiger nå. Men så var det dette med issmeltingen rundt om på kloden, da …

ice2sea

Hvilket leder oss til oppsummeringsrapporten”From Ice to High Seas” fra EU FP7-prosjektet ice2sea, der også forskere fra Norsk Polarinstitutt og UiO har bidratt med målinger. Prognosen derfra for is-smeltingens bidrag til global havnivåstigning i år 2100 er ikke så veldig dramatisk – mellom 3,5 cm og 37 cm. (Den nedre grensen synes jeg virker kunstig lav).

I tillegg kommer termisk utvidelse av havet, og eventuelle endringer i vannfordeling mellom havet og grunnvann/innsjøer/reservoarer. For moderate CO2-scenarier er 69 cm angitt som en øvre grense for global havnivåstigning dette århundret. Jeg gjentar: Øvre grense 69 cm.  

Selv om global temperatur øker, så vil nemlig mer snø i innlandet bidra til å sikre de store iskappene på Grønland og Antarktis gjennom dette århundret. Det kom for øvrig uvanlig mye snø i Dronning Maud Land i 2009 og 2011:

http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1002/grl.50559/abstract

Av syv steder i Nord-Europa som ice2sea har studert i detalj (Aberdeen, Bergen, Cork, Esbjerg, Haag, Roscoff, Sheerness), så vil Bergen bli minst berørt, og danske Esbjerg mest berørt, av kombinasjonen av havnivåstigning, stormflo og landhevning/nedsynking dette århundret. Det er nærmere 40 cm forskjell på utslaget for de to byene. Men også Bergen vil oppleve vannstandsøkning.

Oslo og Trondheim synes ganske trygge i dette århundret, hvis vi skal legge beregningene fra ice2sea til grunn. 

Hvilket leder oss til altimeter-satellittene. Nylig ble høydedata publisert t.o.m. februar. Her er kurven fra CSIRO i Australia, basert på nye data fra Jason-2:

Isbreene i 2003 - 2009

For øvrig er nettopp publisert det som kanskje blir den definitive analysen av hvordan de ”vanlige” isbreene (unntatt iskappene) rundt om i verden smeltet i årene 2003-2009, den perioden da målingene fra tyngdefeltsatellittene GRACE og lasersatellitten ICESat overlappet. I denne måleperioden bidro isbreene med 
0,7 mm pr år til den globale havnivåstigningen.

http://www.nasa.gov/topics/earth/features/glacier-sea-rise.html

Siste 30 døgn

Siden vi er midt imellom to måneder: Her er global temperatur (avvik fra normalen) for 30-dagers perioden fra midten av april til midten av mai, i følge den løpende reanalysen fra NOAA ESRL. Meget store forskjeller fra Asia til Nord-Amerika. Merk at her har man brukt 30-års perioden 1981-2010 som normalnivå. Oppover går det, om ikke så brått.

Og ellers

Et tynt skydekke ødela litt for 17-mai bildene fra Terra på formiddagen. Klarest himmel var det i traktene rundt Femunden, Røros og Hessdalen. Her er bildet:

Det nærmer seg sommer også innerst i Bottenviken. Her er satellittibldet som ble tatt der 16. mars:

Og så er rockebandet Kratt, som jeg har spilt med gjennom de senere årene, omsider oppløst. Men Kratt-låtene ligger fortsatt på gamle myspace. Det er slik Kratt skal huskes:

http://www.myspace.com/bandnavnkratt/music

Så alt har sin tid, og intet varer evig. Men bloggen her på forskning.no skal i hvert fall fortsette inntil IPCC AR5 Physical Science Basis er publisert. Og debattert!

God pinsehelg.