Heia Norge, nok en gang

Det er ikke lett for en LSK'er å si noen rosende ord om folk som heier på Vålerenga. Men i dagens blogg får jeg gjøre et unntak: Så derfor - gratulerer til Professor Viggo Hansteen ved UiO og hans solforskningskolleger. Forsiden på Science er ikke småtteri, og de norske forskerne er involvert i mange av artikelene der:

http://www.mn.uio.no/astro/forskning/aktuelt/aktuelle-saker/astronytt/2014/science2014.html

http://www.nrk.no/viten/norske-forskere-med-nye-teorier-om-langvarig-solmysterium-1.11991510

For det er altså de første resultatene fra (sol)romteleskopet IRIS som preger ærverdige Science denne gangen. IRIS er en NASA-satellitt, men med et direkte og viktig bidrag fra Norge knyttet både til praktisk nedlesing av data på Svalbard og vitenskapelig analyse. 

Seint solmax

Mens vi snakker om sola - september måned er for lengst unnagjort, og dermed foreligger enda en verdi for glattet solflekktall. Det er nå mars 2014 som har fått en offisiell verdi, og også denne gang ble det faktisk ny maksimumsverdi for denne solsyklusen. Det offisielle toppunktet for denne solsyklusen kom altså svært sent (men NÅ må vel toppen snart være passert ...?). Målt fra solmax til solmax er dette den lengste solsyklusen på svææært lang tid. For øvrig er også den nye toppverdien på 80,8 den laveste som er registrert på hundre år.   

 Ut i rommet

Vi hopper videre til Romstasjonen. Jeg nevnte forrige uke at tyfonen Vongfong var på vei mot Japan. Heldigvis hadde den dempet seg noe innen den gikk inn over land. Astronautene på Romstasjonen fikk tatt noen fine bilder mens Vongfong ennå var i full sving: 

Vårt utsiktsvindu i verdensrommet. Her er tyfonen "Vongfong" sett fra den internasjonale romstasjonen, som går i ca 400 km høyde. (Bilde: NASA)
Vårt utsiktsvindu i verdensrommet. Her er tyfonen "Vongfong" sett fra den internasjonale romstasjonen, som går i ca 400 km høyde. (Bilde: NASA)

 

Fra NASA kom også meldingen nylig om at vår egen måne har vært geologisk aktiv mye lengre enn man tidligere har trodd. Hvis jeg forstod den artikkelen riktig, så fant det sted et vulkanutbrudd i dette området på den tid da dinosaurene vandret her på Jorda: 

Tydelige spor etter vulkansk aktivitet på Månen, sier ekspertene. Utbruddet skjedde for "bare" 100 millioner år siden. (Bilde: NASA LRO)
Tydelige spor etter vulkansk aktivitet på Månen, sier ekspertene. Utbruddet skjedde for "bare" 100 millioner år siden. (Bilde: NASA LRO)

 

Bildet er tatt fra NASAs Lunar Reconnaissance Orbiter (LRO) - som er det nærmeste man kommer til en spionsatellitt i bane rundt Månen. LRO ble skutt opp i 2009, og kan ta bilder med en punktstørrelse på ca 50 cm.  

Ned på jorda igjen

September måned ble rekordvarm på de to bakkebaserte måleseriene som har kommet så langt (GISS og JMA), og med såpass klar margin at jeg vil tro det blir rekord både hos NOAA og HadCRUT4 også. Folk har igjen begynt å snakke om 2014 som et mulig rekordvarmt år for global temperatur, men det skal vel holde hardt? Her er septemberkurven fra JMA: 

Det ble en rekordvarm september her nede ved Jordas overflate. (Bilde: JMA)
Det ble en rekordvarm september her nede ved Jordas overflate. (Bilde: JMA)

 

Hvis man ser på trenden gjennom de 125 år med septembermålinger hos JMA, så er altså stigningstallet 0,61 grader pr hundreår. Tilfeldigvis kom det nylig en artikkel som konkluderte med at klimafølsomheten for CO2 er bare 0,6 grader. Et raskt blikk på JMA-kurven sier meg at klimafølsomheten nok er betydelig større enn det, men fortsatt er usikkerheten stor. 

Artikkelen jeg snakker om er H. Harde: "Advanced Two-Layer Climate Model for the Assessment of Global Warming by CO2" (Open J. of Atm. and Climate Science, 2014). Det er et omfattende arbeid som er rapportert der, men jeg må si at jeg er noe skeptisk når det gjelder relevansen for Jordas klimasystem. Veldig mange av nyansene her på kloden er smurt ut i denne modellen. I Hardes modell fins ingen forskjell mellom hav og land (men det fins tre klimasoner), forskjellen mellom dag og natt diskuteres ikke i artikkelen, og klodens geometri er modellert som en buckyball med bare 32 flater. Mens Hansen-skolen sier at bidraget fra aerosolene er den store ukjente, så velger Harde å se bort fra eventuelle endringer i aerosolnivået. Han bruker en skydekke-faktor på 66 % fra værsatellitter, og tuner modellen slik at energibudsjettet skal stemme med det statiske diagrammet fra Trenberth, Fasullo & Kiehl (2009). 

Det mest interessante syns jeg var presentasjonen av de forskjellige effektene. Et sentralt poeng er variasjoner i skydekke og - som Roy Spencer ofte har strevet med - problemet med hva som er pådriv og hva som tilbakekobling. Hardes hovedpoeng er likevel at uansett hvordan man vektlegger forcing vs feedback i denne modellen, så ender man med en ganske lav klimafølsomhet for CO2. Harde gir sola mesteparten av æren for den temperaturøkningen som vi f. eks. ser i kurven fra JMA over her.  

Det ville vært supert dersom klimafølsomheten for CO2 bare var 0,6 grader. Men som sagt - jeg synes å se klare tegn på at den er større enn som så. Vi opplever jo globale varmerekorder nå i den svakeste solflekksyklusen på hundre år! 

Hvis noen av leserne har sett uttalelser fra andre atmosfærefysikere eller klimamodellører om denne utfordringen fra Harde, så skriv gjerne et innlegg i kommentarfeltet her.  

God helg, uansett.