Joda, jeg var der. Riktignok ikke i stormens øye, men du verden som det ristet i flyet da vi skulle lande i Brussel mandag morgen. St.Jude var heftige saker, ja. Men selv om stormen var oppkalt etter den katolske kirkens helgen for tapte saker eller håpløse forsøk (”lost causes”), så ruller denne bloggen videre …

Vel hjemme fra EU-møte, så er det tre ferske artikler som har vært toglektyre denne uken:

- de Jager & Nieuwenhuijzen: ”Terrestrial ground temperature variation in relation to solar magnetic variability, including the present Schwabe cycle” (Natural Science, 2013)

- McGregor et al.: “Inferred changes in El Ninjo-Southern Oscillation variance over the past six centuries” (Climate of the Past, 2013)

- Eldevik & Nilsen: ”The Arctic-Atlantic Thermohaline Circulation” (Journal of Climate, 2013)

Sola

Denne artikkelen legger til grunn at solas innvirkning på jordas klima er mer komplisert enn hva TSI-endringer eller enkel telling av solflekker skulle tilsi. Artikkelen understreker at solflekk-tallet primært sier noe om solas ekvatorielle (”torodiale”) solflekkbelte og magnetfelt. Men sola har også et polart (”poloidalt”) magnetfelt, hvis innvirkning forfatterne mener er undervurdert.

Kort fortalt, så mener forfatterne at for å ta hensyn til solas fulle magnetfelt, så må man se på både solflekktallet og solvinden, som i betydelig grad kommer fra koronahull nær solas poler. De skriver at minimum for geomagnetisk indeks her på jorda kan fungere som proxy for solas polare magnetfelt.

I artikkelen settes så solas påvirkning på global temperatur (midlet over perioder på 18 år, for å filtrere bort ENSO og vulkaner) lik en lineær kombinasjon av maksimalt solflekktall og minimum for geomagnetisk aktivitet i perioden. Koeffisientene beregnes på basis av temperaturen på den nordlige halvkule i perioden 1610 – 1970. Man stopper i 1970 for ikke å trekke inn for mye innvirkning av antropogene klimagassutslipp når man estimerer solas effekt.

Kort fortalt:

- Resultatene tyder på at solas totale magnetiske aktivitet synes å forklare global temperatur brukbart til et stykke ut på 1900-tallet. 

- Sola bidro med en temperaturøkning på ca 0,4 grader fra Maunder Minimum til det moderne Grand Maximum, som toppet seg midt på 1900-tallet.

- Etter det kraftige fallet i solaktivitet de senere årene, bidrar sola nå bare med 0,1 – 0,2 grader mer enn hva den gjorde under Maunder Minimum.

Man kan trekke mange konklusjoner fra dette:

- Sola kan ha bidratt mer til de senere års utflating i global temperatur, enn hva klimamodellene og IPCC5 har fått med seg.

- Hverken sola eller en 60-års havsyklus kan forklare den betydelige økningen i global temperatur som har funnet sted de siste 60 årene.

Litt ironisk dette: Artikkelen gir altså sola en større betydning enn forfatterne i IPCC4 og IPCC5 (og klimamodellene) gjør. Men samtidig styrker artikkelen påstanden i IPCC5 om at i de siste 60 årene er det menneskene som har mesteparten av skylda for temperaturøkningen.

Forfatterne prøver også i se litt inn i fremtiden. I likhet med meg mener de at sola ikke er på vei inn i et nytt Maunder Minimum, men at vi ”bare” kommer til å oppleve noen litt svake solsykluser framover.  Vi får se. 

ENSO

Den nye ENSO-artikkelen har prøvd å finne ut hvor mye ENSO-indeksen har variert gjennom de senere århundrene. De har sett på massevis av ”ENSO-proxyer”, og vurdert hvilke av disse man egentlig kan stole på. Noen proxyer er mest påvirket av temperatur, andre av nedbør. ENSO påvirker temperatur og nedbør ulikt i forskjellige deler av verden. 

Et klart budskap fra forfatterne, er at ENSO-variansen for alle 30-års perioder i årene 1590 - 1880 var betydelig mindre enn for perioden 1979 – 2009.

Før 1590 er måleusikkerheten for stor til å kunne si noe sikkert. 

Inn og ut av Arktis

For et par blogger siden kommenterte jeg det nye ”tidshjulet” fra Wyatt & Curry for den observerte 60-års svingningen. Jeg nevnte såvidt der at den fysiske forklaringen ligger i samspillet mellom Nord-Atlanteren og Arktis. 

Det er nettopp dette samspillet som er tema for den ”norske” artikkelen om den termohaline (temperatur/salt) sirkulasjonen i våre nordlige farvann. Eldvik og Nilsen ser i detalj på hva slags, og hvor mye, vann som passerer over ”ryggen” som kan trekkes fra Grønland via Island, Færøyene og til Skottland (Greenland-Scotland Ridge).

Det er tre hovedtyper vann som passerer denne ”inngangsporten” til/fra Arktis:

• Varmt atlantisk vann på vei nordover.
• Kaldt, ferskt polarvann på vei sørover nær overflaten (hovedsakelig langs østkysten av Grønland).
• Ganske kaldt, og salt, dypvann som klarer å krabbe over Grønland-Skottland-ryggen, på vei sørover.

Her ligger det mekanismer med tilbakekobling, som gir Arktis en betydelig evne til respondere på endringer i innstrømningen av varmt atlanterhavsvann, eller økt utstrømming av ferskvann fra de sibirske og kanadiske elvene.

Også Eldevik og Nilsen har et ”tidshjul”, som viser hvordan de tre hovedmekanismene virker inn, og hvor på hjulet forskjellige episoder de senere årtiene plasserer seg:

Vi ser at årene 1995-2005 var spesielle for varmetransporten i våre nordlige farvann, og veldig forskjellig fra det store saltholdighets-anomaliet (GSA) på 1970-tallet. Noe er nok i ferd med å skje der oppe nå som en reaksjon på “varmesjokket” fra sør.  

2013 så langt

Foreløpig plassering for 2013 på den globale temperatur-toppen (jan – sept):

• UAH (nedre troposfære): nr 5
• RSS (nedre troposfære): nr 7
• Værballonger (midtre troposfære): nr 4
• NOAA: (bakke/havnivå): nr 6
• GISS (bakke/havnivå): nr 6
• Hadley (bakke/havnivå): nr 9

Min beskjedenhet forbyr meg å minne leserne på hva jeg tippet for 2013 ved årets start …

Et lite hint om hvordan global temperatur i 2013 kommer til å ende, kan man få ved å se på reanalysen for temperatur-avvik ved bakkenivå i 365-dagers perioden som startet 30. oktober 2012. (Referanse-perioden her er tredveårsperioden 1981 - 2010, som er den varmeste 30-års perioden hittil).  

Og ellers?

I avdelingen for enkel og grei amerikansk værvarsling - her er hva Accuweather.com forventer av den kommende vinteren her i Europa:

En ny ESA-satellitt, PROBA-V, er nå testet ut og har gått over i sin operative fase. Den tar daglig bilder med nokså grov detaljoppløsning av vegetasjonen globalt. Naturlig nok må den samle data over noen dager for å kunne sette sammen et skyfritt globalt bilde. Her er resultatet for perioden 1 - 10 september i år:

Og når det gjelder ESAs tyngdefeltsatellitt GOCE, så vil den falle ned i løpet av uken. Sannsynligvis mens dere sover natt til torsdag, og et helt annet sted enn i Norge.