Først en stor dose gratulasjoner til teamet bak AISSat-2, etter en meget vellykket oppskytning fra Bajkonur i Kazakhstan.

Sojuz-raketten dro først opp til ca 200 km. Så fortsatt ferden opp til 800 km høyde, hvor den store russiske værsatellitten Meteor-M2 ble utplassert etter ca en time. Deretter bremset raketten noe, og gikk etter hvert inn i en ny sirkelbane 640 km over bakken. Der ble vår egen AISSat-2 og en rekke andre små satellitter satt ut, drøyt 2,5 time etter liftoff. Resten av raketten vendte så ned mot Stillehavet.

AISSat-2 ble frigjort litt sør-øst for New Zealand, og innen den hadde fullført sin første passering over Svalbard, så hadde satellitten våknet opp og levert de første AIS-dataene til sluttbruker Kystverket.

Nesten alt fungerte som det skulle den tirsdagskvelden, bortsett fra live web-video linken som vi var lovet fra Bajkonur …

Så der stod jeg i Oslo, med journalist og kameramann fra NRK - og en storskjerm uten bilder eller lyd! Men jubel ble det likevel, da tekstmeldinger på mobiltelefonen plinget inn med budskap som ”Liftoff!” og ”Prikkfritt”.

Så ting ordnet seg i Oslo, også. Innen Kveldsnytt gikk på lufta, var det kommet både stillbilder og video fra oppskytningen, og alle var fornøyd. (Bortsett fra Brasil-fansen, som tapte 1-7 mot Tyskland).

AISSat-1 har vært funksjon i fire år nå. Den har fungert fint gjennom hele dette solflekk-maksimumet. En tøff, liten satellitt som gjør jobben uten å klage. Vi får håpe at tvillingen AISSat-2 holder lenge, også. Akkurat nå flyr de to ganske nær hverandre der oppe, men de har noe forskjellig banehøyde og vil derfor etter hvert drive fra hverandre.   

Fortsatt i live ved Venus

Ellers en gratulasjon også til romingeniørene på Kongsberg. Det er nå bevist at de gjorde en meget god jobb for ti år siden. ESAs romsonde Venus Express har nemlig etter 8 år i bane fullført fire uker med dypdykk ned i atmosfæren på Venus. Det er mekanismer fra Kongsberg som holder romsondens solpaneler i riktig retning.

På det dypeste var romsonden denne uken bare 130 km over bakken på Venus. Det må ha røsket og revet godt i solpanelene, og temperaturen steg betydelig. Nå har ESA kommandert Venus Express til å gå litt opp, for å få noen rolige observasjonsmåneder før ferden avsluttes på slutten av året. 

Enda mer om sjøisen i Antarktis

Vi har brukt noen blogger på å diskutere oss igjennom ulike publikasjoner og årsaksforklaringer om isen i Antarktis. Den siste artikkelen jeg har tenkt å gjennomgå her i sommer, er Holland, Bruneau et al: ”Modelled trends in Antarctic sea ice thickness” (Journal of Climate, AMS, May 2014).

Innledningsvis gir forfatterne en god oversikt over forskjellige mulige årsaker som har vært lansert:

• Endringer i lufttemperatur og vind-stress (diverse artikler)
• Nedbør (Liu & Curry, 2010)
• Havtemperatur (Jacobs & Comiso, 1997)
• Feedback fra atmosfære og hav (Stammerjohn et al, 2008)
• Økt utstrømming av ferskvann fra Antarktis (Bintanja, 2013)

Forfatterne slår innledningsvis fast at dagens generasjon av globale klimamodeller IKKE har vært i stand til å forutsi den observerte økningen i sjøis rundt Antarktis. Samtidig fastslår de at mens sjøisens utstrekning er godt kjent fra satellittmålinger, så eksisterer det svært lite data om istykkelse der nede. Laserdata fra ICESat alene har ikke vært nok, og ESA's CryoSat-2 diskuteres ikke i artikkelen.

For å finne ut mer om hva som gikk galt med klimamodellene, har forfatterene implementert en sjøismodell som beregner sjøisens utbredelse og tykkelse i perioden 1992 - 2010, med input fra en meteorologisk reanalyse (ERA-Interim) av været i området. Målingene fra 1980-tallet brukes til å spinne opp modellen.

Det viser seg at med det observerte været som input i modellen, så øker sjøisens utbredelse i Antarktis omtrent slik satellittene har observert. Her er bare et eksempel på samsvaret mellom modell og virkelighet:

Forfatterne understreker at det er store regionale variasjoner i sjøisen rundt Antarktis. De skriver også at endringene i sjøis i hovedsak har dynamiske årsaker (mer isdrift p.g.a. mer vind) i Stillehavssektoren, mens termodynamiske effekter er dominerende rundt resten av Antarktis. Klimamodellene får foreløpig ikke med seg alle disse nyansene. 

Artikkelen analyserer data til og med 2010. Sjøisen rundt Antarktis har fortsatt å øke i årene etter dette, og har vært rekordstor det siste året. 

Vi tar også med et annet meget interessant bilde fra artikkelen, som viser temperaturen på bunnvannet rundt Antarktis. Her ser vi hvorfor de marine isbreene i Vest-Antarktis trolig er så sårbare: Bunnvannet langs kysten mot Bellingshausen- og Amundsenhavet (til venstre i bildet) er langt varmere enn ellers rundt Antarktis.

Arktis

Sjøiskurven for Arktis tok et steg til side i dag. 2014 ligger nå likt med 2013.

ENSO

Det er fortsatt ganske varmt øst i Stillehavet, og her kommer det vel litt påfyll med mer varme fra vest? Modellene har fortsatt mest tro på at det blir en liten El Ninjo i høst.  

Og ellers?

Joda, det har vært knallbra sommervær i vår del av verden de siste dagene. Mens norsk-amerikanerne i Minnesota, Dakota og Wisconsin fortsett sliter med kaldere vær enn normalt:

Slik så det ut da NASAs satellitt Terra passerte over Andøya og Senja onsdag: 

Og her er et oversiktsbilde fra Grønlands vestkyst fredag: 

God helg. Det blir blogg neste lørdag, også.