Så har enda en av rockens helter vandret til et sted der strenger aldri ryker. Rick Parfitt (68) var han lyshårete gitaristen i Status Quo, og frontet bandet i store låter som ”Rain” og ”Whatever You Want”. Profesjonelle rockeskribenter hadde aldri Status Quo høyt oppe på sine favorittlister, men for en ung kar som nettopp hadde kjøpt sin første el-gitar, var bandet en stor inspirasjonskilde: Dette var nemlig musikk som man kanskje kunne klare å spille selv! Ta gjerne en tur innom youtube og hør/se igjennom opptakene som ble gjort med Status Quo i årene rundt 1974.  

Vel, da Status Quo ga ut sin første single, så var CO2-nivået i atmosfæren ca. 320 ppm. Nå har vi passert 400 ppm. Og det kan jo lede til noen ytterligere betraktninger her på dagens blogg ...

Sola har snudd, julegavene er pakket opp, og det er på tide å begynne oppsummeringen av året som gikk. Og innen jordobservasjon/klima vil jeg nok si at det har egentlig ikke vært noe spesielt med 2016. Ja, det ble et rekordvarmt år, og ja, det ble flere nye rekorder for lite sjøis. Men jeg vil ikke si at det ble noe varmere eller mer ekstremt enn hva man kunne forvente ut fra kombinasjonen av en stor El Ninjo og et rekordhøyt CO2-nivå.

Vitenskapelige artikler vil selvsagt komme det neste året eller to med nærmere gransking og oppdatering av global temperatur, strålingspådriv og klimafølsomhet. Men såvidt jeg kan bedømme her i dag, så har ikke de mer eller mindre rekordvarme årene 2015 og 2016 utfordret det empirisk baserte estimatet for transient klimarespons (TCR) som lå der før rekordene satte inn. En transient klimarespons på 1,3 – 1,4 grader synes altså fortsatt å være i utmerket samsvar med hva vi observerer her på kloden - og da har jeg allerede kalkulert inn et par moderate år etter 2016. 

Heldigvis er dette TCR-estimatet noe lavere enn TCR-middelverdien i de globale klimamodellene som ble kjørt for IPCC5. Det gir oss litt mer tid til å finne de riktige løsningene, enten de nå er teknologiske eller organisatoriske.

CO2-nivået i atmosfæren har økt, men også her er økningen noe mindre enn i skrekkscenariene, selv om utslippene har vært store. Vi skal være glade for hvert år som går der naturen klarer å kompensere for drøyt halvparten av våre utslipp.   

For øvrig når det gjelder tolkningen av den globale temperaturens klatring, hopp og sprett og pauser, så vil jeg si at NOAAs ONI-indeks kan være til god hjelp:

Når det gjelder likevektsklimafølsomheten (ECS), så er det fortsatt veldig tidlig å ha sterke empiriske meninger. Men dersom klodens energiubalanse fortsetter å ligge rundt 0,5 W/m2, så har jeg vondt for å se at ECS skal kunne være noe mer enn 1 grad større enn TCR.  

Konklusjon: 

Jeg har sagt det før, og jeg kan gjenta det i dag: Jeg tror at vi akkurat kommer til å klare togradersmålet i år 2100 – dersom vi fastholder det som et konkret politisk mål utover i dette århundret. Men det vil gi en verden som ser noe annerledes ut, ikke minst i Arktis og noen utsatte lavtliggende kyststrøk. 

Og ellers?

Det har snødd mye på Grønland i høst, her er kurven for overflatemassebalansen der. Så får vi se hva 2017 vil bringe der på andre siden av Norskehavet. 

Sjøisen går inn i romjula med rekordlav utbredelse både i nord og syd. Her er dagens kart for iskonsentrasjonen i Arktis: 

God romjulsdebatt!

Og så får vi håpe at det går greit når uværet "Urd" treffer Sør-Norge andre juledag. Stormen og stormfloen er i hvert fall varslet i god tid før ankomst.