Først får vi rette opp en feil fra forrige gang. Det viste seg nemlig at pga stengningen av de føderale kontorene i USA for noen uker siden, så ble det noe feil i det første estimatet av satellittmålt global temperatur fra UAH. Her er samme plott som i forrige blogg, men nå med riktig verdi for oktober 2013: 

Nedre troposfære var svært varm over Alaska, og meget kald over Karahavet:

Tallene som har kommet hittil, sier at oktober 2013 plasserte seg slik på temperaturtoppen:

• Japan Met Agency: nr 5
• UAH: nr 6
• NASA GISS: nr 8 
• RSS: nr 11

Havet før “Haiyan” kom

Det har vært fæle meldinger og bilder fra Filippinene. Med et slikt stormsenter som jeg viste satellittbilde av i forrige helgs blogg, må det selvsagt ha fulgt en voldsom stormflo. 

Det har vært kommentert at havnivået var veldig høyt ved Filippinene før denne tyfonen kom. Dette er riktig, men det er viktig å understreke at ikke alt skyldes global oppvarming. Stillehavet “skvulper” nemlig (ENSO, PDO, etc), og i den perioden altimetersatellittene har målt havnivå, har det vært en netto skvulping fra øst til vest i Stillehavet. Samtidig som smeltende isbreer og termisk utvidelse av havet selvsagt også har bidratt noe.

Våt grav for GOCE

Den siste baneprognosen fra ESA hadde antydet plask i havet på vei sørover mellom Indonesia og Antarktis. Men - typisk nok for GOCE - så holdt den ut litt lenger, og klarte også å gjøre seg ferdig med Antarktis før den “møtte veggen” og gikk i stykker 80 km oppe i atmosfæren litt sør for Falkland. Her er området hvor restene falt ned:

All verdens skoger

University of Maryland har nylig sluppet et formidabelt kart som viser endringer (hugst og tilvekst) av skog rundt om på hele kloden. For å klare dette har de analysert hele 654178 Landsat-bilder! Den mest synlig endringen her i Norge, er den store skogbrannen som var i Froland på Sørlandet i 2008:

Se hele verdens skoger her:

http://earthenginepartners.appspot.com/google.com/science-2013-global-forest

Litt sol, men ikke mye?

Den ene artikkelen jeg har lest denn uken, er Sloan & Wolfendale: “Cosmic rays, solar activitity and the climate” (ERL, 2012). Siden bloggen min allerede har blitt lang, så får jeg være kort. Følgende sitater sier det meste:

“… the paleontological evidence for a correlation between cosmic rays and the global temperature is weak and confused.”

“It will be noted that since 1960 the CR intensity has only oscillated and not continued on its downward path, whereas the temperature has increased at an accelerated rate”.

“… we made numerous searches for a connection between ionizing events and cloud formation but no connection was found”.

Sloane og Wolfendale finner en 22 års (to vanlige solsykluser = en magnetisk solsyklus) variasjon både i global temperatur og kosmisk stråling, men sier at utslaget i temperatur kommer 2 år før utslaget i kosmisk stråling. De har derfor mer tro på at det er den direkte effekten av sola (f. eks. TSI) man ser i global temperatur.

Konklusjonen deres er at av den global oppvarmingen siden 1955, må bidraget fra sola ha vært mindre enn 14 %.  

Og ja, jeg har registrert at Spencer & Braswell er ute med en artikkel med den megetsigende tittel “The role of ENSO in global ocean temperature changes during 1955-2011 simulated with a 1D climate model”. Men jeg bare sett abstract og Spencers egen blogg foreløpig. Jeg bør nok lese hele den artikkelen før jeg uttaler meg, tror jeg. 

Nordlys og NAO?

Så en veldig morsom artikkel, med mulig konsekvens for vinteren som er i kjømda her hjemme. Artikkelen er Georgieva, Kirov et al. “Solar influences on atmospheric circulation” (Journal of Atmospheric and Solar-Terrestrial Physics, 2012). Og temaet er samspillet mellom solas to magnetfelt-typer, samt vår geomagnetiske aktivitet (nordlys), og den Nord-Atlantiske Oscillasjon (NAO).

Det har lenge vært hevdet at det er en sammenheng mellom solaktivitet og NAO, men den forklaringen som kommer her er mye mer nyansert enn hva jeg har sett tidligere: 

Forfatterne fastslår at NAO synes å avhenge mer av geomagnetisk aktivitet enn av solaktiviteten.

Den geomagnetiske aktiviteten er mest koblet til solas poloide magnetfelt, mens total solar irradians (TSI) og UV-stråling (som begge påvirker Jordas vær/klima) og radiostøyen (F10.7) er mest koblet til solflekkene. 

For å gjøre en lang historie kort: Ingen år er like. Men det finnes tre hovedtyper år, sier Georgieva et al: 

Type1: Mye nordlys, men lite solflekker og lite radiostøy. I disse vintrene er det positiv NAO-indeks (mild vinter i Norge).

Type2: Lite nordlys, men mye solflekker og mye radiostøy. I disse årene blir det negativ NAO-indeks (kald vinter i Norge).   

I tillegg er det mange år som ikke kan klassifiseres hverken som Type1 eller Type2.

Merk at i den solflekksyklusen vi er inne i nå, så er det ingen år av Type2, fordi forfatterne har satt grensen ved solflekktall > 76 og F10.7 > 132. 

(Mitt enkle bilde av dette, er at i vintre av Type1, så bidrar en stor og sterk nordlysoval til å holde Polarvirvelen på plass. Hmmm.) 

Har forfatterne noe empiri å underbygge sin påstand med? Vel, de skulle nok gjerne hatt enda flere år med målinger, men de har nå tross alt 11 år av Type1 og 9 år av Type2. Og når de plotter Northern Annular Mode (som er lufttrykk-profilen som forklarer NAO), så får de følgende imponerende figur: 

Sol-prognosene tilsier en vinter med solflekktall lavt nok til Type1. Så spørs det hvor mye nordlys vi får. Georgieva et al. har satt terskelen for geomagnetisk aktivtet ved aa-indeks > 23,4.   

Men det mest sannsynlige er vel at vinteren 2013 får såpass slapp solaktivitet og geomagnetisk aktivitet at det hverken blir Type1 eller Type2? Og da er vi like langt med å gjette hvordan vinteren blir …

NAO-indeksen ligger forresten meget høyt denne helgen, med flom i Bergen og ekstremværet “Hilde” på gang.

Hva skjer i januar?

Til slutt i dag, en liten prognose fra Scafetta & Willson (2013). Som kjent mener Scafetta at solaktiviteten (målt i TSI) er størst i retning Jupiter. Og at Venus også bidrar.

Vel, den 5. januar kommer sola, Jorda og Jupiter til å stå på en meget rett linje. Og 11. januar kommer Venus til å passere nær denne linjen. Scafetta & Willson tar riktignok noen forbehold på slutten i sin artikkel, men prognosen står der svart på hvitt. Det blir spennende å se. Solaktiviteten har forresten tatt seg kraftig opp de siste ukene. Men vi skriver bare november foreløpig.  

Vi ses neste helg, og utover vinteren. Her skal vi hylle eller kviste sol- og NAO-hypoteser fortløpende!