Ved årets begynnelse hadde vi en tippekonkurranse om global temperatur, her på bloggen. I mitt tips la jeg til grunn en antakelse om at 2017 ville få nøytral ENSO, og jeg tippet så at global temperatur (ved overflaten) i år vil ende mellom femte- og syvendeplass på temperaturtoppen. For satellittmålt global temperatur i nedre troposfære tippet jeg at 2017 ville ende på syvende- eller åttendeplass. De som ønsker å gjenoppfriske egne og andres tips, finner linken her:

http://forskning.no/blogg/terje-wahls-blogg/tips-et-nesten-normalt-2017

Nå er syv måneder med statistikk unnagjort, og den foreløpige konklusjonen er at 2017 ligger an til å bli varmere enn jeg tippet. Så langt er 2017 faktisk oppe på en andreplass hos overflatemålingene og på fjerdeplass i satellittmålingene. Slik ser det f. eks. ut hos NOAA: 

Det har vært mye passatvind de siste månedene, og ENSO-indeksen er nok på vei ned under null nå, etter såvidt å ha snust på +0,5 gjennom forsommeren. For 2017 sett under ett vil nok nøytral ENSO vise seg å være et godt tips, selv om profilen ble noe annerledes enn jeg hadde trodd.  

Når det gjelder sjøisens utstrekning globalt (Arktis + Antarktis), så har den ligget rekordlavt gjennom mesteparten av året. Både Arktis og Antarktis ligger i øyeblikket sånn rundt tredjeplass (nedenfra) og til sammen holder dette fortsatt til rekordlavt nivå globalt sett. 

Å akselerere eller ikke å akselerere - det er spørsmålet

I kommentarene her på bloggen sist uke ble det nevnt at strålingspådrivet fra klimagassene har økt med ca 40 % siden 1990. En av debattantene reiste spørsmålet om hvorfor vi ikke ser en akselerasjon over perioden 1990 - 2016 når det gjelder viktige globale parametre som globalt havnivå og havets varmeinnhold. Begge disse kurvene ser nemlig ut til å utvikle seg som rette linjer i satellitt- og havbøye-alderen. Her er noen kommentarer fra min side:

Rent system-teoretisk så skal et flatt (konstant) pådriv føre til at kurvene etter hvert begynner å flate ut, fordi Naturen setter i gang med å gjenopprette likevekt. Rettlinjet stigning er derfor prinsipielt i samsvar med økende pådriv. 

Men så er altså spørsmålet om økningen i pådriv har vært så sterk, at man burde forventet en kruming oppover (akselerasjon). Da må man gå mer konkret inn på hvilken parameter man diskuterer. 

Varmemengden i havet er den enkleste å diskutere, men havet har vært vanskelig å måle. Vi har flere tiår med brukbare årlige verdier for de øvre 700 meterne, men når det gjelder varmen lenger ned, så er alt før ARGO-alderen nokså diffust. ARGO-systemet er designet slik at det skal gi en statistisk signifikant trend etter 15 år, og det er omtrent der vi er nå, siden ARGO-systemet ble rullet ut etter årtusenskiftet. Det er derfor "by design" litt for tidlig å snakke om akselerasjon i ARGO-dataene. 

https://www.ocean-sci.net/7/783/2011/os-7-783-2011.pdf

På den annen side - stigningen i havets varmemengde - som utgjør den største delen av klodens energiubalanse - sier noe om forholdet mellom transient klimarespons (TCR) og likevektsklimafølsomheten (ECS). Hav-varmetrenden fra ARGO gir et klart hint om at ECS er mindre enn 2 x TCR.      

Når det gjelder global havnivåstigning, så er det litt mer komplisert. Den termiske delen (varmen i havet) er bare en av faktorene her. Man må også se på smelting av isbreer/iskapper og flytting av ferskvann. De store iskappene kan oppføre seg meget ulineært, særlig Vest-Antarktis. 

De nyeste publikasjonene om altimetermåling av globalt havnivå antyder at det kan være en akselerasjon på gang, men det er for tidlig å fastslå dette med noen grad av statistisk signifikans. Hovedårsaken til akselerasjonen skal i så fall være at Grønland beviselig har mistet mer ismasse de siste 15 årene enn på 1990-tallet. Bidraget fra Antarktis til havnivået er fortsatt forsvinnende lite, i samsvar med modellene. Men den dagen Vest-Antarktis virkelig kommer i spill, så kan det gå fort. 

Altså: Så langt gir en rett linje en god beskrivelse både av globalt havnivå i satellittalderen. Jeg tror selv at en akselerasjon snart kommer til å vise seg i havnivåkurven fra satellittene. Og la oss ikke glemme at havnivåstigningen har vært raskere i satellittalderen enn den gjennomsnittlige stigningen på 1900-tallet.   

Og ellers?

De som eier jordobservasjonssatellitter, trenger hjelp fra bakkestasjoner for å "snakke med" satellittene sine, for tre hovedformål: 

• Sjekke satellittens helsetilstand
• Gi nye kommandoer om hva satellitten skal gjøre
• Laste ned målingene som satellitten gjør

Verdens største bakkestasjon for satellitter i polar bane befinner seg på Platåberget overfor Longyearbyen på Svalbard. Slik så det ut da Sentinel-2 passerte der tidligere i år:  

Det er mye fine farger på Svalbard på denne tiden av året. Det kan Sentinel-2 bevitne: 

Det var alt herfra i dag. Og hvis det var noen som tippet 2017 bedre enn meg, så er det lov å skryte i kommentarfeltet ...