I de tider da sola styrte den globale temperaturen ...

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Denne ukens tjenestereise gikk til London, der Inmarsat var vertskap for en OECD-konferanse om satellittenes rolle innen fiskerioppsyn og anti-pirat-operasjoner. Moro å være nordmann der. Og på flyet hjem på fredagskvelden leste jeg en veldig interessant artikkel om sola:

P. Stauning: ”Solar activity – climate relations: A different approach” (Journal of Atmospheric and Solar-Terrestrial Physics).

 

En uvanlig vinter: Ingen is i fjordene nord på Svalbard 22 mars. (Nord er opp til venstre) (Foto: NASA MODIS)
En uvanlig vinter: Ingen is i fjordene nord på Svalbard 22 mars. (Nord er opp til venstre) (Foto: NASA MODIS)

 

Sol, bare sol

Stauning jobber ved det danske meteorologiske institutt. Men det som kjennetegner denne artikkelen, er at alt som heter vær, havsykluser, El Niñoer, La Niñaer, vulkaner, aerosoler og CO2 er fraværende. Det eneste han ser på, er sammenhengen mellom solflekktallet, solsyklusens lengde, og global temperatur (Hadley) siden 1850.

Dette er både artikkelens svakhet og, i noen grad, dens store styrke. Hadde Stauning korrigert global temperatur for de godt kjente ENSO-episodene og vulkanutslippene, så ville han trolig ha stått igjen med en enda tydeligere sol-signatur i sine data. Men i det lange løp, så skal både ENSOer og vulkaner jevnes ut. Og det ville vel uansett ha blitt krangel om korreksjonene …?

 

Så hva konkluderer Stauning?

Han finner for årene 1850 – 1985 en krystallklar korrelasjon mellom global temperatur og det midlere solflekktallet for syklusen.

Korrelasjonen er sterkest når temperaturen forskyves 3 år, hvilket synes rimelig pga tregheten i klimasystemet.

Det følger fra Staunings artikkel at det (selvsagt) var sola som dro kloden vår ut av den lille istiden.

Etter 1985 skulle solflekktallet ha dratt global temperatur nedover, mens det motsatte har skjedd: Global temperatur dro til himmels da sola vendte nedover. Det er ”noe annet” som har overtatt kontrollen over global temperatur.

Stauning sier ikke noe om hva dette ”noe” kan være. Det enkleste svaret er selvsagt at det i hovedsak er menneskers verk.

Staunings resultater stemmer bra med artikkelen fra Skeie, Berntsen, Myhre et al. som jeg omtalte 25. februar i år, der man viste at det antropogene klimapådrivet først ”tok av” etter 1970.

 

Forsterkningseffekter?

Etter en nærmere analyse av de globale temperaturvariasjonene innenfor den enkelte solsyklus, konkluderer Stauning at verken UV, røntgen, eller solvind og galaktisk kosmisk stråling kan ha noen vesentlig betydning for endringer i global temperatur. Variasjonen i totalt utstrålt energi (TSI) tillegges den største æren, men det utelukkes ikke at faktorer som UV, røntgen eller kosmisk stråling gir et lite ekstrabidrag på toppen av hovedbidraget fra TSI. Muligheten for en viss forsterkning av solas rolle er der altså. Men dette er ingen revolusjon i synet på solas bidrag til klimaet.

 

Se for øvrig NASAs interessante melding om hvordan solstormen nylig dumpet store energimengder i Jordas øvre atmosfære:

science.nasa.gov/science-news/science-at-nasa/2012/22mar_saber/

 

Sola dumpet ekstra mye energi inn i jordatmosfæren under solstormen tidligere denne måneden. Største oppvarmings-episoden i øvre atmosfære på syv år, iflg NASA. (Foto: NASA SABER/TIMED)
Sola dumpet ekstra mye energi inn i jordatmosfæren under solstormen tidligere denne måneden. Største oppvarmings-episoden i øvre atmosfære på syv år, iflg NASA. (Foto: NASA SABER/TIMED)

 

Korrelasjon og kausalitet

 

For hele perioden 1850 – 1985 er korrelasjonen mellom solflekker og global temperatur 0,77, i følge Staunings artikkel.

Korrelasjonen er særdeles god (0,97) når Stauning også unntar de noe ”ugreie” solsyklusene 16 – 19 (da sola akselererte kraftig). Men da begynner samtidig antall solsykluser å bli lite, rent statistisk.

Her drøfter Stauning også et annet problem: Temperaturnedgangen etter andre verdenskrig startet nemlig mange år FØR solflekktallet falt – hvilket ikke låter særlig kausalt! Stauning er temmelig kritisk mot en del andre solforskere fordi de, i noen grad, har feid dette under teppet i tidligere publikasjoner.

Heller ikke her leter Stauning etter en ”jordisk” forklaring (AMO, PDO, vulkaner, osv.). Han setter heller fram en hypotese om at når solaktiviteten øker kraftig (som den gjorde i perioden mellom verdenskrigene), så blir det vanskeligere for energien fra solas indre å trenge ut til overflaten (sola blir ”tykkere”, i flere betydninger av ordet). Dermed kommer TSI og solflekktall noe ut av fase. Dette siste er det umulig å sjekke for solsyklusene 16 – 19, fordi TSI-målinger bare kan gjøres fra satellitter.

Spørsmålet om hvorvidt solas diameter er faktisk konstant eller varierer i takt med solaktiviteten, er for øvrig et gammelt tema. Det har vært notorisk vanskelig å måle diameteren med den ønskete nøyaktighet for slike teorier. Den lille fransk-belgiske satelliten Picard ble sendt opp i 2010 for å gjøre slike målinger, men den har hatt noen tekniske problemer. Det blir spennende å se hva Picard kan bidra med under dette solmaksimumet.

smsc.cnes.fr/PICARD/

 

Regn ut solas betydning selv!

Her er Staunings enkle formel for solvariasjonens betydning for global temperatur midlet (3 år forsinket) i en solflekksyklus:

∆T = 0,009 * S

hvor S er midlere solflekktall for den aktuelle solsyklusen.

  • Største S som er registrert var ca 90 (syklus nr 19).
  • Under Maunder Minimum var trolig S mellom 0 og 10.
  • Syklus 22 hadde S = 77.
  • Syklus 23 hadde S = 56.
  • Og nåværende solsyklus nr 24 kommer vel til å få en S-verdi mellom 20 og 30 ?

Så det er ingen tvil om at sola bremser betydelig i denne solsyklusen.

Jeg tolker ellers Staunings artikkel som at klimamodellene i IPCC4 undervurderte solas rolle noe, men at selv ikke den kraftige nedbremsingen på sola nå synes å være i stand til å forhindre ytterligere økning i global temperatur. 

 

Vestlandet i klarvær, sett fra Envisat 23. mars. (Foto: (ESA MERIS))
Vestlandet i klarvær, sett fra Envisat 23. mars. (Foto: (ESA MERIS))

 

El Niño på gang?

Tegnene blir stadig tydeligere – i hvert fall i de numeriske prognosemodellene for Stillehavet: ENSO-indeksen kommer til å havne i positivt leie i løpet av forsommeren, og den synes ikke å stoppe før den har passert +0,5 som er grensen til El Niño. Det er fortsatt litt for tidlig å fastslå at den vil holde seg over +0,5 i hele fem påfølgende måneder, hvilket er kravet for en ”ekte El Niño episode”. Men uansett vil en positiv ENSO sette sine tydelige spor på den globale temperaturutviklingen gjennom resten av året, og langt inn i 2013.

 

Det er en El Ninjo i kjømda i Stillehavet, i følge prognosen som NOAA sendte ut 22. mars. (Skala: 0,5 grader pr strek på y-aksen) (Foto: (NOAA CFS versjon 2))
Det er en El Ninjo i kjømda i Stillehavet, i følge prognosen som NOAA sendte ut 22. mars. (Skala: 0,5 grader pr strek på y-aksen) (Foto: (NOAA CFS versjon 2))

 

For å følge terminologien fra skøytebanen, så har jeg lagt opp følgende skjema for global temperatur framover:

Mars:
2012 utklasser 2008 og 2011 denne måneden. Omtrent samme rundetid som 2009, men 2009 har fortsatt et forsprang.

April–mai-juni:
2009 hadde noen svake rundetider her. 2012 henter gradvis inn forspranget som 2009 har hatt siden året startet.

Juli:
Den løpende 3-års middelverdien (tykk strek) i UAH-kurven for global temperatur i nedre troposfære på Climate4you setter ny varmerekord!

Høsten:
2012 henter igjen 2006, 2002 og 2003, og stormer i mål ved årets slutt som tidenes fjerde varmeste år, tett bak rekord-trioen 1998, 2005 og 2010.

Og hvis det er El Niño når 2013 starter, så blir 2013 det varmeste året som er målt hittil. Enten man ser på satellittene, værballongene eller bakkemålingene.

 

Dagens tips: Den tykke kurven her (løpende middelverdi over 37 mnd) er tilbake på rekordhøyt nivå allerede i juli i år. Noen som vedder imot? (Foto: (Data: UAH. Grafikk: Climate4you))
Dagens tips: Den tykke kurven her (løpende middelverdi over 37 mnd) er tilbake på rekordhøyt nivå allerede i juli i år. Noen som vedder imot? (Foto: (Data: UAH. Grafikk: Climate4you))

 

 

Envisat meldte at våren definitivt var kommet til traktene rundt Mjøsa 23. mars. Fortsatt noe is på Storsjøen, Hurdalssjøen og Sperillen. (Foto: ESA MERIS)
Envisat meldte at våren definitivt var kommet til traktene rundt Mjøsa 23. mars. Fortsatt noe is på Storsjøen, Hurdalssjøen og Sperillen. (Foto: ESA MERIS)

 

 

NASA meldte om grønn is utenfor Prinsesse Astrids Kyst i Dronning Maud Land 27. februar. Feltmålinger har visstnok bekreftet mye alger under og rundt isflakene. (Foto: NASA MODIS)
NASA meldte om grønn is utenfor Prinsesse Astrids Kyst i Dronning Maud Land 27. februar. Feltmålinger har visstnok bekreftet mye alger under og rundt isflakene. (Foto: NASA MODIS)

Powered by Labrador CMS