I reanalysens tidsalder

Vi hadde et meget interessant møte med det europeiske værsenteret ECMWF denne uken. De har fått ansvaret både for atmosfære- og klimadelen av det europeiske jordobservasjonsprogrammmet Copernicus, som startet i 2014. Så Norsk Romsenter organiserte et møte i Oslo der ECMWF presenterte planene for den nye felleseuropeiske klimatjenesten, og norske aktører innen jordobservasjon, klima og forskning fikk anledning til å presentere seg for ECMWF. 

En av oppgavene som nå vil bli gjort rutinemessig ved ECMWF i Copernicus-regi, er reanalyse av klima - og da spesielt av global temperatur. Og dommen over året som gikk er klar: 2015 ble det varmeste året som meteorologene har registrert så langt: 

2015 ble det varmeste året hittil, også i følge den meteorologiske reanalysen fra ECMWF. Mørke streker i figuren angir desember måned hvert år. (Bilde: ECMWF/Copernicus Climate Change Service)
2015 ble det varmeste året hittil, også i følge den meteorologiske reanalysen fra ECMWF. Mørke streker i figuren angir desember måned hvert år. (Bilde: ECMWF/Copernicus Climate Change Service)

Denne reanalysen av målinger fra meteorologiske stasjoner, værballonger og satellitter er gjort med modellen ERA-Interim. Grovt sett så er dette den globale værmodellen ved ECMWF anno 2006, med en gridstørrelse på ca. 80 km og 60 lag i atmosfæren, opp til en høyde (trykk) på 10 Pa. Men mer er i kjømda: I løpet av 2016 vil nemlig ECMWF fase den nye globale modellen ERA5 inn i reanalyse-rollen. Denne har en gridstørrelse på ca. 30 km, har hele 137 lag, og går helt opp til en høyde (trykk) på 1 Pa. ERA5 kan dessuten håndtere flere typer satellittdata enn sin forgjenger.

Ved neste årsskifte vil vi derfor få en ny rangering av de varmeste årene (i tillegg til at 2016 også vil melde sin ankomst som en kandidat til det varmeste året). 

I første omgang er det årene siden 1979 (da de operative værsatellitene kom) som vil bli gjenstand for reanalyse. Årene før 1979 vil for alltid ha større usikkerhet når det gjelder global temperatur, fordi man ikke har presis oversikt over hvor iskanten var i Arktis og Antarktis. Og spørsmålet om det er åpent vann eller sjøis på et sted, har selvsagt svært stor betydning når man i etterkant prøver å estimere lufttemperaturen i 2 meters høyde.

Men uansett - vi lever nå i den klart varmeste perioden etter den lille istiden, så vi får bare akseptere at vi aldri vil finne ut eksakt hvor mye varmere det er nå enn på 1930-tallet - globalt sett. 

Sjøisen

Mens vi snakker om sjøisen før og nå, så kan vi jo ta et lite blikk på dagens situasjon i Arktis. I disse dager er det nemlig gode forhold for rekefiske langt nord om Svalbard. Her er isdrift-varselet fra den norske istjenesten (MET) ved slutten av uken som gikk: 

Det er mye åpent vann nord for Svalbard nå. (Bilde: MET).
Det er mye åpent vann nord for Svalbard nå. (Bilde: MET).

Finnmark sett med radar

Vi holder oss i Nord-Norge, og tar en titt på et bilde som radarsatellitten Sentinel-1A tok over Varangerhalvøya for et par dager siden. Og så kan jo leserne prøve å forklare de nyansene i gråtone (radar-refleksjon) som vi ser her: 

Radarbildet som ble tatt da satellitten Sentinel-1A passerte over Øst-Finnmark på morgenkvisten 27. januar. (Bilde: Copernicus Sentinel data 2016/ ESA).
Radarbildet som ble tatt da satellitten Sentinel-1A passerte over Øst-Finnmark på morgenkvisten 27. januar. (Bilde: Copernicus Sentinel data 2016/ ESA).

Nordlys sett fra satellitt

Og mens vi først befinner oss i nordlys-sonen: ESAs astronomisatellitt Integral observerer vanligvis røntgenstråling fra sorte hull og denslags eksotiske fenomener langt, langt ute. Men her en dag så fikk dette gamle romteleskopet tilfeldigvis Jorda i sikte - og akkurat den dagen var det nordlys, også sett i røntgen-delen av spekteret: 

Røntgen-signaturen av nordlyset, sett fra ESAs romteleskop Integral. (Bilde: ESA/Integral / E. Churazov (IKI/MPA) / M. Turler (ISDC Univ Geneva)).
Røntgen-signaturen av nordlyset, sett fra ESAs romteleskop Integral. (Bilde: ESA/Integral / E. Churazov (IKI/MPA) / M. Turler (ISDC Univ Geneva)).

Kosmisk stråling

De fleste har vel fått med seg at det siste solflekk-maksimumet var det svakeste på hundre år. Og dermed har mengden kosmisk stråling som treffer Jorda, vært betydelig større enn under de foregående solsyklusene:

Kosmisk stråling i perioden 1980-2015, målt ved nøytron-monitoren i Oulu, Finland. (Bilde: Univ Oulu)
Kosmisk stråling i perioden 1980-2015, målt ved nøytron-monitoren i Oulu, Finland. (Bilde: Univ Oulu)

Svak sol og mye kosmisk stråling - det skulle i følge den såkalte Svensmark-teorien tilsi en nedkjøling av kloden vår. Men det ser altså ut til at det er det motsatte som skjer: Kloden blir bare varmere og varmere, tross svakere sol.  

Menneskers verk

Til slutt et bilde fra sydligere breddegrader. Det snakkes i blant om at kloden nå har gått inn i en ny geologisk tidsalder - antropocene. Vel, at menneskene setter spor etter seg på kloden, det er satellittene sannhetsvitner for. Her er et bilde som Sentinel-2A tok på sydspissen av Bahrain i høst: 

Noen som ser noe "unaturlig" i dette bildet som satellitten Sentinel-2A tok over Bahrain i september? (Bilde: Copernicus Sentinel data 2015 / ESA).
Noen som ser noe "unaturlig" i dette bildet som satellitten Sentinel-2A tok over Bahrain i september? (Bilde: Copernicus Sentinel data 2015 / ESA).

 

Og ellers?

De første satellitt-resultatene for global temperatur i januar 2016 vil komme i løpet av uken. Vi tar dem her i debattfeltet. 

God helg.