Uff, det er fæle dager for mange rundt om i landet som har mistet sine kjære. Vi på Romsenteret var ikke direkte i skuddlinjen. Men det departementet vi rapporterer til, og hvor vi jevnlig er på møter,  har/hadde kontorer i en av de bygningene som ble mest skadet i Regjeringskvartalet.

Så i kveld er det kanskje naturlig å skrive litt om romfartens svært så militære opprinnelse:

Rügen og Peenemünde

Været var nemlig for dårlig til å male huset sist uke, så det ble en improvisert ferie-biltur ned gjennom Sverige og Danmark, og videre inn langs den nord-tyske Østersjøkysten. Saga-skriverne og historikerne har jo aldri blitt helt enige om hvor slaget ved Svolder egentlig fant sted, så det var gyldig grunn til å ta noen dager på Rügen. Og enda lengre øst ligger altså Peenemünde - stedet der de første romrakettene (V-2) ble utviklet og prøveskutt.

V-2

Den teknologiske utviklingstakten var enorm under andre verdenskrig. V-2 programmet kom i gang for alvor i 1939. Etter utallige prøveskytinger og finjustering av gyroer ble det i 1943 gitt klarsignal for å starte serieproduksjon, med omfattende bruk av slavearbeidere fra en av nazistenes mange konsentrasjonsleire. Man rakk å produsere mer enn fem tusen V-2 raketter innen kapitulasjonen i 1945. Tusenvis av slavearbeidere døde under produksjonen og monteringen av rakettene.

Mer enn tre tusen V-2 raketter ble skutt mot de allierte i løpet av krigens siste halvannet år, de fleste mot mål i Belgia og England. Ladningen var på 1 tonn sprengstoff, og V-2 var i praksis umulig å stoppe med luftvern siden den gikk så fort. 

Ved våpenbruk mot London, nådde V-2 et høyeste punkt i banen på ca 88 km. Ved testoppskytninger omtrent rett opp, nådde man høyder på opp mot 200 km, og V-2 var dermed den første romraketten. Grensen til verdensrommet settes gjerne ved 100 km høyde.

Over dammen

Det foregikk en regelrett ”headhunting” av tyske rakettingeniører fra Peenemünde i de dagene da Nazi-Tyskland kapitulerte i 1945. Både det amerikanske, britiske, franske og sovjetiske rakett- og romprogrammet etter krigen baserte seg på tegninger og teknikker fra V-2. Men de fleste ingeniørene og gjenværende V-2 rakettene havnet i USA.

Atomvåpen, romferder – og litt jordobservasjon

Det første tiåret etter krigen var det i all hovedsak store ballistiske missiler for den kalde krigen som var målsettingen – i den direkte tradisjonen fra V-2. Men det første bevarte bildet av Jorda tatt fra verdensrommet ble, så vidt jeg vet, tatt med en amerikansk V-2 utskytning fra White Sands i oktober 1946. Jeg er ikke kjent med at tyskerne selv prøvde slik jordobservasjon fra V-2 i løpet av krigen. Derimot var Wernher von Braun og hans kolleger ved Peenemünde (og senere ved Huntsville i Alabama) svært opptatt av tanken om ferder videre utover i rommet. Og, som de fleste vet, det går en direkte linje herfra til NASAs store Saturn-5 rakett og Apollo-landingen på Månen i 1969.

Globl oppvarming på tomgang?

Etter å ha tilbakelagt 290 mil med solide CO2-utslipp fra min 4WD bensinslurpende Subaru Forester, måtte jeg selvsagt sjekke hva global temperatur hadde gjort i mellomtiden. Og det er ingen tvil om at juli blir temmelig varm i troposfæren, selv om det neppe bare er min skyld. Det slippes forresten ut flere vitenskapelige artikler i disse dager om hvorfor global temperatur ikke har økt i takt med CO2-utslippene det siste tiåret. Siste nytt er at Susan Solomon et. al. har en artikkel i Science 21 juli om aerosoler i stratosfæren.

Både satellitter og bakkebaserte lasere synes å ha observert et økende nivå av svovelbaserte aerosoler i stratosfæren det siste tiåret. Den nedkjølende effekten av dette er beregnet til -0.1 W/m2 , mens oppvarmingsbidraget fra CO2 i samme periode er beregnet til 0,28 W/m2. Når man tar med i betraktning at sola (og eventuell tilhørende kosmisk stråling a la Svensmark) også bidro negativt i samme periode, samt at Kina og India har bidratt til økte mengder SO2 nede i troposfæren, så bør ingen være overrasket over at oppvarmingen globalt har gått trått siden årtusenskiftet.

Vel, i løpet av en ukes bilferie er det uansett skysystemenes utvikling og vandring som dominerer Jordas strålingsbalanse. Roy Spencer i Huntsville har nettopp publisert en ny fagfelle-vurdert artikkel hvor han påpeker hvor metodisk vanskelig det er å beregne feedback’en i klimasystemet, over kortere perioder, for pådrag fra CO2. Akkurat der tror jeg hans argument har mye for seg. Det er mye vi fortsatt ikke vet om det komplekse klimasystemet. Men ett av hovedbudskapene fra IPCC4 var at den største ukjente (i 2007) var mengden av aerosoler og deres rolle. Dette begynner man å få litt mer innsikt i nå, takket være bakkebaserte lidarer og CALIPSO-satellitten. Det lover godt foran IPCC5, selv om NASAs klima-satellitter OCO og Glory ramlet ned under oppskytning, 65 år etter at oppskytning av V-2 var nesten ”hyllevare”. Verden går ikke alltid så raskt framover som man tror.

Bærbusker og sånt

En siste, meget jordnær, ting: De første 10 årene jeg bodde her på Fetsund, ble alltid ripsen i hagen spist opp av trost før jeg rakk å plukke den selv. Men de senere årene har det ikke vært en trost å se, og ripsen får henge i fred inntil jeg selv velger å høste den. Noen av leserne som har opplevd det samme, eller som har en naturvitenskapelig forklaring?