Nå begynner de første tallene for desember, og året som helhet, å komme inn. Her er en subjektiv gjennomgang av tallene, hvor jeg også vil nevne noen publikasjoner som virkelig lærte meg noe nytt i året som gikk.

Sjøis

Det er vanskelig å komme utenom sjøisen i Arktis når 2012 skal oppsummeres. Rekorden for sommerisens minimumsutstrekning ble knust, og det gikk også hardt utover sjøisens volum dette året.

Også senhøstes er den negative trenden for isdekket tydelig, og desember 2012 ble den nest laveste desember hittil. Det er grunn til å tro at såpass mye åpent vann i Karahavet og Barentshavet utover høsten har noe påvirkning på været på den nordlige halvkule.

Flere forskere har kommentert at det de senere årene har vært økt avrenning fra elvene, og mer nedbør, i Arktis. Dette har ledet til en betydelig økning i tilstrømmingen av ferskvann, uten at man i følge Norsk Polarinstitutt foreløpig har sett noen tilsvarende økning i ferskvannsfluksen ut fra Arktis. Det lagrer seg altså opp ferskvann i Polhavet.

En (eventuell) utstrømming av ferskvann vil primært måtte komme gjennom Fram-stredet. Men når vil det skje, og hvordan vil det oppleves på Island, Svalbard eller i landene rundt Nordsjøen? Vi har noen spennende år foran oss.  

Globalt sett var det nokså lite sjøis i 2012, men noe rekordår var det ikke. Sjøisens utstrekning i Antarktis lå nemlig noe over sitt gjennomsnitt gjennom hele året.

Grønland

2012 ble et nytt rekordår også for is-smelting på Grønland. Det ble meldt i sann tid i juli at satellittbildene viste snøsmelting i overflaten over så å si hele Grønland. Smeltevannet tok dessuten brua i Søndre Strømfjord (og gjorde at montering av en ny satellittantenne der måtte utsettes). Analyser gjort i etterkant av data fra tyngdefelt-satellittene GRACE synes å bekrefte det man ventet: Grønlandsisen mistet enda mer masse i 2012 enn året før.

Havnivå

Når det gjelder global havnivåstigning, så brakte året som gikk betydelig øket innsikt. Havnivåvariasjoner over forskjellige tidsperioder ble drøftet i en rekke artikler.

Mens man tidligere har fokusert veldig på sammenhengen mellom havnivå og havets varmeinnhold, så brakte forskere i 2012 inn regnvær som en nyttig ny parameter. For meg var artikkelen ”The 2011 La Niña: So strong, the oceans fell” (Boening et al., GRL okt 2012) en av årets viktigste. Kombinasjonen av altimetersatellitter og tyngdefeltsatellitter brakte der kvantitativ innsikt i hvordan store vannmasser flytter seg mellom hav og land i løpet av store ENSO-episoder som den man opplevde i 2011. Og globalt havnivå kom sterkt tilbake i 2012.

Også månens knutevandring på 18,6 år påvirker tidevann og dermed havnivå. Artikkelen ”The Effect of the 18.6 Year Lunar Nodal Cycle on Regional Sea-Level Rise Estimates” (Baart et al, Journal of Coastal Research, mars 2012) så nærmere på akkurat dette. Mitt inntrykk er at månen nå er sjekket trygt ut når det gjelder den globale havnivå-trenden. Og satellittmålingene av havnivå, som startet tidlig på 1990-tallet, har allerede dekket en hel periode for knutevandringen.

Men det kan finnes enda mer langperiodisk skvulping i verdenshavene som satellittene ikke har dekket enda. Artikkelen ”Is there a 60 year oscillation in global mean sea level?” (Chambers et al, GRL sept 2012) så nærmere på dette. Og selv om det er knapt med tidevannsmålere globalt sett når man går 60 år og enda lengre bakover i tid, så mente forfatterne å se spor av en 60 års syklus i mange havområder. Hvordan dette slår ut på globalt havnivå er fortsatt uavklart – man trenger flere år med målinger for å få full klarhet i dette. 

Ellers har det gjennom hele 2012 pågått en vitenskapelig ”kamp” om hva slags havnivåstigning som skal varsles fram mot år 2100: En nokså moderat havnivåstigning basert på dagens beste dynamiske modeller, eller en kraftig akselererende havnivåstigning basert på semi-empiriske modeller? Begge leire publiserte interessante artikler i året som gikk. Et ENSO-nøytralt 2013 ville vært særdeles interessant i så måte, for å kunne finmyse på trenden.

Her hjemme falt en viktig brikke på plass da Kartverket i 2012 la fram sin vurdering av landheving og havnivåstigning. Kartverkets geodesi-forskere og ingeniører har møysommelig hentet inn GPS-målinger av hvor raskt ulike deler av landet hever seg, og hvordan havnivået har utviklet seg ved alle landets tidevannsmålere. Tyngdefeltet har Kartverket også godt grep om, blant annet med egne analyser av ESAs tyngdefeltsatellitt GOCE. 

http://sehavniva.no

Norge er godt skodd nå til å vurdere de havnivåmessige konsekvensene av en global oppvarming. Det som gjenstår nå – og som er hele fagfeltets utfordring – er å lage sikre prognoser for hvor mye is som faktisk vil smelte på land i henholdsvis Arktis og Antarktis gjennom dette århundret.

Nedre troposfære

UAH var i går først ute med desember-temperaturen. Globalt desember-temperatur-avvik i 2012 var +0,20 grader. Og dermed endte hele året 2012 opp som det niende varmeste året på den statistikken, to hundredels grad bak 2006 og tre hundredeler foran 2011. Og målenøyaktigheten? Tja …

Noen husker sikkert at jeg for et år siden (og utover våren) tippet 2012 et godt stykke høyere opp på UAH-statistikken. Sanntidsdataene derfra tydet nemlig på det. Men, som noen av dere har lest i høst, instrument-problemer på Aqua-satellitten hadde altså over noe tid dratt temperatur-verdiene oppover. Og da Spencer & Christy ved UAH korrigerte problemet, ble altså global UAH-temperatur nedjustert noe.

Vi får komme tilbake til de andre temperaturseriene for 2012 i en senere blogg, men de vil neppe avvike mye fra niendeplassen. Så vi konkluderer at 2012 fikk plass blant Topp 10, om enn knepent. 

Snø

Selv om global temperatur har ligget flatt det siste tiåret, så har utviklingen i snødekket på den nordlige halvkule i mai og juni vært bemerkelsesverdig. I 2012 var det rekordlite snø på bakken målt fra satellitt i juni måned:

Men trenden er ikke den samme for når snøen legger seg om høsten:

Været på første nyttårsdag

Vinterkulda befant seg slett ikke i Norge eller på Nordpolen ved dette årsskiftet. Derimot i Mongolia/Mandsjuria, Thule og i det kanadiske Arktis:  

Og slik så det ut i områdene rundt Oslo etter at snøen i Østfold og deler av Akershus rant bort på nyttårsaften: 

Det får holde i denne omgang. Jeg tar bakkemålingene, sola, strålingsbalansen og stratosfæren i en senere blogg. Samt mer om den berømte IPCC4-prognosen på 0,2 grader pr tiår, og nedkjølingsprognosene fra våre hjemlige klimaskeptikere.

Og nå er det snart slutt på juleferien her. Men før det: God helg til leserne.