Juleinnspurten er i gang: Med gjennomgang av de forskjellige norske 2011-prosjektene som Romsenteret har støttet. Intens evaluering av innkomne søknader for 2012. Oppstart av prosessen fram mot hva Norge skal mene på ESAs store ministerkonferanse neste høst. Og radiointervjuer med NRK. Men innimellom foregår det ekte romvirksomhet, også.

Med rakett mot nordlyset

Først – gratulasjoner til Universitetet i Oslo og rakett-folkene fra Andøya Rakettskytefelt. Sist helg lyktes de med å ”spidde nordlyset” med en sonderakett skutt fra Ny-Ålesund på Svalbard, full av måleinstrumenter.

I motsetning til det vanlige nordlyset om natten, som dannes i et komplisert samspill med magnetiske omkoblinger i halen bak Jorda (sett fra sola), så var det dagnordlyset som her ble utforsket. Altså partikler som stuper rett inn fra sola. Fenomener som kan lage mye trøbbel for navigasjon og trådløs kommunikasjon. Interessen har vært stor fra utlandet for disse målingene, for samme naturfenomenet forekommer rundt på hele polkalotten i løpet av døgnet. Men Svalbard er det ideelle stedet å gjøre de vitenskapelige målingene fra, spesielt når man skal kombinere observasjonene med målinger fra bakken.

Rakett-teamet satt dagevis i full beredskap på Svalbard, i vente på den riktige kombinasjonen av solvind og (u)vær. Uønsket vind fra stormen ”Berit” bidro til utsettelse. Men så, mot slutten av kampanjeperioden, klaffet det endelig. Og raketten traff der den skulle på morgenkvisten 3. desember. Så får vi se hva nytt data-analysen og publikasjonene vil bringe etter hvert.

Både Norges forskningsråd og Norsk Romsenter bidrar til slike rakett-kampanjer. Grovt sett er arbeidsdelingen at Forskningsrådet støtter det vitenskapelige arbeidet, mens Romsenteret prøver å skrape sammen penger til å bygge og skyte opp raketten. Og jammen gikk det bra denne gangen, også.

Luft og is

Så over til litt lavere luftlag. Målingene for november måned begynner å komme inn.
Global troposfære-temperatur hadde definitivt ingen ”højdare” denne måneden (nr 21 av 33 i følge satellittanalysen fra RSS). Også havoverflatetemperaturen er preget av at en ny La Nina er i gang.

Is-volumet i Arktis er fortsatt meget lavt, i likhet med situasjonen i fjor.

Men i bakgrunnen putrer og koker det …

Denne uken kom den en artikkel med noe av det samme perspektivet som jeg har prøvd å få fram her på bloggen. Nemlig:
Hvor ville den globale temperaturen ha vært i dag dersom naturen var ”flat”, dvs dersom solas intensitet hadde vært konstant, vulkaner ikke fantes og det ikke var El Ninjoer eller La Ninaer?

I dette tilfellet er det Foster & Rahmstorf som er på ferde i Environmental Research Letters. Jeg har gitt Rahmstorf en del pepper tidligere her på bloggen for å varsle urealistisk rask nedsmelting av Grønland, men akkurat denne artikkelen syns jeg er veldig interessant.

Forfatterne har, etter beste evne, forsøkt å estimere effektene av vulkan-støv, ENSO og solflekksyklus (TSI) på de fem ”klassiske” måleseriene av global temperatur fra Hadley, NASA GISS, NOAA NCDC, RSS og UAH siden satellittmålingene startet i 1979. For eksempel er det velkjent at utslaget av en El Ninjo eller La Nina er noe større på satellittmålingene i nedre troposfære enn i temperaturmålinger gjort ved bakkenivå. Osv.

Og resultatet? Jo, det ser ut til at bakom de kortvarige naturlige variasjonene, så tikker det jevnt og trutt en global oppvarming. Og de fem nokså viltre måleseriene legger seg ganske pent langs en temmelig så rett kurve. Stigningstallet er ca 0,17 grader pr tiår ved bakken, og 0,15 grader pr tiår i troposfæren.

I den ”justerte” kurven er det 2009 og 2010 som framstår som de varmeste årene. 1998 ”jukset” som kjent med en veldig sterk El Ninjo, og hadde mer sol, også.

Så varmere blir det, om ikke så brått i disse dager. Merk for øvrig ordbruken i artikkelen – det snakkes om ”global warming”, ikke bare menneskeskapte effekter. Her utelukkes altså ikke eventuelle langperiodiske effekter som verdenshavene kan være involvert i. Men forfatternes oppfatning er at den identifiserte bakenforliggende oppvarmingen 1979-2010 i overveiende grad skyldes utslippene våre. Dette støttes forresten av en annen fersk artikkel fra Huber & Knutti i Nature Geoscience.

Les Foster & Rahmstorf-artikkelen, og døm selv:

iopscience.iop.org/1748-9326/6/4/044022/pdf/1748-9326_6_4_044022.pdf

Trær i Tibet

Hvilket leder oss til dagens lengste datasett. En analyse av treringer i Tibet gjennom noen tusen år er nylig publisert av kinesiske forskere. Også der oppe på høysletten ser de klare tegn av den lille istiden / Maunder Minimum i dataene. Forsåvidt ikke noe rart at sola betyr mer enn havet i det indre av Tibet.

De har brukt en tilsvarende analyse-teknikk som Humlum, Solheim og Stordahl for å finne dominerende svingeperioder, og til å lage prognoser framover. Det ser ut til at de spår et par kaldere tiår framover på de kanter, før et nytt oppsving mot år 2100. Virkning fra menneskeskapte drivhusgasser kommer i tillegg.

Ny nedtur på sola?

Tibet eller ikke, mye taler fortsatt for at også den neste solsyklusen kommer til å bli like svak, eller svakere, enn den vi opplever nå. Lockwood et al har nylig kommet med en ny publikasjon som peker i den retning. En enda svakere solsyklus vil kunne holde igjen virkningen av våre CO2-synder enda noen år.

Rent teoretisk kan man si at dette bare er å utsette CO2-problemet. Men for de som var i Durban, er nok dette godt å høre. Og rent praktisk kan noen tiårs utsettelse bety mye når det gjelder teknologiutvikling. Ingen grunn til panikk - dette fikser vi!

Konklusjon?

Eeeegentlig pågår den menneskeskapte globale oppvarmingen for fullt. Kloden merker det bare ikke på gradestokken sin i år. Hmmmm.

Hva jeg ønsker meg til jul?

• En enda svakere solsyklus!