Der kom skattekortet for 2011. Et sikkert tegn på at det går mot jul, nyttår og selvangivelse. Og mot oppsummering av ett års offentlig dialog med meg selv (og noen lesere) her på forskning.no om hvorvidt satellittmålingene i 2010 har styrket eller svekket konklusjonene fra FNs klimapanel IPCC4. I dag presenterer jeg bare noen av de nyeste artiklene og målingene. Analysen får komme i juleferien – eller som det heter i min bransje – ”romjulen”.

Rekordvarm november ved bakken

Som nevnt sist helg, meldte NASA GISS nylig at årets november ble den varmeste de noen gang har registrert ved bakkenivå. Fra NOAA meldes det at der ble årets november den nest varmeste. Det er særlig i Arktis at november (og desember?) har gjort det stort. Hudson Bay og havet mellom Canada og Grønland har ligget isfritt uvanlig lenge, og har sluppet mye varme opp i den arktiske atmosfæren. Hvilket kanskje har bidratt til kaldt vær her hos oss i Nord-Europa? Her ligger det nok mye godt forskningsmateriale framover, både i klima- og værvarslingssammenheng.

Lite is i Arktis

Is-arealet i Arktis lå nær minimumsnivået gjennom hele november måned. Konklusjonen synes å være at det ble tidenes nest laveste november-is-areal i nord, målt fra satellitt. Polar Science Center ved Univ of Washington mener fortsatt at årets is-volum i Arktis er det laveste hittil i satellittenes æra. ESAs CryoSat leverer nå radar høydedata rutinemessig til is-forskere rundt om i verden, men det har ikke kommet ut noen publikasjoner med is-volum-beregninger basert på CryoSat foreløpig. Vi må nok summere opp 2010 uten ”fasiten” fra CryoSat.

Fundamentalt uenige

Også denne uken kom det nye bidrag i serien av ”samtidig publiserte vitenskapelige artikler med motsatte konklusjoner”. Denne gangen er kamphanene NASAs James Hansen og Syun-Ichi Akasofu fra universitetet i Fairbanks, Alaska. Og mer forskjellig utgangspunkt skal man lete lenge etter.

Hansen: Rekordvarmt, og mer i vente

Essensen i artikkelen fra Hansen, Ruedi, Sato: ”Global surface temperature trends” (Reviews of Geophysics) har vært kommentert her på bloggen før den ble publisert:

• Løpende 12-månederes global temperatur i GISS-analysen nådde en ny rekord sommeren 2010.
• Dette framholdes som desto mer signifikant siden det har vært et lavt og langt solminimum, noe som bør ha bidratt med maksimal avkjøling i år.
• ”No reduction in the global warming trend of 0,15 – 0,20 oC/decade that began in the late 1970s”.

Akasofu: Utflating etter 2000

I journalen Natural Science trår Akasofu til med artikkelen ”On the recovery from the Little Ice Age”. Akasofu har 2008 som siste året i sin statistikk, og artikkelen prøver å “explain why warming has halted after 2000”.

Akasofus artikkel har mange interessante eksempler. Det mest eksotiske eksempelet er Suwa-sjøen i Japan, hvor munkene av religiøse grunner har notert datoen når isen legger seg helt siden år 1450!. Et nydelig eksempel på klimavariasjoner, den lille istid og nyere tids oppvarming i den del av verden.

Uenigheten

Det er verd å merke seg at selv om de to artiklene kommer på trykk samtidig, er det halvannet år forskjell i datagrunnlaget. Begge artiklene har således avsluttet analysen på det (foreløpig) optimale tidspunktet for sin modell. Men været det siste året eller to er neppe utslagsgivende for standpunktene her – det ligger mer fundamentale motsetninger bak.

Hansen et al (og IPCC) vektlegger som kjent menneskeskapte utslipp (drivhusgasser og aerosoler), og varsler en kraftig oppvarming fram mot år 2100. Akasofu framhever en alternativ forklaringsmodell med en langsiktig lineær gjenhenting etter den lille istid, overlagret noen relativt langvarige naturlige sykluser (PDO, AMO, etc) som har toppet seg i løpet av de siste 10-15 årene. Hvis han har rett, spiller CO2 en forholdsvis liten rolle. Han antyder en heller beskjeden oppvarming fram mot år 2100.

Jeg har sans for Hansens argument om at et rekordvarmt 2010 samtidig med en meget svak sol, er et vektig argument for drivhusgassenes betydning. Spesielt hvis toppunktene for PDO og AMO er passert, og man tar i betraktning at 2010 “bare” hadde en middels sterk El Ninjo (det var sterkere El Ninjoer i 1973, 1983, 1992 og 1998).

På den annen side, dersom aktiviteten på sola nå er på vei nedover etter et ”moderne maksimum” på 1900-tallet, hva vil det bety på nitti års sikt? Hvor stor er egentlig tregheten i klimasystemets respons i forhold til langvarige endringer på sola?

Hver av disse to modellene har bare predikativ kraft dersom man antar at den andre er ubetydelig. Her må IPCC5 rydde opp på en måte som (forhåpentligvis) får bred aksept. Ikke rart at klimaforhandlinger går tregt når det i 2010 publiseres fagfellegodkjente artikler som spår 0,5 grad økning fram mot år 2100. Men jeg skulle ønsket at Hansen hadde publisert sin artikkel på basis av temperaturtallene pr 2008, og Akasofu på basis av 2010. Da ville trolig begge forfatterne vært noe mer ydmyke i sine syn?

3 mm i året – eller hva?

Som jeg skrev sist helg – den midlere havnivåstigningen siden altimetersatellittmålingene startet i 1991 viser for tiden ingen tegn til å øke. Tvert imot – det andre sifferet justeres stadig nedover, uten at det skal sies å være statistisk særlig signifikant. Men jeg har vondt for å ta skrekk-prognosene om havnivåstigning på 1 meter eller mer i år 2100 på alvor, så lenge stigningen ikke viser tegn til å nærme seg 4 mm/år snart. Dog må det sies at på dette punktet var IPCC4 ganske edruelig – det er andre i heiagjengen som har dratt estimatet opp mot 1 - 2 meter i etterkant.

Romstasjonen tatt i bruk i jakten på tyvfiskere

Ellers var det jubel og stolthet på Romsenteret sist torsdag. Ikke fordi AISSat-1 “bare” fikk tredjeplassen i kampen om “Årets Ingeniørbragd”. Men fordi forskere, ingeniører, operatører og prosjektledere fra ESA, Kjeller, Oslo og Trondheim møttes til den første workshop’en for diskusjon av resultatene fra NORAIS-instrumentet på den internasjonale romstasjonen. Dette prosjektet ble født i en lunsj-kø for et par år siden, der følgende dialog skal ha funnet sted: 

ESA: “Har du noen gode ideer om hva man kan bruke Romstasjonen til?”

FFI: “Tja, det hadde jo egentlig vært et fint sted å plassere en AIS-mottaker … “

ESA: “Hmmm - ja men det må vi vel kunne klare å få til …”

På det påfølgende møtet, hvor også jeg var til stede, kravlet en av ESAs astronauter rundt på bordet, og forsøkte å vise hvordan man skulle klare å montere en AIS-antenne på utsiden av Romstasjonen. Alle var overbevist. Et år senere var den norske elektronikken på vei opp til Romstasjonen og antennen montert. Den 1. juni i år ble strømmen skrudd på, og alt fungerte. Se ESAs og Norsk Romsenters web-sider om mer:

www.esa.int/esaCP/SEMWLROR9HG_index_0.html

www.romsenter.no/

God jul både til astronautene på Romstasjonen og til folk her nede på Jorda.