Det ble mer innkjøp av mat og gaver enn lesing av vitenskapelige artikler på lille juleaften, ja. Men så senket roen seg andre juledag, og innimellom lesing av bøker og bruksanvisninger, så meldte skrivekløen seg igjen.

Det kom en del interessante artikler på tampen av året. Artikler som nok vil ha betydning for 2013 – det året da IPCC AR5 Physical Science Basis skal legges fram i endelig versjon.  

Klimasensitivitet

For eksempel Hargreaves et al. ”Can the Last Glacial Maximum constrain climate sensitivity?” (GRL, 2012). De fire forfatterne, som alle jobber i Japan, mener å ha funnet en sammenheng mellom tropisk temperatur og klimasensitivitet som er ”statistisk signifikant og fysisk plausibel”, for å si det på forskerspråk. Klimasensitiviteten estimeres så til å være cirka 2,5 grader C, og i hvert fall ikke over 4 grader. Det er gjort omfattende bruk av klimamodeller i analysen.

Ikke så godt å si hva slags klimasensitivitet IPCC5 vil lande på etter denne artikkelen. Det er fortsatt mye sprik mellom ulike publikasjoner som studerer klimasensitiviteten. Kompliserte saker.

Havnivå

Så er det Gregory, White, Church  et al., med artikkelen ”Twentieth-century global-mean sea-level rise: is the whole greater than the sum of the parts?” (Journal of Climate, 2012). Hovedbudskapet her er at det er mulig å forklare fysisk den nokså jevne stigningen i globalt havnivå som man mener ble observert gjennom hele det 20. århundre:

• Klimamodellene har undervurdert den termiske utvidelsen av havet etter den lille istiden.
• Man har undervurdert smeltingen av isbreene i første halvdel av århundret. 
• Smelting på Grønland kan ha hatt et positivt bidrag til globalt havnivå gjennom hele århundret. 

Ved å legge sammen de nye estimatene for disse ulike bidragene, så klarer forfatterne å gjenskape den observerte havnivåstigningen gjennom hele perioden – gitt at de tar med et lite rest-tillegg som de mener kan komme fra Antarktis.

Artikkelen kan leses som et forsvar for nokså moderat havnivåstigning framover, i motsetning til de semi-empiriske modellene med kraftig akselererende havnivåstigning, som særlig Stefan Rahmstorf har vært talsmann for. Vi får se hvem som vinner fram i IPCC5 til slutt. Og, ikke minst, hva altimetersatellittene viser når IPCC5 offisielt legges fram til høsten.

Lys fra alle kanter

Vi fortsetter med Wang et al. sin artikkel ”Measurement Methods Affect the Observed Global Dimming and Brightening” (Journal of Climate, 2012). Her er det toppfolk fra både Kina, USA og Sveits som har gjort en gjennomgang av hvordan den globale dimmingen for noen tiår siden egentlig ble målt, og tilsvarende for den målte ”lysningen” i Vesten de siste to tiårene.

I våre dager måler man separat den diffuse og den direkte komponenten av det innkommende sollyset, og summerer til slutt. Men i mange av målingene som ble gjort i årene etter 1950 brukte man enklere metoder. Forfatterne har parallellkjørt gammel og ny målemetode ved nesten 50 stasjoner, og viser at man får avvikende verdier for trenden de seneste årene.

Det er nærliggende å konkludere at estimatet for den globale dimmingen på 1960-1970-tallet har vært noe overdrevet. I så fall kan tidligere versjoner av IPCC ha lagt for mye vekt på aerosolenes nedkjølende rolle i den perioden. 

Ozonhull med bivirkning

La oss også ta med Wu, Polvani og Seager’s nylig aksepterte artikkel i Journal of Climate: ”The Importance of the Montreal Protocol in Protecting the Earth’s Hydroclimate”. Her har forfatterne regnet på hvordan Verden ville blitt i perioden 2020-2029 dersom man ikke hadde innført de kraftige reduksjonene i bruken av klorfluorkarboner (KFK).

I etterkant har det nemlig vist seg at KFK-gassene, i tillegg til å svekke ozon-laget i stratosfæren, også er meget hissige drivhusgasser. Og her snakker man ikke om logaritmisk virkning, nei. KFK-gassene plasserer seg nemlig midt i det ”åpne” vinduet for IR-stråling fra bakken ut mot verdensrommet, og har dermed langt større virkning enn tilsvarende økte mengder med CO2.

Fortsatt svekkelse av det stratosfæriske ozonlaget og kraftig økt tilbakestråling fra KFK-gassene ville bidratt vesentlig til å flytte lavtrykksbaner nærmere polene, og gitt mer ørken i sub-tropene, ifølge Wu et al. 

KFK-gassene er i noen grad erstattet med hydrofluorkarboner. Disse ”spiser” ikke ozonlaget, men også hydrofluorkarboner er meget effektive drivhusgasser. Foreløpig er det lite av dem. 

Kloden reddet – nok en gang

Og for de som knapt rakk å bekymre seg for at Verden kanskje skulle gå under i februar 2040: Faren er allerede over. Astronomer har nemlig gjort nye målinger med teleskopene på Hawaii, og utelukker nå en kollisjon med den 140 meter store asteroiden 2011 AG5. Sjansen for treff i 2040 var 1:500 før de nyeste observasjonene ble gjort.

Foreløpig er det altså billigere og bedre for skattebetalerne at man observerer og regner seg fram til at det blir bom, enn å bygge og sende romfartøyer av gårde for å dytte vekk nylig oppdagete asteroider på mulig kollisjonskurs med Jorda.  

Må være en ganske fin jobb, egentlig: Å bo på Hawaii, se litt på stjernehimmelen og redde verden fra undergangen …

Juleværet

Ellers ble det rapportert om skikkelig sprengkulde øst i Sibir i julehelgen. Og ja – værkartet viser at et skikkelig kuldehull dannet seg i grensetraktene mellom Russland og Kina. Massevis av nordavind ned mot Korea og Japan, også.

Jeg har nevnt her tidligere at våre japanske rom-venner er veldig interessert i (og bekymret for) at mer åpent vann i Barents- og Karahavet skal styre buktninger på jetstrømmen lengre sørover øst i Asia om vinteren. 

Uansett, det blir nok en kuldegrad eller to i Tokyo i natt, ifølge yr.no. Mens det på fastlandet er  varslet -13 i Seoul, -16 i Vladivostok og -29 i Harbin. Og -39 i Zeya i den russiske Amur-regionen, men der er jo normalen for desember såpass lav som 30 kuldegrader, uansett.

Til sammenlikning er desember-normalen på Finnmarksvidda ”bare” ca 15 kuldegrader. Men i Kautokeino hadde man faktisk -33 på juleaften. Den satt!