Kan vi stole på sola?

Da var årets Holmenkollstafett unnagjort. En lett blanding av (tidligere) forskere, statsvitere, offiserer, lærere, grundere, satcom-operatører og NRK-programledere la grunnlaget underveis, før vår adm.dir. spurtet ned det som var av motstandere inne på Bislett og brakte Romsenterets pinne trygt i mål. Skriving av blogg er kanskje ikke den anbefalte måten for uttøying ut mørbankete bein etter å ha løpt ned fra Besserud. Men satellittene er jo våre alles stafettløpere dere oppe på himmelen, enten de nå deltar i Sol-stafetten, Is-stafetten, Havnivå-stafetten eller Temperatur-stafetten. Så da så.

 

Kan vi stole på sola?

Nå er det snart så vi forlanger pengene tilbake. I IPCC3 sa man at sola betydde ganske mye for klimaet. I IPCC4 mente man at solas rolle var betydelig mindre. Og i løpet av de siste månedene har det kommet nye vitenskapelige publikasjoner om sola som spriker i alle retninger.

De fleste er enige om hvordan sola er i dag. Men hvor sterk var den egentlig på andre halvdel av 1600-tallet (Maunder Minimum)? Eller tidlig på 1900-tallet, før den klatret opp til det jevnt høye gjennomsnittsnivået den hadde de første 50 årene av mitt liv? Sentralt i dette står spørsmålet: Hvor god ”proxy” for solaktiviteten er egentlig antall solflekker?

 

Oppdatert statistikk og prognose for antall solflekker. (Hathaway, NASA Marshall Space Flight Center).
Oppdatert statistikk og prognose for antall solflekker. (Hathaway, NASA Marshall Space Flight Center).

 

Shapiro et. al. kom i tidsskriftet Astronomy & Astrophysics (24 Feb) med artikkelen ”A new approach to long-term reconstruction of the solar irradiance leads to large historical solar forcing”. Her er budskapet at dersom man legger visse antakelser til grunn, og ser på mengden av beryllium i iskjerneprøver, så får man en forskjell mellom Maunder Minimum og etterkrigstiden på hele 6 W/m2. Og ikke nok med det – med samme metode skal solas intensitet ha økt med nesten 5 W/m2 i perioden fra 1900 til 1950.

Hvis dette er riktig, så har sola utsatt Jorda for ”sjokkbehandling”, og er fortsatt milevis over hva den var i år 1700 eller i år 1900. I så fall kan neppe drivhusgassene ha hatt noe særlig betydning.

Men selv om en metode er publisert, er den ikke nødvendigvis en korrekt beskrivelse av Naturen. For vi har også Schrijver et. al. “The minimal solar activity in 2008-2009 and its implications for long-term climate modelling” (Geophysical Research Letters, Vol 38) fra mars i år. Her argumenterer forfatterne for at det nivået sola hadde rundt årsskiftet 2008/2009, må ha vært temmelig likt hvordan sola var under Maunder Minimum. Og konklusjonen blir den stikk motsatte:

”… it would appear that drivers other than TSI … dominate Earth’s long term climate change”.

Det eneste som er sikkert her, er at ikke begge disse modellene/rekonstruksjonene kan være riktige. Men – spørsmålet om solas endring fra 1700 til 2000 var mer enn 5 W/m2 eller mindre enn 1 W/m2, griper rett inn i dagens klimadebatt.

Så her har IPCC5 en jobb å gjøre i å røyke ut hva som kan være riktig. Men samtidig er dessverre kimen sådd til nye år med klima-konflikt. Man er nødt til å få det historiske bidraget fra sola under kontroll for å kunne fastslå det menneskeskapte bidraget, og gjøre gode prognoser fram mot neste århundreskifte.

Ellers er det helt tydelig at vi nå er ute av det lange solminimumet. Ja, etter at NASAs Marshall Space Flight Center i Huntsville Alabama fikk tilbake strømmen etter tornadoenes herjinger, så har de faktisk justert opp prognosen for solflekkmaksimum i 2013 litt.

 

Sola er på vei opp igjen etter et langt og flatt minimum. Her er Total Solar Irradiance - TSI - målt fra SORCE-satellitten. (Data fra LASP, grafikk fra Climate4you).
Sola er på vei opp igjen etter et langt og flatt minimum. Her er Total Solar Irradiance - TSI - målt fra SORCE-satellitten. (Data fra LASP, grafikk fra Climate4you).

 

Forhåndsvarsel: Varmerekorden 2009-2011

I mellomtiden fortsetter global temperatur i troposfæren å gjøre det den vil, innenfor Naturens lover. Og det den synes å ville nå, er å sette nye varmerekorder på det noe klimaskeptiske nettstedet www.climate4you.com. Der vises middelverdien løpende for siste tre år (egentlig siste 37 måneder). Og fordi 2011 kommer til å bli et betydelig varmere år enn 2008 (som nå gradvis erstattes i beregningen av 3-års middelverdien), så vil kurvene på Climate4you i løpet av få måneder vise at verden aldri har vært varmere, sett fra satellitt. Enten man nå tror mest på tallene fra RSS eller UAH.

 

Global temperatur i nedre troposfære, målt fra værsatellitter med RSS-algoritmen. Den tykke kurven begynner å nærme seg rekordnivå nå. (Data fra RSS, grafikk fra Climate4you)
Global temperatur i nedre troposfære, målt fra værsatellitter med RSS-algoritmen. Den tykke kurven begynner å nærme seg rekordnivå nå. (Data fra RSS, grafikk fra Climate4you)

 

Og med en El Ninjo, en La Nina og en nøytral sesong – samt sola litt på vei opp igjen etter minimumet - så må vel middelverdien for årene 2009-2011 være et godt estimat for Jordas nye ”normale temperatur”?

Clash of the Titans

Både Roy Spencer og James Hansen er aktivt ute og argumenterer i artikler, blogger og foredrag om dagen, spesielt på basis av de nyeste målingene av varmemengden i de store verdenshavene.

  • Begge er nå enige om at de globale klimamodellene synes å mikse varmepådraget fra overflaten for raskt ned i dyphavet.
  • Hansen bruker dette til å gi et nytt estimat for aerosolenes rolle.
  • Spencer prøver på sin side å estimere CO2-klimasensitiviteten.

De er selvsagt fortsatt ikke enige. Men likevel – Hansen innrømmer en betydelig svakhet i modellene, og Spencer anerkjenner CO2-drevet oppvarming og en klimasensitivitet på i hvert fall 1,0 – 1,3 grader for dobling av CO2.

De blir nok ikke enige innen IPCC5 skal konkludere. Men verden går framover. Samtidig som den blir litt varmere …

 

Et par ord om isen også: Her er oppdatert estimat for sjøisvolumet i Arktis, basert på en blanding av satellitter, sonarer og modeller. (Polar Science Center, Univ Washington).
Et par ord om isen også: Her er oppdatert estimat for sjøisvolumet i Arktis, basert på en blanding av satellitter, sonarer og modeller. (Polar Science Center, Univ Washington).