Jeg var med på NRK Radio ”Verdt å vite” fredag 27/8 for å snakke litt om de nye planetene som NASAs nye romteleskop ”Kepler” har funnet rundt stjernen Kepler-9 i stjernebildet Lyra. Det gikk ganske bra, men på veien hjem begynte jeg som vanlig å tenke på alt det jeg glemte å si til radiolytterne …

Musikk, resonans og nye planeter

Riktignok husket jeg å si på radioen at de to planetene Kepler 9b og Kepler 9c synes å bevege seg i resonans 1:2 (deres omløpstider rundt stjernen er henholdsvis 19 og 38 jord-døgn), og at de to planetene ”passer litt på hverandre” slik at denne synkroniserte bevegelsen opprettholdes. Men jeg glemte dessverre å nevne noe fra naturvitenskapens kulturhistorie: At salige Pythagoras nok ville ha gledet seg stort over NASAs oppdagelse, og at Johannes Kepler himself var meget opptatt av tanken på sfærenes harmoni.

Akk ja, når får man neste gang en slik mulighet til å formidle ting man er interessert i? Men det er ikke lett å huske alt når radioprogrammer går på direkten …

www.nrk.no/programmer/sider/verdt_aa_vite/

Hva gjør skyene våre?

FNs nye klimapanel (IPCC5) er så smått i gang, og skal ende opp med en konsensus-rapport om noen år. Denne uken kom publikasjonen som vil gi klimapanelets deltakere hodebry i noen år framover, og som potensielt kan føre til at temperaturprognosene må reduseres noe.

Spencer og Braswells artikkel ”On the diagnosis of radiative feedback in the presence of unknown radiative forcing” har vært igjennom mange innvendinger fra referee, men er nå finpusset, akseptert og publisert i det meget vel ansette tidsskriftet Journal of Geophysical Research. Artikkelen oppfyller dermed alle formelle krav for å bli tatt hensyn til av IPCC5.

Spencer og Braswells hovedbudskap har vært kjent lenge:

• Det er særdeles vanskelig å måle klimasystemets respons (feedback) på den direkte oppvarmingen som økt CO2-innhold bidrar til.
• Satellittmålingene hittil av utstrålingen fra Jorda, samt observert temperatur i troposfæren og havet synes ikke å støtte James Hansens og IPCC4’s påstander om at det er en positiv feedback.

Spencer-artikkelen er ikke noe definitivt bevis for at det ikke KAN være positiv feedback i klimasystemet på lang sikt (isbreer er jo tregere enn skyer, og satellittene har ikke vært der oppe så lenge). Men samtlige av de klimamodellene som ble kjørt for IPCC4 hadde fysikk som ga positiv feedback, om enn i ulik grad. Spencers syn er at IPCC5 også bør teste klimamodeller med negativ feedback for å se om noen av disse (også) leverer prediksjoner i samsvar med den observerte temperaturutviklingen hittil.

Populærversjonen av dette er at ingen pr i dag kan fastslå med noen grad av sikkerhet om temperaturøkning grunnet mer CO2 vil bli motvirket eller forsterket av endringer i skydekket når luftfuktigheten øker i takt med oppvarmingen.

Blir det 1 grad, 2 grader eller 4 grader varmere i år 2100 med et gitt utslippsscenario? Det trengs mer forskning og mindre skråsikkerhet. Og flere blogger …