Jeg var på et møte i programstyret for romovervåkning (Space Situational Awareness) på ESAs kontrollsenter ESOC i Darmstadt denne uken. Tilfeldigvis ble to nye Galileo navigasjonssatellitter skutt opp samme dag, og vi tok pause i møtet to ganger for å følge med på de mest spennende øyeblikkene: Selve oppskytningen fra Kourou, og separasjonen av de to satellittene noen timer senere, med påfølgende etablering av radiokontakt.

Det er bra å bli minnet på hvor mye finstemt arbeid som ligger bak slike satellitter, og hvor mye som skal klaffe. Det gikk greit å få kontakt med den ene satellitten, men ESA strevde noen minutter før det lyste grønt også for den andre. Og slik så det ut på skjermen i kontrollsenteret da hver satellitt foldet ut sine to solpaneler: 

Stor stemning på ESOC - begge satellitter har foldet ut begge solpaneler. 

Fra furutrær til klimafølsomhet

Men så til saken: Denne uken kom det en ny artikkel som jeg mener er ganske viktig: Kirkby et al: "Ion-induced nucleation of pure biogenic particles", Nature, 26 May 2016. Slik jeg ser det, så gir denne artikkelen indirekte et mulig svar på flere viktige spørsmål som vi har sett på (og debattert heftig) her på bloggen opp gjennom årene: 

• Hvorfor har svak solaktivitet tidligere gitt lavere global temperatur, mens Jorda bare fortsetter å bli varmere samtidig som solaktiviteten er svak nå?
• Hva er sammenhengen mellom galaktisk kosmisk stråling og skydannelse?
• Hvor mye har våre industrielle utslipp av aerosoler bremset den globale oppvarmingen fra våre utslipp av klimagasser som CO2, metan og lystgass?
• Hvor stor er klimafølsomheten for CO2?

Kirkby et al er altså det teamet som jobber ved det store CLOUD-kammeret på CERN, der de bruker CERNs superingeniører for å undersøke samspillet mellom kjemiske stoffer, kondensering, skydannelse og kosmisk stråling. I sin nyeste artikkel viser de følgende figur fra sine eksperimenter:

Kort fortalt:

I eksperimentkammeret har de hatt en atmosfære kjemisk fri for svovelsyre (som man vet danner kondenseringskjerner som kan gi skyer).

Så har de tilsatt det naturlige stoffet alpha-pinene, en flyktig damp som slippes ut fra bartrær. Dette har raskt gitt partikler som trolig kunne fungert som kondenseringskjerner. 

Så har de slått på den galaktiske kosmiske strålingen. Dette har ytterligere løftet dannelsen av partikler som kunne bidratt til skydannelse.

Ut fra dette kan vi kaste fram følgende forslag til konklusjoner, som dere kan diskutere videre:

• Naturens egne dufter er i stand til å starte skydannelse i en meget ren atmosfære. Og mer kosmisk stråling gjør at prosessen går raskere. 
• På vår før-industrielle klode var det lite svovelsyre i atmosfæren. Dermed bidro svakere solaktivitet (med tilhørende økt kosmisk stråling) til global nedkjøling, gjennom den biogene effekten som Kirkby et al har beskrevet.
• Den nye solflekk-kurven, som tilsier mindre variasjon i total solar irradians (TSI) opp gjennom århundrene enn hva IPCC5  har lagt til grunn, er forenlig med at Maunder Minimum og Dalton Minimum faktisk trakk global temperatur betydelig ned. 
• I våre dager er det mer svovelsyre i atmosfæren. Dette gjør at det allerede er nok kondenseringskjerner der for skydannelse. Økt kosmisk stråling (svakere sol) gir dermed lite ekstra nedkjøling utover den direkte effekten av litt svakere TSI.   

Det store spørsmålet for klimamodellene og de som forsøker å estimere klimafølsomheten, er hvor mye mer kjølende aerosoler og skyer er det er i atmosfæren nå enn i før-industriell tid. Resultatene fra Kirkby et al tyder på at mengden partikler og skyer i før-industriell tid har vært undervurdert. I så fall må vi videre konkludere: 

• Det negative pådrivet fra aerosoler er ikke så kraftig som man har trodd/fryktet (hvilket stemmer med aerosol-artikkelen fra B Stevens 2015).
• Vi kan utelukke de høyeste verdiene for klimafølsomheten, som har gitt grunnlag for skikkelige katastrofescenarier. 
• Økt tiltro til at transient klimarespons (TCR) ligger mellom 1,0 og 1,5 grader, slik de siste årtienes observasjoner tilsier.  
• Økt tiltro til at likevektsklimafølsomheten (ECS) ligger et sted mellom 1,8 og 3,0 grader. 

(Jeg tror fortsatt at dagens løpende estimater for ECS undervurderer klimafølsomheten noe, fordi global oppvaming ikke har fått noe "gjennombrudd" inn mot Antarktis enda - men dette vil komme etter hvert som årtiene eller århundrene går).  

Avslutningsvis: Fins det noen andre indikasjoner på at klimafølsomheten ikke er så høy som man har fryktet? Ja - det faktum at ministrene i Paris var villig til å diskutere et forsøk på å stoppe global oppvarming nærmere 1,5 grader enn 2,0 grader. Det tyder på at noen forskere hadde visket dem i ørene at (estimatene for) klimafølsomheten er på vei nedover. 

Og ellers? 

Det blir i hvert fall ny minimumsrekord for den arktiske sjøisen i mai måned: 

God helg. Og kjør debatt.