Der kom rapporten også fra den tredje arbeidsgruppen (WG3) i FNs klimapanel IPCC5! Og omsider kom teknologi-optimistene på banen. Det er ikke lenger noen umulighet å hente inn CO2 fra atmosfæren.

Man øyner konturene av et gigantisk generasjonsprosjekt utover i dette århundret, der nye slekter møysommelig samler inn og legger tilbake i bakken en del av det karbonet som forfedrene har ”lånt” for å skaffe seg varme, mat, lang levealder og velstandsøkning. En ganske jordnær teknologisk løsning, uten at man trenger å ta i bruk satellitter eller romsonder for å skygge for sola.

Hvor raskt må man fange inn og lagre CO2? Det avhenger av klimafølsomheten for CO2, og hvordan man skal håndtere risiko knyttet til usikkerheten i denne. 

Slik jeg ser det, så ligger hovedbudskapet fra IPCC5 i Tabell SPM.1 fra WG3 Summary for Policymakers. Den tabellen er alt for diger til å gjengis her på bloggen, men her er essensen for global temperatur i år 2100, for et spenn fra ca. 450 til mer enn 1000 CO2-ekvivalenter i atmosfæren:

Merk det store usikkerhetsspennet som er angitt i parentesene. Hvis vi har litt flaks, så har IPCC5/klimamodellene overvurdert klimaets følsomhet for CO2. Enkelte nyere publikasjoner kan tyde på det, men det er for tidlig å felle noen endelig dom om den saken. Det er fortsatt en reell mulighet for at sentralestimatet fra IPCC5 kan være nær sannheten, selv om øvre grense som er angitt i tabellen nå synes å være for høy.

Da Miljødirektoratet hadde informasjonsmøte 7. mars om de kommende rapportene fra IPCC Arbeidsgruppe-2 og Arbeidsgruppe-3, så reiste jeg nettopp dette spørsmålet: I hvilken grad har det vært et problem for de to arbeidsgruppene at Arbeidsgruppe 1 (Physical Science Basis) ikke klarte å enes om en beste verdi for klimafølsomheten for CO2?

Svaret var at mangelen på et beste estimat ikke har hatt noen vesentlig betydning for gruppenes arbeid. Alle vet at det er vanskelig å beregne klimafølsomheten, og man håper selvsagt på en liten klimafølsomhet, for da blir det lettere å nå 2-gradersmålet. Men selv med noe lavere klimafølsomhet vil det altså behøves tiltak for å holde seg under 2-grader’n: Se de to nederste linjene i tabellen, som er for utslippsbanene RCP6.0 (et ganske realistisk scenario) og RCP8.5 (også kalt ”business as usual”).

Spesielt interesserte kan se video-innslaget på youtube. (Dere finner linken nederst i artikkelen når dere har lest ferdig.)

Respons og følsomhet

To av de nyeste estimatene for klimafølsomhet kommer fra følgende artikler:

- S. Lovejoy: ”Scaling fluctuation analysis and statistical hypothesis testing of anthropogenic warming” (Climate Dynamics, 2014).

- C. Loehle: ”A minimal model for estimating climate sensitivity” (Ecological Modelling, 2014).

Det disse to artiklene har felles, er at de ikke involverer tunge, detaljerte klimamodeller. De anlegger et enklere og mer direkte perspektiv på hvor raskt varmes verden opp, og hva kan det skyldes?

Lovejoy konkluderer med en effektiv klimafølsomhet på ca. 3,1 grader. Dette er ganske nær middelverdien for klimafølsomhet fra modellene som ble kjørt for IPCC5 (3,2 grader). Han konkluderer også at ”nullhypotesen” – altså at all observert oppvarming i nyere tid kan forklares av naturlige svingninger – kan forkastes med meget høy grad av statistisk signifikans.

Loehles artikkel er noe mindre ambisiøs, og bruker et kortere datasett (1959 – 2013). Han konkluderer med en transient klimarespons på 1,1 grader, og indikerer derfra en klimafølsomhet rundt 2 grader. Jeg ser nok på Loehles estimat som en slags nedre grense for klimaresponsen, fordi han også har lagt inn noen av Scafettas planetsykluser og en jevn underliggende varmetrend etter den lille istiden helt fram til 2013.    

Vel, de to siste arbeidsgruppene i IPCC5 måtte jobbe under usikkerhet om klimafølsomheten, og – som vi ser – vitenskapelige publikasjoner utgitt i etterkant av fristen for IPCC5 har ikke brakt noen avklaring på dette punktet. Men de aller høyeste verdiene i parentesene i tabellen mener jeg vi kan avskrive nå.

Blowin' in the wind

Hvorfor har global temperatur ligget ganske flatt på 2000-tallet? Et av de geofysiske momentene som har vært framført, har vært mer vind på verdenshavene etter årtusenskiftet. Mer vind gir sterkere omrøring i vannet. Dermed bringes mer kaldt vann opp til overflaten (hvilket satellittene ser som lavere overflatetemperatur), og mer varme ned i havet. Roy Spencer kom nylig med en liten håndsrekning til denne forklaringsmodellen på bloggen sin. Følgende figur derfra viser nemlig at det blåste litt mer det siste tiåret enn på 1990-tallet. Målingene er basert på mikrobølgedata fra DMSP-satellittene:

Figuren indikerer for øvrig at i 2013-2014 blåser det mindre på verdenshavene igjen. Og ja, man ser spor etter ENSO også i denne figuren. 

Quo Vadis, ENSO?

Så over til global temperatur her og nå. Jeg gjorde mine tips for 2014 under antakelse av at dette året blir litt mer ENSO-positivt år enn fjoråret, men jeg antok ingen El Ninjo. Det gjenstår å se om all hav-varmen som nå har flyttet seg østover i Stillehavet med Kelvinbølgen, vil spres langsomt under overflaten, eller ”luftes ut” som El Ninjo gjennom overflaten og atmosfæren.

En super-El Ninjo a la 1997/98 tror jeg kan utelukkes allerede nå. Enten vil Nino3.4 indeksen “bare” vil vake rundt +0,5 i et halvt års tid, eller så får vi en moderat El Ninjo gjennom 2014/2015 omtrent som i 2009/2010. Nyeste verdi for Nino3.4 (fra BOM) er +0,32.

Her er den oppdaterte varmekurven for temperatur-avvik under overflaten øst for datolinjen:

Og her er oppdatert plott fra NOAA som viser hvor i Stillehavet “varmepølsa” (en bedre betegnelse er kanskje “varmeflaket”) nå er:

Det kan være greit å se litt på hvordan utslagene var forrige gang vi hadde El Ninjo. Slik var globalt temperatur-anomali for HadCRUT4 (blått), GISS (rødt) og UAH (grønt), midlet på årsbasis:

Husk at 2014 skal sammenliknes med 2009 i ENSO-syklusen.

Vi ser at satellittmålingene i nedre troposfære er mer følsomme for ENSO enn hva bakkemålingene er. Jeg tror fortsatt ikke at det blir noen global varmerekord i 2014 for de satellittbaserte seriene fra UAH eller RSS.

Dersom noen av måleseriene ved bakkenivå skal sette global varmerekord allerede i år, så må det bli NASA GISS. Den drar fordel av positiv Arktisk Oscillasjon i mars og nå i april, og vil få hjelp både av lite sjøis og ENSO utover sommeren og høsten. Etter tre måneder er for øvrig 2014 det syvende varmeste året hos GISS. 

For øvrig tror jeg at vi trenger å få unnagjort april og mai før vi kan gi noe sikkert tips om hvordan dette vil gå.

Første radarbilde fra Sentinel-1A

Godt nytt fra ESA sånn rett før de tar påske nede på kontinentet: De første test-bildene fra radarsatellitten Sentinel-1A er allerede publisert. Her et lite utsnitt fra Antarktis med isbrem, isfjell, drivis og noe åpent hav:

Dette ser meget lovende ut, ja. Satellitten skal testkjøres og kalibreres fram til midt på sommeren. Deretter skal den være operativ i minst 7 år, hvis alt går som det skal. 
   

Og ellers?

Etter at Viking klarte å stjele alle 3 poengene på Åråsen sist helg, burde jeg vel brent dette bildet. Men man får vise litt storsinn – så her er et solfylt Rogaland sett fra NASAs satellitt Aqua 15. april:

Fortsatt god påske.

Her er youtube-linken jeg nevnte. Spørsmålene kommer på slutten.

http://www.youtube.com/watch?v­tabf1DRGOYI