Året var 1982, og unge Wahl gjorde militærtjeneste på et FFI-prosjekt som prøvde å beregne hvordan stridsgasser eller industriforurensing ville spre seg i atmosfæren fra en punktkilde. Et av de temaene som ble mest diskutert i kaffepausene var værvarsling – og da spesielt følgende spørsmål: Gjør man god nok nytte av alle de tusenvis av værkart og -målinger som er lagret siden meteorologiens barndom?

En av forskerne mente at ved å ”selge sjelen sin” til numerisk værvarsling, ga meteorologene avkall på all den historiske informasjonen som ikke lett lar seg ”stappe inn” i det fåtallet av koeffisienter og koblingsparametre som definerer den numeriske modellen. Fins det ikke annen måte å predikere været på, som tar mer hensyn til de mønstrene som finnes der, og som tar mer hensyn til hvordan det faktisk gikk forrige gang man hadde en værsituasjon som liknet?

Siden den gang har langtidsvarselet blitt vesentlig bedre, og debatten om helt andre måter å varsle 5-dagers været på, har forstummet. Satellittene har sin del av æren for dette, men det er ikke poenget her. Saken er nemlig at disse gamle FFI-diskusjonene plutselig dukket opp i hodet mitt da jeg leste Humlum, Solheim og Stordahls artikkel ”Identifying natural contributions to late Holocene climate change”, nylig publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Global and Planetary Change.

Data fra Arktis

La det være sagt med en gang: Artikkelen deres diskuterer ikke globale måledata. Derimot ruller den ut et teknisk tungt, men lett forståelig analyse-maskineri (Fourier og wavelets) som i denne omgang anvendes for tolkning av, og prognoser på basis av, lokale tidsserier. Greit nok.

Det er to tidsserier som studeres i artikkelen, begge fra Arktis:

• Den nesten 100 år lange temperaturserien fra Svalbard
• Et fire tusen år langt segment av isprøven GISP2 fra Grønland (fram til 1855)

I begge tilfeller viser forfatterne hvordan den siste delen av tidsserien kan ”varsles” ganske brukbart ved en kombinasjon av de viktigste syklusene som man finner i den første 80-90 % av tidsserien.

• På basis av Svalbard-data fram til 1990 får man imponerende riktige trend-prognoser for (den ikke-trivielle) temperaturutviklingen der i årene 1991-2010.
• Tilsvarende for Grønland, der data fram til 1855 synes å gi gode indikasjoner for temperaturutviklingen i vår egen tid.

Og avslutningsvis, ved å legge hele måleserien til grunn, gjør de prognoser fram til henholdsvis 2035 på Svalbard og mange hundre år framover på Grønland.

Hovedbudskapet er enkelt, og overrasker nok ingen som har fulgt debatten her hjemme:
Det synes å være periodiske strukturer i datasettene fra Arktis som har prediksjonskraft, og som må tas med i tillegg til effekten av de antropogene utslipp når morgendagens klima skal beregnes.

At det er naturlige oscillasjoner i Arktis er det vel ingen som vil bestride, heller ikke IPCC4. Mest interessant syns jeg det er at Humlum, Solheim og Stordahl finner et sterkt periodisk signal på drøyt 1100 år i dataene fra Grønland. Dette rimer brukbart med den lille istiden, høymiddelalderens varmeperiode, osv. Og med funnene fra kinesiske forskere i Stillehavet som jeg rapporterte om for noen blogger siden.

Forfatterne går ikke i dybden på å forklare fysisk de oscillasjonene man mener å ha påvist, men mener det fins gode indisier på at oscillasjonene er ytre drevet (månen og sola). Naturens egne sykluser er ikke bare enkle. Mens månens knutevandring på 18.6 år går som ei klokke, så kan solflekksyklusen som kjent slingre med et år eller to. Begge disse syklusene er uansett for korte til å kunne oppløses i dataene fra Grønlandsisen, der tidsoppløsningen er i overkant av 20 år.

Men nå er vi tilbake der jeg startet denne historien: Dersom virkningen fra sola og månen (tidevannet) på Jorda er riktig modellert i de numeriske klimamodellene, så vil de naturlig ytre drevne oscillasjonene i klimaet framkomme gjennom klimamodellene. Men dersom forståelsen av sola og solas innvirkning på Jordas klima fortsatt er mangelfull, så vil det være nødvendig med en blanding av numeriske og empiriske modeller i noe tid framover.

Avslutningsvis noen sitater fra artikkelen:

“The strength and presence of several of the identified natural cyclic variations suggests that a natural cycle based forecasting of future climate may be potentially feasible, at least for a limited time range”

“It turns out that the natural cycle approach based on wavelet analysis is able to forecast the observed 1856-2010 warming as an out-of-sample forecasting test.”

“… a significant part of the 20th century warming may be interpreted as the result of natural climatic variations, known to characterise at least the previous 4000 years.”

Og

“… the future development being dependent upon the magnitude of the anthropogenic greenhouse enhancements”

Nettopp. I fortsettelsen bør ikke dette være et spørsmål om “enten/eller”. Heller ikke i Norge.

Og hva så?

Fins det noen enkel konklusjon på alt dette? Jeg mener å se følgende to:

• CO2 kan ha blitt tillagt litt for mye av æren for temperaturstigningen i Arktis i IPCC4.
• Det kommer til å bli meget varmt i Europa om hundre år. Både antropogene utslipp av drivhusgasser og naturlige klimasykluser vil dra temperaturen oppover.

Dersom Humlum, Solheim og Stordahl har rett, altså …

Noen andre figurer og bilder