Klimakampen: Nå rulles det tunge skytset ut

Det nærmer seg oppstart av FNs femte klimapanel. Og om et par år faller fristen for publisering av vitenskapelige artikler som skal telle med i denne runden. Tungvekterne innen den vitenskapelige klimakampen er i ferd med å posisjonere seg – enten med fiks ferdige artikler allerede, eller med løfter om at de har noe viktig på gang. Og den sikreste måten å påvirke debatten på, er jo å hinte noe om sine konklusjoner på forhånd, i tilfelle fagartikkelen ikke rekker å komme på trykk i tide. Her er en liten gjennomgang av de nyeste utspillene fra noen av hovedaktørene i klimaforskningskampen:

James Hansen

Førstemann ut i dag er NASAs James (Jim) Hansen. Tildelingen av årets Sofiepris gjør nok inntrykk, men skal selvsagt ikke ha betydning for klimapanelets vurderinger. Viktigere er at Hansen har annonsert at en ny artikkel er på gang, og han har allerede lagt ut en tidlig draft-versjon på nettet. Hansens hovedbudskap her er at uansett hvordan man vrir og vrenger på temperaturdataene, så har verden blitt stadig varmere i klimatisk forstand. Og Hansen unnlater ikke å påpeke at 2010 er en het kandidat til å bli det varmeste året i moderne tid. Hansen har merket seg kritikken vedrørende sin tidligere behandling av varmepåvirkning fra bystrøk (”urban heat islands”), og bruker mye plass på en revidert behandling av dette temaet. Satellittbilder brukes for å korrigere for urbaniseringseffekter i temperaturmålingene.

http://data.giss.nasa.gov/gistemp/paper/gistemp2010_draft0319.pdf

Nicola Scafetta

På den andre ytterfløyen finner vi Nicola Scafetta. Han er blant de forskerne som mener at IPCC4 grovt undervurderte solas betydning, og at Klimapanelet i tillegg overså en rekke langperiodiske klima-sykluser i naturen med mulig opphav i sola og planetenes bevegelser. Det er særlig den tilsynelatende 60-års variasjonen i global temperatur som Scafetta er opptatt av, og som han antyder kan kobles til den kombinerte effekten av Jupiters og Saturns banebevegelse. Scafetta har nylig lagt ut et utkast til en oversiktsartikkel på nettet. Her sparker han i alle retninger, og hardest mot sine motstandere innen solforskningen - de som fikk gjennomslag i IPCC4 for en noe redusert betydning for sola. Artikkelen er lagt ut hos Science & Public Policy Institute (som vel har en nokså klima-skeptisk agenda?), og er en gullgruve for alle som er på jakt etter mer eller mindre plausible innvendinger mot hovedkonklusjonene fra IPCC4. Den er nok primært ment for bruk i den hjemlige politiske klimakampen i USA. Vi får se om Scafetta klarer å lage en mer rigid artikkel som tidsskrifter med fagfellevurdering vil kunne akseptere før klimapanelet setter strek. Min blogg-kollega Rypdal har tidligere sett nærmere på noen av Scafettas arbeider.

http://scienceandpublicpolicy.org/originals/climate_change_and_its_cause...

Judith Lean

Judith Lean på Naval Research Lab er en av de forskerne som vant fram med sitt sol-syn i IPCC4, hvilket innebar en betydelig nedjustering av solas betydning fra IPCC3. Hun har nylig publisert en lettlest og instruktiv oversiktsartikkel i WIRES Climate Change, som ser på den kombinerte effekten av El Ninjo, vulkaner, solinnstråling og antropogene utslipp. Artikkelen vil definitivt telle med i IPCC5, men den utgir seg ikke for å inkludere alle tenkelige effekter. Artikkelen må sies å være forholdsvis åpen og søkende. Den gir også noen prognoser på kort sikt som vil kunne testes. Lean antyder en trend framover på 0.17 grader C pr tiår. Nåværende El Ninjo vil pga svak sol neppe kunne føre til global varmerekord, mens den neste El Ninjo bør ha gode sjanser, slik jeg tolker Lean. Hvis man i tillegg inkluderer antropogene utslipp av aerosoler, så representerer vel Leans artikkel det nærmeste vi kan kalle en ren videreføring av konklusjonene fra IPCC4.

 

Susan Solomon

Susan Solomon fra NOAA er en annen agendasetter innen klimaforskningen. Hun satt sentralt i IPCC4, og kom i vinter med en interessant artikkel i Science om endringer i vanndamp-innholdet i stratosfæren. Artikkelens hovedbudskap er at vanndamp i stratosfæren bidro betydelig positivt til global oppvarming på 1980- og 1990-tallet, og vesentlig mindre etter årtusenskiftet. Dette forandrer nok ikke essensen i hennes oppfatning om menneskeskapt global oppvarming, men det kan være nok et hint om at IPCC4 tilla menneskene litt for mye av æren for den observerte temperaturøkning fram til 2005. Solomon har dessuten, i motsetning til James Hansen, brukt ord som at global temperatur ”ikke har økt så raskt det siste tiåret”. Sånt blir det bråk av.

 

Kyle Swanson

Swanson et al. hadde i høst en artikkel i Proceedings of the National Academy of Sciences i USA om naturlige klimavariasjoner med perioder på flere tiår. Også her står den observerte 60-årssyklusen i global temperatur sentralt. Swanson et al. antyder at oppvarmingen på 1920-1930-tallet og den kalde perioden på 1960- og 1970-tallet i noe større grad skyldtes naturlige indre variasjoner i jordas klimasystem enn de hovedårsaker som framføres i IPCC4. Det følger av dette også at IPCC4 kan ha gitt menneskene litt for mye av ”æren” for den globale oppvarmingen i perioden 1975-2005. Swanson tar ikke stilling til om 60-års syklusen er en ren indre oscillasjon i jordsystemet (havstrømmene), eller om den egentlig er en respons på astronomiske fenomener slik Scafetta antyder. Uansett, konklusjonene fra IPCC4 er under et visst press.

 

Stefan Rahmstorf

Når det gjelder havnivåstigning, er fagfeltets ”enfant terrible”, tyske Stefan Rahmstorf, stadig på farten. Senest i en kommentarartikkel i Nature hvor han oppsummerer arbeider som prøver å korrelere tidligere temperaturendringer og havnivå. Konklusjonen hans er fortsatt den samme – at ingen fysisk modell er god nok foreløpig til å beskrive forventet havnivåøkning – og at semi-empiriske modeller tilsier nærmere en meter høyere havnivå i 2100 dersom CO2-utslippene fortsetter som forventet. Merk at Rahmstorf selv her ikke mener noe skråsikkert om global temperaturutvikling – han bare studerer hva som vil skje dersom verden blir 3 grader varmere (scenario A1B). Andre publikasjoner nylig om temaet havnivåstigning har for øvrig måttet justere ned bidraget fra termisk oppvarming av havet, og har justert opp avsmeltingen fra isbreer og iskapper, for å forklare de 3 millimeter stigning i året som stadig vekk observeres fra satellittene.
http://www.nature.com/climate/2010/1004/full/climate.2010.29.html

 

Roy Spencer

Roy Spencer, som er en av opphavsmennene til den ene av de to globale satellitt-temperaturseriene (UAH), har sin egen blogg hvor han i lengre tid har ment at James Hansen og IPCC4 overdriver jordas klimasensitivitet. Spencer fortalte denne uken at han omsider har fått akseptert en ny artikkel i Journal of Geophysical Research. Det er kjent fra bloggen hans hva hovedkonklusjonen er: At alle forsøk hittil i klimaforskningen på å bestemme jordas klimasensitivitet (og spesielt feedback-prosessene) fra satellittmålinger av endringer i havtemperatur og skydekke, har vært naivt overforenklete. Dette fordi den direkte virkningen av et gitt skydekke på temperaturen er så sterk at den vanligvis maskerer ut hva som måtte være av feedback-signal fra tidligere oppvarming. Spencer mener selv at klimasensitiviteten er vesentlig lavere enn hva FNs klimapanel legger til grunn, men insisterer primært på at ingen bør uttale seg skråsikkert om dette temaet. Sans for humor har han også – for da UAHs globale atmosfæretemperatur nådde rekordhøye nivåer i januar kommenterte han til sine fans av klimaskeptikere at ”Sorry, folks, we don’t make the climate … we just report it”.
http://www.drroyspencer.com/

Og hva så …?

Hvorfor har jeg gjort akkurat dette utvalget av høyt profilerte klimaforskere? Jo, fordi det faktisk er mulig å være litt enig med dem alle sammen. Hansen har selvsagt rett i at klodens klima er svært varmt nå. Og de fleste vil nok si at det synes å være en underliggende 60-års syklus i de globale temperaturkurvene, slik Scafetta og Swanson påpeker. Solomon har brakt inn genuint ny kunnskap om bidraget fra vanndamp i stratosfæren. Leans enkle modell med samspill mellom fire prosesser gjør faktisk en god jobb foreløpig, og leverer testbare prognoser. Alarmisten Rahmstorf er enig med skeptikeren Scafetta i at de fysiske modellene pr i dag ikke er gode nok til prediksjoner på 100 års sikt. Og Spencer, som daglig forer oss med rykende fersk satellittinfo fra en meget varm atmosfære, oppfordrer oss til å tenke oss om to ganger før vi legger til grunn at jordas klima er et svært ustabilt system.

Hvor leder så dette oss? Vel, i denne sammenheng er det verd å merke seg den sentrale formuleringen fra IPCC4 Summary for Policymakers:

”For the next two decades a warming of about 0,2 degree C per decade is projected for a range of SRES emission scenarios.”

I øyeblikket kan nok dette synes som en kollektiv overestimering fra de globale klimamodellene som ble kjørt for IPCC4. Den observerte trenden ligger nå noe lavere, inklusive James Hansens og Judith Leans egne kurver. Og selv El Ninjo-året 2010, som startet så knallhardt og fortsatt leder på 1998, synes å snuble noe i disse dager. Men la oss ikke felle noen dom foreløpig.

 

Forhåndstips

Hva vil så IPCC5 (måtte) konkludere? Vel, det naturlige kompromisset ut fra hva som har blitt omtalt her, synes jo å være:

  • Å fastholde at mennesker øker klodens temperatur ved å pøse ut CO2, metan og lystgass.
  • Å identifisere og helst forklare noen flere naturlige temperatursykluser i naturen enn i forrige rapport.
  • Å justere den kortsiktige prognosen på 0,2 grader pr tiår noe ned.

Dette vil redde æren til de fleste, og det er nok et sannsynlig utkomme av prosessen. Kanskje er det også naturvitenskapelig riktig? Når det gjelder de langsiktige temperaturprognosene og havnivået for år 2100 er det ikke like lett å se hva kompromisset skal bli.

Og du da?

Jeg har allerede lovet leserne å komme med min personlige klima-konklusjon ved årets utløp, basert på hva som er tilgjengelig av satellittmålinger da. Og som lovet, blogg-leserne på forskning.no vil få fullt innsyn i den analysen.

Deretter får vi se hva IPCC5 etter hvert konkluderer, og så får vi vente helt til ESAs kommende klimaforskningssatellitt EarthCare har fullført sin jobb en gang rundt 2020. Den satellitten bygges faktisk av Europas nasjoner for å bidra til å svare nettopp på disse vanskelige spørsmålene. Men FNs femte klimapanel må trekke sine konklusjoner lenge før den tid.

Og klimapolitikken? Vel – det kommer helt an på om man vil være ”føre var” eller ”etter snar”, og hvor mye penger man er villig til å bruke underveis. Men den diskusjonen får vi ta i et annet forum. Først får vi diskutere geofysikken. Håper dette var til nytte for noen.