Kloden vår, slik den var i 2012 (II)

Håper jeg ikke skremte folk rundt radioapparatene da jeg snakket om asteroide 2012DA14 på “Kveldsåpent” her om dagen. Kortversjonen er altså at den 50 meter store steinklumpen vil passere mellom GPS- og kommunikasjonssatellittene på kvelden 15 februar. Og den vil komme tilbake, potensielt veeeldig nærme, om 97 år. Men det ordner seg nok da også.

Nå har vi fått inn flere tall for hvordan kloden vår var i året som gikk. Men først en bildehilsen til de som hutrer seg gjennom vinteren i traktene rundt Folldal:

 

Det kan være kaldt ved Rondane når det er klar himmel i januar, ja. Her sett fra NASAs satellitt Terra 18. januar. (Foto: (NASA Terra MODIS))
Det kan være kaldt ved Rondane når det er klar himmel i januar, ja. Her sett fra NASAs satellitt Terra 18. januar. (Foto: (NASA Terra MODIS))

 

Global temperatur

For global temperatur presterte 2012 en åttendeplass (værballongene), to niendeplasser (UAH, GISS), en tiendeplass (NOAA) og en ellevteplass (RSS). Hadley mangler foreløpig, men den avviker nok ikke mye fra de andre.

Konklusjon: 2012 endte såvidt blant de ti varmeste årene. Og ja – det var noen av leserne som tippet temperatur-utviklingen utover høsten bedre enn meg.

Den lineære trenden etter 34 år med satellittmålinger i nedre troposfære, er henholdsvis +0,14 grader pr tiår (UAH) og +0,13 (RSS).

For værballongene er trenden i midtre troposfære +0,15 grader pr tiår, og det er etter 55 år med målinger. Måleserien fra værballongene er interessant med tanke på at den dataserien snart favner en hel AMO-syklus, og er gjort i en tid med fallende solflekkaktivitet og økende klimagass-innhold.

Hvis man skal trekke noen raske konklusjoner, så må det bli at det berømte/beryktede utsagnet fra IPCC4 om at temperaturstigningen framover skulle bli ”0,2 grader pr tiår”, var noe overdrevet. Men det er varmt i verden.

Jeg har allerede levert mitt tips for global temperatur i 2013 (4 - 6 plass). Dette er ikke så ulikt budskapet som kom fra UK Met Office for noen dager siden, der man har kjørt en tung prognosemodell for de neste fem årene. Svak solsyklus og AMO trekker nedover, mens de menneskeskapte utslipp i sum trekker oppover.

Det blir som vanlig ENSO som avgjør om 2013 blir et veldig varmt år, eller bare et ganske varmt år. ENSO-modellene indikerer at indeksen krabber over null-streken igjen utpå sommeren, men det er et halvt år dit. Vi får vente og se. Det kan fortsatt bli en ny kald La Nina.

 

Global temperaturprognose for de nærmeste årene, produsert i England nylig. (Foto: (UK Met Office))
Global temperaturprognose for de nærmeste årene, produsert i England nylig. (Foto: (UK Met Office))

 

Så, vil vi kunne klare oss under 2-gradersmålet i år 2100 uten å anstrenge oss noe særlig? Tja, det får vi komme tilbake til. Naturen kan fortsatt ha noen tricks i bakhånd.
 

Stratosfæren

Satellitt-målt 2012-temperatur i stratosfæren ble den kaldeste som noen gang er registrert av RSS, og den tredje kaldeste hos UAH.

Ozonhullet i september 2012 var nokså udramatisk, faktisk det nest mest beskjedne ozonhullet i løpet av de tyve siste årene, iflg NOAA.

Repareringen av ozonlaget er altså godt i gang, og skal i følge teorien dra temperaturen i stratosfæren noe oppover de neste tiårene. Samtidig skal økningen i drivhusgasser og en slapp solsyklus dra temperaturen der oppe nedover. Midt oppi dette er det mye ”vær” i stratosfæren, også. Så temperaturen i stratosfæren er nok ikke den beste indikatoren på global oppvarming. Da er det bedre å måle i havet.

 

Havets ubalanse

Når det gjelder varmen i havet, så må vi nok vente i flere uker før vi ser hva ARGO-bøyene har registrert for hele 2012.

Hvis vi bare ser på satellittmålt temperatur i havoverflaten, så ble 2012 det tiende varmeste året. Men det vil overraske meg meget dersom ikke 2012 ble et av toppårene når det gjelder  varmemengden i havet. Året både startet og sluttet med negative verdier for Nino3.4, og ”varmeutblåsningen” fra Stillehavet på ettersommeren var vel heller beskjeden.

I gjennomsnitt har Jordas samlet energi med en rate på ca 0,6 W/m2 i årene 2001 – 2010. I løpet av disse årene samlet kloden mest energi i 2006, 2008 og 2009. Kloden var noe nærmere balanse i de tre El Ninjo årene 2002, 2007 og 2010. Av disse var 2010 den sterkeste El Ninjoen, og den publiserte kurven fra kombinert analyse av ARGO, CERES og reanalyser av været, tyder på at kloden gikk energimessig omtrent i null i 2010:

 

Jordas energibalanse gikk i pluss forrige tiåret, både i følge satellitt (sort kurve) og meteorologisk reanalyse (grønt). De fleste modellene som ble kjørt for IPCC4 (grått) mente oppvarmingen skulle gått noe raskere. Merk at Jorda samlet minst varme i de varme El Ninjo årene 2007 og 2010. (Foto: (Loeb et al, 2012))
Jordas energibalanse gikk i pluss forrige tiåret, både i følge satellitt (sort kurve) og meteorologisk reanalyse (grønt). De fleste modellene som ble kjørt for IPCC4 (grått) mente oppvarmingen skulle gått noe raskere. Merk at Jorda samlet minst varme i de varme El Ninjo årene 2007 og 2010. (Foto: (Loeb et al, 2012))

 

Hvis vi trekker denne logikken videre, så skal kloden ha samlet mer energi de to siste årene. Det blir spennende å se tallene fra ARGO for hele 2012. 

 

Det er vel godt kjent nå (Wild et al 2012) at også klimamodellene som er kjørt (CMIP5) for IPCC5, i gjennomsnitt har ca +1,0 W/m2 i energiubalanse for den perioden som er vist i figuren over. Det er dermed klart at noen av klimamodellene som teller med i IPCC5, har altfor høye verdier for klodens oppvarming. 

 

Sjøisen anno 1964

Værsatellittene har gitt en meget verdifull kurve for isens utbredelse siden 1979. Men det var faktisk noen satellitter i bane før den tid også. Nimbus I ble skutt opp allerede i 1964, og leverte data i en tre ukers periode fra 30. august til 19. september det året. Bildene kom som TV-signaler, og bildet på TV-skjermen ble fotografert med 35-mm film ved bakkestasjonen i Alaska. Nå har amerikanske forskere gravd fram og digitalisert de gamle bildene. Og dermed har klimaforskerne fått et nytt verdifullt punkt i i sin kurve for isens minimumsutsrekning i Arktis og maksimum i Antarktis.

Resultatet, som er vist i artikkelen W Meier et al. ”New estimates of Arctic and Antarctic sea ice extent during September 1964 from recovered Nimbus I satellite Imagery” (The Cryosphere Discussions 2013), viser at i 1964 var sommerisens utstrekning i Arktis ca 7 mill km2. Som er omtrent lik middelverdien for perioden 1979-2000. Det er altså de siste 15 årene at det virkelig har gått utforbakke med sjøisen i Arktis. 

 

Sjøisen i Arktis (mill km2). September-verdien i 1964 var ca 7 mill km2, omtrent som den grå middelverdi-kurven her. (Foto: (NSIDC))
Sjøisen i Arktis (mill km2). September-verdien i 1964 var ca 7 mill km2, omtrent som den grå middelverdi-kurven her. (Foto: (NSIDC))

 

I september 1964 var det mer sjøis utenfor Antarktis enn i noe av årene siden 1979. Så selv om Antarktis-isen viser en stigende trend i værsatellittenes era 1979-2012, så er septemberisens utstrekning fortsatt ikke kommet opp på nivået på rundt 20 mill km2 fra 1964. Interessant.

Det finnes bilder i arkivene også fra NASA-satellitettene Nimbus II (1966-1969) og Nimbus III (1969 – 1972), som man nå er i ferd med å digitalisere over there. Sammen med iskart basert på observasjoner fra skip i de trafikkerte områdene, vil Nimbus-satellittene bidra til en meget interessant forlengelse av de globale sjøis-dataene.    

 

Skyene siste tiåret

På flyet T/R Tromsø fredag rakk jeg også å lese NASAs ”The Earth Observer” for nov-des 2012. De har en solid oppsummeringsartikkel om resultater etter 10 år med satellitten Aqua i bane.

Både Aqua (som passerer ekvator kl 01:30 og 13:30) og Terra (som passerer 10:30 og 22:30) er utstyrt med instrumentene MODIS og CERES. 

Når det gjelder skyer, er konklusjonen at klodens gjennomsnittlige skydekke er 67 % både om formiddagen (Terra) og tidlig på ettermiddagen (Aqua). Skydekket er, som forventet, noe større over hav (72 %), og noe mindre over land (55 %).

Over havet er det litt mer skyer om formiddagen enn om ettermiddagen, mens det over land blir noe mer skyer utover dagen.  

Kanskje ikke så overraskende tall, men fint å få det bekreftet – globalt.

 

Og ellers?

 

Reull Vallis på Mars er et digert tidligere elveleie, her sett fra ESAs sonde Mars Express. Kanskje noen skylder 1800-talls astronomen Schiaparelli en unnskyldning? Han påstod jo at det var "kanaler" på Mars! (Foto: (ESA/DLR/FU Berlin (G Neukum)))
Reull Vallis på Mars er et digert tidligere elveleie, her sett fra ESAs sonde Mars Express. Kanskje noen skylder 1800-talls astronomen Schiaparelli en unnskyldning? Han påstod jo at det var "kanaler" på Mars! (Foto: (ESA/DLR/FU Berlin (G Neukum)))

 

God helg i vinterkulda.

 

En fin dag på kontoret. (Foto: T Wahl)
En fin dag på kontoret. (Foto: T Wahl)